TRYGGHETEN: 11-åringen har fått besøk av storebroren, som har tatt vare på ham siden de reiste fra Afghanistan for over ett år siden. På døren henger bilder av guttens største helt – fotballspilleren Ronaldo. Foto: Jørgen Braastad , VG

Slik kan Listhaug-loven påvirke enslige asylbarn

Vil kunne sende asylbarn ut når de blir 18

GJØVIK (VG) 11-åringens største frykt er at storebroren (18) skal sendes  tilbake til Afghanistan. Selv ventet han i ett år før han fikk svar.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

Syv gutter står ved siden av hverandre i en halvtom sal på omsorgssenteret for enslige asylbarn på Gjøvik. De tar på seg en imaginær reisedrakt – knytter skoene, drar opp glidelåsen og tar på seg hjelmen – og løper over rommet. Øvelsen skal bringe dem fem år frem i tid. Hva venter dem i 2021?

– Jeg er sammen med storebroren min. Han har fått kone og to barn, en gutt og ei jente. Jeg spiller fotball for Real Madrid, på lørdag spiller vi mot Barcelona. Og jeg går på universitetet, jeg skal bli doktor, sier en 11 år gammel gutt fra Afghanistan.

Leken er en del av gruppeterapien som tilbys de 47 barna som bor på det statlige omsorgssenteret. Noen har fått opphold. Andre har ikke fått svar. Felles for dem alle er at de venter – får de bli i Norge? Vil en fosterfamilie eller en kommune si ja til å ta dem imot?

Etter ett år i Norge har 11-åringen nylig fått vite at han får bli.

– Jeg hadde det så vanskelig, sier han om ventetiden.

– De sa hele tiden at vi snart skulle få svar. Først sa de neste måned, så var det tre uker, så to uker. Vi ventet i nesten ett år. Jeg følte meg gal.

Listhaugs forslag

Omsorgssenteret på Gjøvik har opprettet fire nye avdelinger som følge av den rekordstore tilstrømmingen av enslige asylbarn i fjor. Av de 5300 som kom til Norge i fjor vil de aller fleste få bli.

MIDTPUNKT: 11-åringens storebror blir et naturlig samlingspunkt når han kommer på besøk 3-4 ganger i uken. Her viser han frem en video på mobilen. Foto: Jørgen Braastad , VG

For å bremse pågangen har innvandringsminister Sylvi Listhaug (Frp) foreslått at alle skal få midlertidig opphold. Når de fyller 18 år skal de få en ny vurdering av beskyttelsesbehovet, på lik linje med voksne.

En tiåring som kommer til Norge risikerer dermed å bli sendt ut etter åtte år i landet.

Var sultne hele tiden

11-åringen fra Afghanistan reiste i tre måneder for å komme til Norge. Sammen med storebroren var han innom Iran, Tyrkia og Bulgaria.

Les også: Saifullah (13) krysset Middelhavet i gummibåt

Faren er drept, og de vet ikke hvor moren er. De sier at de frykter at onkelen, som er med i Taliban, vil ta livet av dem hvis de drar tilbake.

Reisen gjennom Europa har satt spor. De betalte menneskesmuglerne 22.000 dollar, men fikk så lite mat at enkelte i reisefølget spiste gress, forteller de.

– Menneskesmuglerne var slemme med oss. Vi sov i skogen og satt og frøs i kontainere. Vi var sultne hele tiden. Da vi kom til Bulgaria, slo politiet oss fordi vi ikke hadde pass, sier han.

Bekymret for fremtiden

Da de kom til Norge måtte de ta en DNA-test for å bevise at de var brødre. Mens den yngste venter på bosetting, har storebroren på 18 fått midlertidig opphold i ett år. I desember ble han flyttet fra omsorgssenteret til et voksenmottak. Sist lørdag ble han vekket av politiet midt på natta, forteller han.

– Det var tre politimenn. De sa de hadde fingeravtrykkene mine i Bulgaria og at de skulle sende meg dit. Men da de fikk navnet mitt skjønte de at de hadde tatt feil person.

TIDSFORDRIV: De yngste barna er samlet på én avdeling. Mens de voksne lager middag, spiller de kort i stuen. Foto: Jørgen Braastad , VG

Brødrene bekymrer seg veldig for hva som vil skje når den eldste må søke opphold på nytt.

– Jeg er redd for at han må dra tilbake til Afghanistan, sier 11-åringen.

– Hva gjør du for at det skal bli bedre?

– Jeg snakker med de voksne, går på ski eller leker.

Maner frem krafdyret

Silje Frivold er en av syv psykologer i Bufetat som reiser rundt til de statlige omsorgssentrene for å jobbe med asylbarna. Mange har opplevd krig på nært hold, mistet en eller begge foreldre og blitt utsatt for fysiske, psykiske eller seksuelle overgrep.

Les også: Barneombudet slår alarm om asylbarnas helse

Uavhengig av bakgrunn er alle i en vanskelig situasjon – uten omsorgspersoner og med en usikker fremtid, påpeker Frivold.

– Mange av barna opplever det som om livet deres har blitt satt på vent. Usikkerheten knyttet til fremtiden gjør det vanskelig å starte prosesser med å etablere et nytt liv og knytte nye relasjoner.

KRAFTDYR: Under gruppeterapien ber psykolog Silje Frivold guttene om å tenke på et dyr de kan hente styrke fra når de har det vanskelig. En av guttene foreslår at det kan være en katt. Foto: Jørgen Braastad , VG

En kartlegging Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk har gjort blant 75 barn under 16 år, viser at én av tre sliter med angst, mens halvparten viser symptomer på posttraumatisk stresslidelse.

– Å ha livet sitt på vent er en belastning i seg selv. Barna er i en livssituasjon som innebærer mye stress og belastninger, sier hun.

Tenker på familien

Ved hjelp av blant annet kunst- og uttrykksterapi skal de unge få hjelp til å mestre hverdagen.

Les også: Regjeringen kutter i kravene til omsorgssentrene

Denne ettermiddagen samler hun dem i en sirkel og ber dem mane frem et kraftdyr.

– Når vi har det litt vanskelig inni oss, kan vi hente det frem. Når det er mye kaos, kan jeg bli en fugl, fly opp mot himmelen, se ned og få oversikt, sier hun.

Senere ber hun alle som har sovet dårlig den siste uken, ta ett steg inn i ringen. Alle går frem.

– Jeg tenker mye på familien min, forklarer Zabi (14).

Som ung gutt fra Afghanistan representerer han majoriteten av de enslige mindreårige som kommer til Norge. På rommet hans henger et bilde han har laget sammen med en av de ansatte. «Til mamma. Savner deg», står det.

Se bildene: Slik sover barna på flukt

Han har ikke snakket med henne siden han reiste for halvannet år siden. Forsøkene på å finne familien har vært forgjeves.

– Hvert av de seks hjertene er et familiemedlem. De største er mor og far, sier han via en tolk.

LENGSEL: Zabi (14) engster seg veldig for familien som er igjen i Iran. Sammen med en av de ansatte har han malt et bilde til moren. «Savner deg», står det, sammen med seks hjerter som alle symboliserer et familiemedlem. Foto: Jørgen Braastad , VG

På spørsmål om hvorfor han dro alene, forteller han at faren er drept. Storebroren forsørger familien, som har flyktet til Iran. De yngre søsknene var for små til å reise.

Etter å ha tatt sjøveien til Europa tilbrakte han seks måneder i Hellas, forteller han.

– Vi kom på avveie i sjøen. Men en båt oppdaget oss og kontaktet gresk politi. Da de fant oss måtte vi sette på oss masker, vi fikk ikke snakke med dem før vi kom på land.

– Vil leve med frykt

14-åringen fikk opphold for to uker siden. De ansatte på omsorgssenteret forteller om en gutt som i lang tid sov dårlig og spiste lite.

– Det sier seg selv at hverken voksne eller barn har godt av å leve i uvisshet. De er allerede på den andre siden av kloden hjemmefra, det er vanskelig nok i seg selv, sier Tone Simenstad.

Les også: Erna Solberg ber folk åpne hjemmene sine for flyktningbarna

De høye ankomstene har gjort at enslige barn under 15 år nå må vente i over ett år fra ankomst til de har fått fosterhjem eller et bofellesskap i en kommune. Trolig vil ventetiden bare øke.

– Hvilke konsekvenser vil det få for disse barna dersom de må vente i mange år før de kan være trygge på at de får bli i Norge?

– Det er en grunn til at de har dratt. Deres største redsel er å bli sendt tilbake. De vil leve med en stor frykt og vil ikke få startet livene sine, sier avdelingsleder Hanne Hoff.

TRØST: Zabi (14) gjør lekser på rommet sitt. På pulten har han plassert de to bamsene han fikk fra omsorgssenteret da han kom. Foto: Jørgen Braastad , VG

– Jeg trenger en mamma

11-åringen har lært seg det nye språket i rekordfart og snakker nå nærmest flytende norsk. Mens de andre får undervisning på et læringssenter, har han fått en ordinær skoleplass. Nå er hans største håp å få et hjem.

– Kan du skrive noe i VG? spør han.

– Jeg ønsker at en familie kommer og ser på oss og henter oss. Det er nok venting nå. Vi har ventet lenge nok. Jeg trenger en mamma som kan hjelpe meg i Norge.

SAMLINGSSTUND: Etter skolen spiser de yngste barna middag sammen med de ansatte. Foto: Jørgen Braastad , VG

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder