MOTSTANDSKVINNER: Helga Stene (øverst til venstre),Sigrid Steinnes (nederst til venstre), Olaug Karlsen (i midten) Leikny Karlsen (øverst til høyre)og Sigrun Solberg (nederst til høyre).
MOTSTANDSKVINNER: Helga Stene (øverst til venstre),Sigrid Steinnes (nederst til venstre), Olaug Karlsen (i midten) Leikny Karlsen (øverst til høyre)og Sigrun Solberg (nederst til høyre).

De glemte motstandskvinnene

Historiker med bok om kvinnenes krigsinnsats

INNENRIKS

De risikerte livet under krigen. Men siden ble det stille om de modige kvinnene i motstandskampen.

Publisert: Oppdatert: 02.10.11 18:47

De var kurerer som distribuerte verdifull informasjon. De skjulte mennesker. De deltok i arbeidet med illegale aviser. Men da historiker Kristin Hatledal (28) skulle skrive om kvinnene, fant hun bare metervis med bøker om menn i motstandsarbeid.

Les også: Angriper sex-mytene om Rinnans kvinner

Først i fjor kom Mari Jonassens bok, «Alt hva mødrene har kjempet. Kvinner i motstand 1940-1945». Kristin er ikke i tvil: Dette er et forsømt område.

- Det burde vært mye mer fokus på det. Det er noen få kvinner som har gitt ut bøker om sine opplevelser under krigen, men de har i hovedsak fokusert på opphold i fangeleir og konsentrasjonsleir. De ville nok ikke fremheve seg selv, de følte at de bare hadde gjort sin plikt.

Fikk 17 avslag

Heller ikke mennene fremhevet kvinnene, og historikerne har heller ikke fokusert på kvinnenes innsats. Det «passet» kanskje ikke? De fikk ikke engang innpass i Milorg-parader, påpeker Kristin.

Bildeserie: Se bilder og les de sterke historiene her

Motstandskvinnen Helga Stene var et unntak: Hun jobbet iherdig for å fortelle historien om kvinnenes motstandskamp. Det hjalp ikke stort:

26 kvinner mistet livet

- I 1949 søkte hun Norges Almenvitenskapelige Forskningsråd om midler til å skrive om kvinnenes innsats. 17 år på rad fikk hun avslag. Og da hun søkte om penger til et prosjekt om kvinneinnsats under krigen, var den under behandling i fire år uten at hun fikk svar. Tre år senere døde hun. Og Helga satt på et arkiv med mye førstehåndsinformasjon. Det sier vel sitt at det ikke ble regnet som interessant i det hele tatt, oppsummerer Kristin.

Artikkelen fortsetter under bildet

Nå kommer hun med boken «Kvinnekamp. Historien om norske motstandskvinner». 26 kvinner mistet livet på grunn av motstandsarbeidet. De fleste døde i tyske konsentrasjons- og fangeleirer. Fem døde i politisk fangenskap her hjemme, fire under flukt til England, tre under kamper i Norge - og tre ble likvidert av okkupasjonsmakten.

Kvinnene kom inn i motstandsarbeidet på ulikt vis. Noen var politisk interessert i utgangspunktet, andre ble med mer tilfeldig.

- De var veldig forskjellige, både med tanke på alder, bakgrunn og geografi, men det var en overvekt av kvinner fra Oslo-området i alderen 30-40 år, forteller historikeren.

Oppgavene dreide seg i hovedsak om dekning, kurervirksomhet og jobb i illegale aviser.

Brukte femininiteten

- Kurervirksomhet var derfor noe av det aller farligste du kunne gjøre. Du hadde materialet på deg, og det kunne du ikke bortforklare. Tyskerne trodde ikke kvinnene drev med slikt, de hadde nok et veldig tradisjonelt syn på kvinnene. Og kvinnene i motstandsbevegelsen hadde andre måter å komme seg unna på. De kunne til en viss grad benytte sin femininitet til å komme seg unna kontroller.

Kristin mener filmer hvor motstandskamp er tema kan gi inntrykk av at kvinnene lå seg til informasjon.

- Men det var svært sjelden. En slik fremstilling innebærer en seksualisering av kvinner, og gjør seg vel bra på film, sier hun.

Kvinnene ble ofte satt til tradisjonelle "kvinneoppgaver" i motstandsgruppene.

- Skulle det kokes kaffe og ordnes med tøy og mat, var det kvinnene som gjorde jobben. Ofte havnet de i mellomposisjoner. Det var typisk at de nærmest aldri kom i lederposisjoner. Men den gang ble det sett på som naturlig, både av menn og kvinner.

- Slet med rus og nerver

- Det var mange triste skjebner; piller, alkohol og psykiske problemer, sier Kristin Hatledal.

- Mange var med på veldig dramatiske ting under krigen, og har slitt hele livet. Det er klart det er fryktelig dramatisk når du blir torturert, fengslet, kommer i kontroll, eller må flykte for livet.

- Noen slet med posttraumatisk stress-syndrom. Det var ikke bare de fem årene og så var det over. Det var ting de ble merket av.

Hatledal tror mange kvinner gikk inn i motstandsarbeidet fordi de følte det var det eneste riktige på den tiden.

- Og det fantes sikkert folk som ikke tenkte så mye over risikoen.

- Dessuten var mange villige til å dø for kampen. Mens en del slet, kom andre fra innsatsen uten men.

- De kjente at de hadde gjort noe stort, og kom fra det som helter.

Kristin Hatledal intervjuet noen motstandskvinner for noen år tilbake.

- Jeg ble veldig godt mottatt. De var veldig glad for endelig å få fortalt historiene sine.

- Det viste seg at ikke engang barna til noen av kvinnene hadde kjenskap til mødrenes krigsinnsats.

En av fem var husmødre

Kristin Hatledal har registrert 1003 kvinner i sitt arbeid med boken. Men hun vet det finnes atskillig flere som jobbet med motstandsarbeid.

Omtrent halvparten av motstandskvinnene var mellom 15 og 30 år. De fleste motstandskvinnene var yrkesaktive, og en av fem var husmødre.

- Det er også flere eksempler på at hele familien var med i motstandsarbeidet, sier Kristin.

Hun påpeker at mange av motstandskvinnene gikk tilbake til husmorarbeid etter krigen.

- Det synes jeg er litt rart, og det skulle vært forsket mer på dette, sier Hatledal.

Her kan du lese mer om