11 kvinner og menn forteller om overgrep i Tysfjord - Karl Edvard (47) er en av dem: – Vi må utfordre fortielseskulturen

TROMSØ (VG) – Jeg vet ikke om det er flere overgrep i Tysfjord enn andre steder, men folk der er utrolig flinke til å holde kjeft, og det gjør meg sint, sier Karl Edvard Urheim (47).

Den lulesamiske sangeren sto fram og fortalte sin historie i 2007, etter at flere medier skrev om et foreldrepar fra Tysfjord som sendte brev til daværende statsminister Jens Stoltenberg og ba om storsamfunnets hjelp for å få stoppet seksuelle overgrep mot barn og unge i kommunen.

– Jeg håpet at min historie kunne hjelpe andre til å fortelle sin. Ikke nødvendigvis til mediene, men til hjelpeapparatet. Jeg ønsket også å bidra til å bryte ned tabuer rundt seksualitet og seksuelle overgrep, sier Urheim til VG.

– Hvordan var det å fortelle?

– Det var vondtgodt. Jeg ville ikke lenger ha et hemmelig liv. Det var en befrielse å fortelle, å bli trodd og anerkjent. Men jeg opplevde også at noen prøvde å ta fra meg min historie, som hevdet at dette ikke hadde hendt.

Bakgrunn: Slik jobbet VG med denne reportasjen

Urheim er en av 11 menn og kvinner som i VG Helg lørdag fortalte sin historie om seksuelle overgrep i barne- og ungdomsårene i den nordnorske kommunen:

Fikk erkjennelsen som voksen

Etterpå tok flere i Tysfjord kontakt med ham for å dele sine overgrepshistorier. Urheim anslår at han har fått mellom 10 og 15 slike henvendelser de siste årene. Noen av disse har meldt fra til politiet, forteller han.

Som barn, ungdom og ung voksen slet Urheim i lange perioder tungt med depresjoner og psykiske vansker. Han kollapset også flere ganger fysisk.

Etter hvert vendte han seg til andre ting for å døyve smertene, for å flykte bort fra det vonde.

– Jeg gjorde en del dumme ting, som jeg ikke burde ha gjort.

Urheim forsto først i voksen alder at han hadde vært utsatt for seksuelle overgrep som barn. Han forteller at erkjennelsen kom under en biltur til hjemkommunen.

– Bare en kilometer før Tysfjord-skiltet gikk det opp for meg. Det var som en åpenbaring, en 30 sekunders film som handlet om mitt liv, min kropp, om en ødelagt og forstyrret seksualitet.

Vil se fremover

Etter en lang kamp fikk han etter hvert hjelp til å bearbeide traumene.

– I tillegg mistet jeg Gunnar, min bror, da han tok sitt liv i 1989, en nevø omkom i 2008 og jeg gikk gjennom tøffe år med sykdom i nær familie. Mitt liv er et eksempel på at det er mulig å komme seg fra helvete, til himmelen her på jord. Jeg har det bra nå. Jeg var et offer, men er i dag ute av den rollen og vil se fremover.

Urheim konfronterte ved én anledning den utpekte overgriperen, en mann, på en kafé i Oslo. Han beskriver det som en vond frigjøring.

47-åringen er født og oppvokst Musken i Tysfjord. Han bor i dag i nabokommunen Hamarøy, men har de siste årene studert ved Musikkonservatoriet i Tromsø. Under navnet Kalle Urheim deltok han i fjor i Samisk Grand Prix med låten «Idjasuojvvan» eller «Nattskyggen», og ble folkets favoritt.

– «Nattskyggen» er den som hvisker frem feil og mangler. Også andres som vi tror er våre. I mange år tok jeg på meg all skyld og skam, og trodde det skulle være slik.

I august gir han ut sin første plate. Den har fått navnet «Ruodjo», («Vinddrag»/«The sacred breath from the Tundra»).

Utfordrer kommunen

– Jeg lever i dag takket være musikken og gudstroen, i tillegg til det å ha trofaste venner og en kjærlig og støttende familie. Platen, mitt kunstneriske hjertebarn, med «bilder» av mitt univers, har flere sider ved seg. Det er blant annet min måte å takke for livet på, takke mine nære og kjære. Og samtidig løfte opp de som strider og lider i mørket på ulikt vis, alle mennesker, uansett språk.

Første låt heter beskrivende nok «Jielagis idja» («Stjerneklar natt/New beginning»).

Urheim er opptatt av at det finnes håp og lys for alle, selv for de som bærer på de mørkeste historiene. Men for at «trollet» skal sprekke, må det frem i lyset.

Han mener helsevesenet og politiet i Tysfjord må utfordres, og stiller spørsmål om de offentlige etatene vegrer seg for å gripe inn i det de definerer som «samiske saker».

– Anses dette som et samisk problem, som samfunnet selv må rydde opp i? Er det ikke så viktig med holdningsskapende arbeid og påtale? Hvorfor har man etter så mange år ennå ikke gjort noe? spør Urheim.

Tillitskrise

Han mener fornorskningsprosessen mot samene – som han karakteriserer som et «kulturelt folkemord» – også har skapt dype sår og en tillitskrise mellom samer og storsamfunnet som fortsatt gjør seg gjeldende.

– Det har de siste 25 årene vært mange konflikter med mye ondskap, samehat, rasisme, misunnelse, sjikane og mobbing. En annen type overgrep. Vi som vil være samer har opplevd forsøk på den samme «etniske rensingen» som har gått ut over liv og helse, også fra våre egne, både i og utenfor bedehuset, sier Urheim.

Samtidig oppfordrer han Tysfjord-samfunnet til å ta et oppgjør med fornektelses- og taushetskulturen, som han mener forsterkes av slektskapsbånd og ønsket om sosial kontroll.

«Liv»: – Etter at pappa ble satt i fengsel, ble jeg fritt vilt i bygda

Kvinne: Fortalte predikant om overgrep – ble ikke hørt

Kvinne: – To av mine barn er utsatt for overgrep

Kvinne: Følte seg forpliktet til å tilgi overgriperen

Mann: – Man må ikke tie det ihjel, man må snakke det ihjel

Kvinne: – Når jentene ble 16, var det fritt frem

Marion Knutsen: – Ofrene har blitt påført skammen

Kvinne: – De lo mens det pågikk

Marlene Knutsen: – Folk må ikke la seg tvinge til taushet

Kvinne: – Noen voksne må ha visst om det som skjedde