Hovedinnhold

Arbeiderpartiets revolusjonære parentes

MOT DEMOKRATIET: I kjølvannet av den russiske revolusjonen og kaoset og sammenbruddet i det krigsherjede Europa, vedtok Arbeiderpartiet med stort flertall å gå inn for en kommuniustisk revolusjon i Norge. Et bredt seminar om første verdenskrig kalt «The War to End All Wars» går av stabelen på Litteraturhuset i Oslo denne helgen, med foredrag av blant andre Øystein Sørensen. Bildet er fra 1925, to år etter at Ap valgte å gå bort fra revolusjonspolitikken. Foto: NTB Scanpix
MOT DEMOKRATIET: I kjølvannet av den russiske revolusjonen og kaoset og sammenbruddet i det krigsherjede Europa, vedtok Arbeiderpartiet med stort flertall å gå inn for en kommuniustisk revolusjon i Norge. Et bredt seminar om første verdenskrig kalt «The War to End All Wars» går av stabelen på Litteraturhuset i Oslo denne helgen, med foredrag av blant andre Øystein Sørensen. Bildet er fra 1925, to år etter at Ap valgte å gå bort fra revolusjonspolitikken. Foto: NTB Scanpix
Det er i år 100 år siden utbruddet av første verdenskrig. Også det nøytrale Norge ble preget av krigen og dens følger. Som et direkte resultat av krigen erobret de revolusjonære makten i landets største parti.

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

ØYSTEIN SØRENSEN, professor i historie, Universitetet i Oslo.

På Arbeiderpartiets landsmøtet som ble holdt i månedsskiftet mars-april 1918, mens verdenskrigen fortsatt raste for fullt, vedtok partiet en uttalelse der det blant annet het:
«Som et revolutionært klassekampparti kan socialdemokratiet ikke anerkjende de besiddende klassers ret til økonomisk utbytning og undertrykkelse av arbeiderklassen, selv om denne utbytning og undertrykkelse støtter seg til et flertal i folkerepresæsentation.

Det norske arbeiderparti maa derfor forbeholde sig retten til at anvende revolutionær masseaktion i kampen for arbeiderklassens økonomiske frigjørelse.»

Dermed var DNA et erklært revolusjonært parti. Den umiddelbare følgen av uttalelsen var at den gamle ledelsen i partiet trakk seg. Den tilhørte et ikke-revolusjonært mindretall og hadde fremmet et alternativt forslag der det het at «den socialistiske samfundsordning bygger paa folkeflertallet».

Forkastet demokratiet

Øystein Sørensen.
Øystein Sørensen.

Sosialdemokratiet var sammensatt i tiden før første verdenskrig, både i Norge og i andre land. Lenins russiske bolsjeviker kalte seg for eksempel sosialdemokrater de også. I Norge var den dominerende strømningen i sosialdemokratiet det som i tidens sjargong het reformistisk: Den ønsket seg et sosialistisk samfunn, men dette samfunnet måtte innføres gradvis, gjennom å følge demokratiske politiske spilleregler. Det fantes også ulike tendenser i det norske sosialdemokratiet som tok til orde for mer radikale løsninger. Men før verdenskrigen hadde de ingen avgjørende innflytelse.

Det er flere grunner til at DNA ble radikalisert i løpet av første verdenskrig. En uhyre viktig grunn er det væpnede kuppet i Russland høsten 1917: Oktoberrevolusjonen. Den revolusjonære maktovertagelsen skapte entusiasme og begeistring - men også frykt og avsky - verden over. Det kan sikkert argumenteres for at DNAs landsmøte få måneder etterpå ble avholdt i revolusjonsrus.

Men i såfall var det ikke snakk om noen kortvarig rus. DNAs landsmøte i 1919 vedtok en ny uttalelse som uten videre forkastet det eksisterende politiske demokratiet i Norge:
«De nuværende samfundsorganer maa ansees for uskikket til at løse de opgaver som vil melde sig i et socialistisk samfund.»
På det samme landsmøtet vedtok DNA å melde seg inn i den nystiftede Kommunistiske Internasjonale, Komintern.

Norges største parti

Landsmøtet i 1920 var enda klarere. I en resolusjon som ble vedtatt med overveldende flertall - 285 mot 32 stemmer - het det:

«I en revolutionær epoke blir det nødvendig for arbeiderklassen at skape sine egne organer for overtagelsen av den politiske magt. Paa arbeidslivets, raadssystemets grund maa der bygges organer og en forfatning, som svarer til den revolutionære situation og lægger den hele samfundsmagt i hænderne paa de revolutionære kræfter - haandens og aandens arbeidere."

Det var ikke noen liten ekstremistgruppe som vedtok disse militante uttalelsene. Ved stortingsvalget i oktober-november 1918, et drøyt halvår etter partiets landsmøte, ble DNA det største partiet i Norge. Valget fant også sted i de siste dagene av første verdenskrig, mens Europa ble kastet ut i noe som så ut som et revolusjonært kaos og et sammenbrudd for hele den etablerte orden. I Tyskland var det revolusjonære oppstander flere steder, mest kjent i Berlin og München. Tidligere i 1918 hadde Finland gjennomgått en blodig borgerkrig mellom revolusjonære «røde» og kontrarevolusjonære «hvite», med terror på begge sider og med noe sånt som 37 000 døde.

Ikke rart om tilhengerne av den bestående samfunnsorden i Norge ble svette.

Ingen norsk Lenin

Nå ble det ikke noen revolusjon i Norge, ingen blodig borgerkrig mellom røde og hvite. DNA hadde ingen Lenin og ingen makterobringsstrategi. Hva revolusjon angår, ble det med praten. Partiet kom ganske raskt på kant med Komintern og meldte seg ut i slutten av 1923.

Men også etter 1923 ble DNA preget av sin revolusjonære periode. Det tok tiår før restene av den revolusjonære ideologien var helt ute av retorikk og partiprogrammer. Enda viktigere, kanskje, var det at forestillingen om DNA som en revolusjonær trussel var sterkt tilstede i brede borgerlige kretser i Norge. Hos noen holdt denne forestillingen seg levende gjennom hele mellomkrigstiden. Om DNA modererte seg, ble det tolket som bare taktikk og opportunistisk tilpasning.

Det er mange grunner til at den revolusjonære perioden ble en parentes for DNA. De internasjonale konjunkturene for revolusjoner ble dårligere. Store deler av arbeiderbevegelsen var lunkne eller direkte avvisende til det revolusjonære kjøret - man kan se en langt mer jordnær, pragmatisk holdning i fagbevegelsen og i kommunestyrer enn i partiledelsen. En annen grunn er at det etablerte politiske Norge møtte den radikale arbeiderbevegelsen mer med en åpen hånd enn med en knyttet neve i de tumultartede årene 1918-1920.

Krigens kraft

Og uansett om det bare ble prat: Ord gjør inntrykk. At landsmøtet i Norges største parti med 285 mot 32 stemmer vedtok at de ville legge hele samfunnsmakten i hendene på «de revolusjonære krefter» og dermed avskaffe det politiske demokratiet - det viser de sterke kreftene som ble utløst av første verdenskrig, og hvordan denne krigen også påvirket det nøytrale Norge.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger