Jan Petters siste reise

INNENRIKS

Jan Petter Stefanussen løftes opp i sengen fra rullestolen der han skal dø. Hans søster med ryggen til. Vennen Finn Arild Wærriø til høyre. Erika Preisig til venstre. Jan Petter Stefanussen i Basel i Sveits for å dø. Han er så syk av polynevropati at han har søkt om aktiv dødshjelp i Sveits.

GARDERMOEN/BASEL (VG) Klokken er 09.27 onsdag 24. juni 2015. Solen skinner fra en skyfri himmel i den sveitsiske byen Basel.

Publisert: Oppdatert: 28.06.15 17:16

Mellom rekkene av mursteinshus og frodige hager i den vesle gaten Hegenheimerstrasse ligger et hus med en stor hvit dør. Døren er omkranset av tettvokste grener. Det er ingen skilter utenfor, og huset går i ett med resten av gatebebyggelsen.

I en seng innerst i rommet innenfor døren ligger Jan Petter Stefanussen (67).

På et stativ ved siden av ham henger en pose med en dødelig dose av et legemiddel. En intravenøs slange går fra posen og inn i 67-åringens arm. I Stefanussens hånd ligger en oransje åpningsmekanisme, med et hvitt lite hjul.

Den siste signaturen

Legen Erika Preisig tok imot ham da han en halvtime tidligere ankom leiligheten til stiftelsen Life Circle sammen med søsteren Bente Stefanussen Tufto og barndomskameraten Finn Arild Wærriø.

Tre papirer lå klare til ham på skrivebordet.

Etter å ha gått nøye gjennom punktene sammen med Bente og Erika, skrev Jan Petter navnetrekket sitt på de stiplede linjene. Han snudde seg mot søsteren, og spurte om alt nå var i orden.

Hun svarte bekreftende.

– Da er jeg klar.

De løftet ham ut av rullestolen, og ned på det røde lakenet. Preisigs bror Ruedi hjalp til med å feste slangen.

Så bøyde Erika seg over ham.

Den milde stemmen hennes fylte rommet:

– Hva heter du?

– Jan Petter Stefanussen.

– Når er du født?

– 17.05.1948.

–Hvorfor er du her?

– Fordi jeg er syk, og ønsker å dø.

– Vet du hva som skjer når du åpner opp slangen?

– Ja. Da dør jeg.

Svarene kom klart og tydelig. Han har klemt søsteren og kameraten. Nå holder han den oransje firkanten mellom hendene.

Bente og Finn-Arild sitter helt inntil sengen. De får ikke røre hendene hans ennå, for ingen andre enn Jan Petters hender får nærme seg åpningsmekanismen. Men snart skal de holde i dem. Jan Petter møter blikkene deres.

Alt som skal sies er nå sagt.

Så vrir han på det vesle hvite hjulet som frigjør legemiddelet i blodet hans.

67 år gamle Jan Petter Stefanussen reiste mandag denne uken fra omsorgsboligen sin på Ensjø i Oslo til Basel i Sveits for å få hjelp til å ta sitt eget liv.

Forrige lørdag fortalte han åpent i VG om ønsket sitt om å ta assistert selvmord i Sveits.

Som liten ble Jan Petter rammet av polio, noe som har ført til at han hele livet har hatt svekket muskelmasse. De siste årene utviklet han i tillegg nervesykdommen polynevropati, som gir nummenhet i beina, og sterke smerter.

Onsdag lukket han øynene for siste gang, mens søsteren Bente og kameraten Finn Arild holdt ham i hendene.

Sendt til Oslo som ettåring

Jan Petter Stefanussen ble født i Kirkenes på Norges nasjonaldag i 1948, som nummer to i søskenflokken.

Foreldrene hans, Olaug Ingvarda og Leif-Andreas Stefanussen, jobbet begge i gruveselskapet A/S Sydvaranger. Storebroren Svein Even var fem år eldre enn Jan Petter. I 1961 kom attpåklatten Bente til verden.

Jan Petter fikk polio da han bare var to måneder gammel. Ifølge søsteren var han et av de siste barna i Finnmark som fikk polio før vaksinen mot sykdommen ble innført i Norge i 1956.

Rikshospitalet hadde på denne tiden den beste kompetansen, og da Jan Petter var ett år gammel ble han sendt til Oslo for å få hjelp og opptrening.

Som femåring flyttet han tilbake til Kirkenes. Finn Arild kaller Jan Petter for «Steffen», et kallenavn de fleste av hans nærmeste venner bruker.

Finn Arild forteller at Jan Petter ble en liten kjendis i hjembyen.

– Selv om Kirkenes var en stor by, visste alle hvem den vesle karen med krykkene var. Steffen skulle alltid være med på alt som skjedde, og snakket med alle han møtte, forteller han.

– Klatret vi kameratene over et gjerde, kastet Steffen fra seg krykkene, og klatret etter. Han gjorde akkurat som oss andre.

Som 18-åring flyttet Jan Petter tilbake til Oslo, der han blant annet jobbet i Biltilsynet og som taxisjåfør. I 1990 bestemte han seg for å bosette seg i Thailand vinterstid.

Fra 2002 til 2013 bodde han fast i Pattaya. Men sommeren 2013 ble han så syk at han ba om hjelp til å komme seg hjem til Norge.

Kostbart

Den endelige avgjørelsen om å ta sitt eget liv tok Jan Petter i februar. Han betalte selv for dødshjelpen: 10 050 euro, eller rundt 92 000 kroner. Utgiftene til flybillett, hotell og transport til flyplassen kommer i tillegg.

Kvelden før han døde, satt han på et hotellrom i Basel og fortalte han at han aldri hadde angret.

– Som voksen har jeg aldri vært avhengig av hjelp. Det er noe av det som er så vanskelig, at jeg ikke klarer meg selv lenger. Jeg sitter bare inne, og har ingen livsgnist eller livskvalitet. Sånn er det bare. Jeg kommer meg ingen vei lenger.

– Hva tenker du om at du skal dø i morgen?

– Jeg gleder meg. Og det mener jeg.

Mandag ettermiddag:

Det kryr av folk i avgangsterminalen på Gardermoen. Ferieklare nordmenn med fullpakkede kofferter haster forbi hverandre, og køene er lange.

Ved utgang F sitter Jan Petter i en rød thailandsk silkebukse og en rød vest med det norske flagget dekorert foran og bak.

67-åringen har ikke sovet noe særlig. Kameraten Rolf Olafsen har overnattet på omsorgssenteret i Oslo sammen med ham.

Det er også Rolf som har hjulpet ham med søknadene til Life Circle, og holdt kontakt med stiftelsen om det praktiske.

– Håper han vil ombestemme seg

Rolf sitter selv i rullestol, og har kjent Jan Petter siden 1968. Av helsemessige årsaker har Rolf valgt ikke å være med til Sveits.

Han forteller at han og Jan Petter har sittet våkne og snakket hele natten.

– Jeg har fortalt ham at jeg tror det finnes andre muligheter enn dette. Jeg har hjulpet han med prosessen i snart åtte måneder, og respekterer avgjørelsen hans. Men innerst inne håper jeg fortsatt at han vil ombestemme seg.

Jan Petters telefon har ringt i ett sett hele helgen, og tekstmeldingene har strømmet inn. Noen av dem har vært fulle av formanende bibelvers og tilbud om alternativ hjelp. Men de aller fleste har vært støttende og varme.

Flere venner og bekjente har besøkt ham på omsorgssenteret for å ta farvel.

Nå sitter Jan Petter stille og ser seg rundt. Hørselen hans er så dårlig at han ikke hører hva som blir sagt om man ikke legger munnen nesten helt inntil høreapparatet. Men øynene følger med.

– Vi snakkes

Ved innsjekkingsskranken ruller Rolf rullestolen inntil Jan Petters, og legger armen rundt skuldrene hans.

– Husk at det ikke er for sent før det er for sent. Dette bestemmer du selv.

Jan Petter snur seg og ser på ham. Klapper ham på låret.

– Slæpp off!

Han smiler.

–Ja, ja..

Kameratene tar hverandre i hånden. Rolf ser ham i øynene.

– Jeg håper vi sees igjen. Det håper jeg.

– Ja. Ja, det gjør vi. Vi snakkes.

Jan Petter løfter hånden til hilsen, før han blir trillet bort til sikkerhetskontrollen.

– Det er en gave å få leve. Men det kan også være en gave å få lov til å dø.

Lege og president i stiftelsen Life Circle, Erika Preisig, sitter på den røde hjørnesofaen i stiftelsens leilighet. Hvor mange hun har hjulpet til å ta sitt eget liv her, siden Life Circle ble opprettet i 2011, ønsker hun ikke å si.

På Oslo-besøk

– Mediene slår alltid tallene opp i store bokstaver, så vi har valgt ikke å oppgi dem lenger. Men en fjerdedel av dem vi hjelper er sveitsere. Resten er utlendinger, sier hun.

Erika møtte Jan Petter første gang i april i år. Da hadde 67-åringen allerede levert inn søknaden sin om assistert selvmord til stiftelsen.

Preisig var i Oslo i forbindelse med en konferanse om aktiv dødshjelp, og besøkte Jan Petter i leiligheten hans på omsorgssenteret.

– Jan Petters helsetilstand var svært dårlig. Han hadde store smerter, og vinkelen på hoftene hans var helt skjev. Det var nesten så jeg følte smertene hans bare ved å se på ham, sier Preisig.

Hun forteller at de alltid er to leger som vurderer søknadene. I søknadsbrevet skal det stå en personlig forklaring på dødsønsket, der det er vedlagt dokumentasjon fra en lege på diagnosen – og på at vedkommende er ved sine fulle fem.

– Mange søknader vi får inn, blir avslått. Grunnen er som oftest at personene som søker er mentalt ustabile. Vi avslår også søknaden om en av oss leger er i tvil om det er riktig.

– Hvorfor mener du det er riktig å hjelpe folk med å dø?

– Jeg mener alle mennesker i utgangspunktet skal leve så lenge som mulig. Men om livet blir uutholdelig må mennesker også få lov til å dø. Jeg synes ikke det er lett, men takknemligheten pasientene viser meg for at jeg er villig til å hjelpe dem, gjør at jeg er overbevist om at det er riktig.

Assistert selvmord er et kontroversielt tema, også i Sveits.

Det første hotellet Jan Petter og reisefølget hans bestilte rom på i Basel, nektet dem å bo der da de skjønte at han var kommet for å dø.

Preisig ga VG beskjed om at stiftelsen ikke kunne miste flere gode hoteller, og at det derfor ikke måtte filmes i fellesarealene på det nye hotellet. Fotoutstyr måtte heller ikke være synlig utenfor stiftelsens leilighet.

– Jeg vet ikke hvorfor så få leger støtter assistert selvmord her i Sveits. Målet vårt er at praksisen skal bli lovlig i alle land i hele verden, slik at pasientene ikke trenger å gå gjennom den store belastningen reisen hit påfører dem, sier hun.

– Det verste jeg kunne gjort mot Jan Petter var å sende ham hjem igjen.

Det er tirsdag ettermiddag. Bak dør nummer 508 sitter Jan Petter inntil skrivepulten på hotellrommet i Basel. Den svake muskulaturen i overkroppen gjør at han må holde seg i bordet.

Han tenner seg en sigarett.

– Jeg har hatt et bra liv. Husk å skrive det, sier han.

Han og Bente har hatt noen timer sammen på formiddagen. Hun og familien har gitt ham et hefte der de har samlet bilder og skrevet hilsen. Den ene datteren hennes har sendt egen melding til onkelen.

«Vi sees i himmelen».

Han skal snart ringe sønnen Kim Marius, som han ikke hadde kontakt med på over 20 år. Men for et halvt år siden møttes far og sønn igjen for første gang.

– Jeg personlig synes det er veldig trist at pappa har valgt å avslutte livet sitt, nå når jeg endelig har fått kontakt med ham igjen etter så mange år. Men dette er hans avgjørelse, og det respekterer jeg, sa sønnen Kim Marius Romsås (36) til VG i forrige uke.

Finn-Arild har akkurat vært innom og servert Jan Petter et glass med vodka og sprite. Føtter var raskt på pletten da han etterlyste «namkin» i glasset.

– Jeg har bestilt mange isbiter på thaispråk. Thailand kalles ikke smilets land for ingenting, ler han.

Humøret er stigende. Han har akkurat hatt rutinemessig besøk av den eksterne legen Jeannine, som en ekstra forsikring på at ingen har presset ham til å ta sitt eget liv.

Han fortalte henne om omsorgshjemmet, og hvordan han tilbringer dagene der med å spise vaffel og se på tv.

Om Thailand, den deilige temperaturen og om det store alkoholforbruket de siste årene.

Og om sykdommen, samtalene med sønnen, søsteren og kameratene. Om hvordan han har forsonet seg med det som skal skje.

Hun stilte ham mange spørsmål. Så mange at han nesten ble sint.

– Hvorfor jeg ikke vil leve? Fordi jeg ikke har det bra. Jeg vil finne fred. Jeg har levd livet mitt. Nå vil jeg avslutte det. Det er det ingen andre som kan bestemme enn meg selv.

Den siste middagen i livet sitt inntok Jan Petter i hotellrestauranten tirsdag kveld. Ved siden av seg hadde han søsteren, kameraten Finn-Arild og lege Erika Preisig.

Urnen med asken hans blir sendt tilbake til Norge, og til søsteren Bente.

En blomstereng på Hadeland blir Jan Petters siste hvilested.

– Der står mammas gravstein. Jan Petter får plass like ved.

- Vanlig nevrologisk sykdom

En av legene som har behandlet Jan Petter i Norge er nevrolog Geir Dundas Slapø ved Oslo Nevroklinikk. Ifølge Slapø er polynevropati en av de vanligste nevrologiske sykdommene.

– Polynevropati fører til nedsatt førlighet og nummenhet i føtter og legger. Lenger ut i forløpet kan det oppstå muskulære lammelser og nervesmerter, sier Slapø til VG.

Ifølge nevrologen er polynevropati i utgangspunktet ikke regnet for å være en veldig alvorlig sykdom.

– Det er en sykdom man som regel lever med og ikke dør av, men som selvfølgelig kan nedsette livskvaliteten til den det gjelder. Den vanligste årsaken er diabetes, for høyt alkoholkonsum, mangel på vitamin B12, folinsyremangel, lavt stoffskifte eller arv.

- Gjenstod fortsatt muligheter

I omtale av saken sin fritok Jan Petter Stefanussen helsepersonell han var i kontakt med for taushetsplikten.

Slapø forteller at han kjente til Jan Petters ønske om å reise til Sveits for å avslutte livet sitt.

– Jeg mener det fortsatt gjenstod muligheter for god smertebehandling og andre hjelpetiltak han ikke prøvde ut.

Ifølge Slapø vil kombinasjonen av polioskader og polynevropati medføre en større og mer belastende funksjonssvikt. Han understreker at polio og polynevropati ikke står i noen årsaksmessig sammenheng, men representerer to forskjellige nevrologiske tilstander med forskjellige årsaker.

– Uansett grad av handikap og smerter finnes det tross alt gode muligheter for hjelp fra helsevesen og omsorgsapparat i Norge.

– Jeg synes det er trist at han valgte å ta livet sitt. Men han har tatt en selvstendig avgjørelse, som han mente var riktig for ham. Det må man bare respektere.

Jurist: Kontroversielt og etisk vanskelig

Majoriteten av den sveitsiske befolkningen aksepterer praksisen med assistert selvmord. Men for legene byr ordningen på en kamp med samvittigheten.

– De fleste leger er tilbakeholdne med å være involvert i dette. Organisasjonene er som regel i kontakt med noen få leger som er klare til å foreskrive den dødelige dosen, sier Roberto Andorno ved det juridiske fakultet ved Universitetet i Zürich til VG.

Han har to doktorgrader i jus, er president i Europeisk forening for helse- og medisinfilosofi (ESPMH) og har skrevet en vitenskapelig artikkel om emnet i tidsskriftet Cambridge Quarterly of Healthcare Ethics.

I sin vitenskapelige artikkel henviser han til en undersøkelse fra 2009, der fire av fem sveitsiske leger svarer at de ikke er villige til å bidra til assistert selvmord. Andorno mener det har sammenheng med at det sveitsiske akademiet for medisinske fag i 2004 kom med retningslinjer knyttet til praksisen.

Her står det blant annet at legers hovedoppgave er å sørge for at pasientene ikke lider og «ikke å tilby dem hjelp til å begå selvmord». Videre står det imidlertid at hvis en lege i samsvar med sin samvittighet velger å bistå i et selvmord, så skal beslutningen respekteres.

Retningslinjene ble senere tatt inn i den sveitsiske legeforeningens etiske regler og er bindende for alle leger i Sveits.

Business-nekt

Sveits har den mest liberale lovgivningen rundt assistert selvmord blant landene der det er tillatt. Paragraf 115 i den sveitsiske straffeloven presiserer kun når slik praksis er i strid med loven:

«Enhver person som med egoistiske motiver oppfordrer eller hjelper en annen til å begå eller forsøke å begå selvmord er, hvis den andre personen etterpå begår eller forsøker å begå selvmord, straffes med ubetinget fengsel inntil fem år eller med en økonomisk straff.»

I Sveits er det flere organisasjoner som legger til rette for assistert selvmord, både for sveitsiske statsborgere og utenlandske borgere, som Jan Petter.

– Disse organisasjonene må være «non-profit». De kan kun kreve medlemsavgift samt penger for å dekke kostnadene de har forbundet med selvmordet, samt for administrative kostnader. Overskudd skal ikke utbetales til eierne, men investeres i organisasjonen for at de skal fortsette å oppnå sine formål, sier Roberto Andorno.

Trenger ikke spesiell tillatelse

Ifølge ham var aldri den opprinnelige tanken bak paragraf 115 å legalisere assistert selvmord da den sveitsiske straffeloven ble vedtatt i 1937, men å forhindre at personer som hjelper desperate mennesker som ønsker å dø med å få ønsket sitt oppfylt, blir straffet.

– Myndighetene er ikke involvert i prosessen rundt assisterte selvmord. Organisasjoner eller personer som assisterer trenger heller ingen spesiell tillatelse fra myndighetene, sier fungerende informasjonssjef Ingrid Ryser i det sveitsiske justisdepartementet til VG.

Hun opplyser imidlertid at hvert enkelt dødsfall i etterkant undersøkes av politiet for å sikre at loven er fulgt.

Her kan du lese mer om