Hovedinnhold

– De aller fleste nordmenn har fått det mye bedre, men noen har blitt hengende etter

<p>UTENFORSKAP: Hva er årsakene til at folk faller utenfor? </p>

UTENFORSKAP: Hva er årsakene til at folk faller utenfor? 

Foto: Morten Holm, NTB scanpix
Når vi skal kåre årets ord for 2017 kommer utenforskap høyt på listen. Antallet nordmenn som mottar en eller annen form for stønad i stedet for å jobbe uroer mange.

Denne saken handler om:

SIGRUN GJERLØW AASLAND, Fagsjef, Tankesmien Agenda

Svein Harald Øygard kaller det en «trist dag for Norge» at sysselsettingen i Norge nå er levere enn noe annet land i Nord Europa.

Øygard har helt rett. Når mange ikke jobber men mottar trygd i stedet blir det dyrt for samfunnet og dårlig for den enkelte. I dag er det så mange som 700 000 nordmenn som til enhver tid mottar en eller annen form for støtte til livsopphold. Litt under 400 000 står helt utenfor arbeidslivet. NAVs utgifter har økt fra 280 milliarder i 2008 til 446 milliarder i 2016. Skal vi ha råd til velferd i framtida må flere i jobb, slik at de kan betale skatt og være med på spleiselaget. Så langt er alle enige.

Mange av løsningene er det også stor enighet om. Litt pisk (stå opp om morran) og litt gulrot (det skal lønne seg å jobbe).

Men det er langt fra nok. Svaret på det spørsmålet ligger, litt forenklet, på en akse mellom individ og struktur. I den ene ytterkanten finner vi individforklaringen: det er ditt eget ansvar og ditt eget valg. Hvis det er lønnsomt nok å jobbe og folk må stå opp om morran og dra seg opp etter støvelstroppene - da gjør de det. Slike tanker har en viss forankring i forskningen også. I en studie av uføretrygdede fant Magne Mogstad og Andreas Ravndal Kostøl at arbeidsdeltagelsen øker hvis trygden ikke avkortes mot inntjent lønn - altså hvis det er mer lønnsomt å jobbe.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Andre studier antyder at skattefradrag på de laveste inntektene kan øke arbeidsdeltagelsen. Det er ikke så rart at litt mer penger betyr mye for dem som i utgangspunktet har lite penger. Og for noen kan det være det som skal til. Med en slik forklaring blir løsningen insitamenter: det kan være kutt i trygd og sykelønn eller bedre lønn for dem som jobber. Mest treffsikkert er det å gjøre noe med lønnen til de som tjener minst, som også er dem som oftest havner utenfor.

Les også: Vil tvinge sosialhjelpsmottagere opp om morran

I den andre enden av en ideologisk skala ligger strukturalistene. De tenker at det er samfunnsstrukturer, foreldre og omgivelser som former mennesker - og støter dem ut av arbeidslivet. Enda mer forskning understøtter en slik analyse.  Barn som tilhører husholdninger med eneforsørgere, lav inntekt, mottak av sosialhjelp, dårlig yrkestilknytning og lavt utdanningsnivå, vil i større grad tilhøre lavere inntektsklasser som voksne sammenlignet med andre barn. Nitti prosent av barn med høyt utdannede foreldre fullfører videregående skole, mens tallet halveres når foreldrene kun har grunnskoleutdanning. Nabolag betyr også mye, det viser både forskning fra Norge og fra USA.

Økte forskjeller

De siste årene har forskjellene økt i Norge. De aller fleste nordmenn har fått det mye bedre, men noen har blitt hengende etter. En studie fra Senter for lønnsdannelse viser at de dårligst betalte har hatt nærmest null reallønnsvekst i perioden 2008-2015. I en studie fra Frischsenteret som samler inntektsdata for hele den norske befolkningen over to generasjoner, kan vi lese at «både menn og kvinner som er født inn i de laveste inntektsgruppene har falt bakut på en rekke indikatorer på livskvalitet som inntektsnivå, inntektsandel, sannsynlighet for å være i jobb, utdanningsnivå, og sjansen for å få egen familie». Situasjonen forverres, ifølge forskerne, av at de som har minst i økende grad er utenfor arbeid i stedet for i lavinntektsarbeid.

Vi som er bekymret for dem som ikke jobber må også huske at vi som samfunn har valgt å holde noen utenfor.

 Det norske arbeidslivet er produktivt og stiller høye krav til kompetanse. Til gjengjeld ar arbeidskraften ganske dyr. Er du ikke produktiv nok, passer du ikke inn i arbeidslivet, og kan plasseres på sidelinjen med trygd. Folk er ikke late, men vi finner ikke plass til dem i vårt effektive arbeidsliv, slik professor Steinar Krokstad har påpekt.

For hvem er de egentlig, de unge utenfor? De som alle vil at skal jobbe? I en studie fra 2010 har Torunn Olsen og Nina Jentoft ved Universitetet i Agder intervjuet de uføre selv, deres saksbehandlere, leger og andre rundt dem. På tvers av individuelle fortellinger og variasjoner fant forskerne omtrent tre like store hovedgrupper av unge utenfor. Én del er kronisk syke, født med kromosomfeil og multifunksjonsnedsettelser. Selv om noen av disse kan jobbe med god tilrettelegging, er mange av dem åpenbare mottakere av uføretrygd fra de fyller 18 år. Den andre gruppen er personer som har vokst opp med omsorgssvikt og mishandling. De er unge mennesker med alvorlige psykiske problemer som kan spores tilbake til et stort spekter av svik fra fraværende voksne til mishandling og vold. Den tredje gruppen av unge uføre har lidelser som er vanskelige å sette navn på. Men uføre er de og uføre forblir de på tross av flere forsøk på å komme i jobb. De fleste av disse kommer selv fra familier der en eller begge foreldrene var utenfor og ofte uføre. For noen tiår siden ville de kanskje jobbet i skogen eller dratt til sjøs. Nå finnes det ikke jobber for dem. Og i utenforskap kan det også være fellesskap.

Rammer ikke tilfeldig

Utenforskap rammer jo ikke tilfeldig. De som har minst står også nærmest kanten av arbeidslivet. Ingen er oftere borte fra jobben enn bingoverter. Hakk i hæl kommer drosje- og varebilførere, renholdere og kran- og heisførere. Og Norges mest uføre kommune er Ballangen. Der er en av fire på trygd. I Ballangen lever også 13 prosent av barna i familier med vedvarende lavinntekt. Det er tre prosentpoeng mer enn snittet i landet. Førti prosent har grunnskole som høyeste utdanningsnivå. Snittet i landet er 26 %. Halvparten så mange har høyere utdanning som landsgjennomsnittet. Er de latere i Ballangen enn andre steder? Hvis de bare står opp om morran, er det jobber da til de som kun har grunnskoleutdanning?

Fordelene med individualistenes analyse er at det er lettere å lage konkrete tiltak. Vi kan slå hardere ned på fravær slik at elevene møter opp og slik redusere frafall. Vi kan øke de laveste lønningene eller fjerne ordninger som reduserer lønnsomheten av å jobbe - som kontantstøtte og skatteklasse 2. Vi kan stille krav til dem som mottar stønad. Mye av dette er sikkert lurt.

Men det er langt fra nok. Hvis problemet er strukturelt er også løsningene vanskeligere. Da handler det om å redusere forskjeller fra tidlig barndom og gjennom hele livet. Om å ikke akseptere økende lønnsforskjeller og barnefattigdom. Da blir det naivt å tro at individet skal komme seg på jobb ved hjelp av litt pisk og gulrot.

Kanskje er det derfor vi ikke har lykkes ennå.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger