PÅ SYKEHJEMMET: Leif A. Lier stryker sin kone over kinnet på et av rommene på Midtåsen sykehjem.

PÅ SYKEHJEMMET: Leif A. Lier stryker sin kone over kinnet på et av rommene på Midtåsen sykehjem. Foto: Harald Henden, VG

Hver dag klokken 13 spiser Leif (76) middag med Berit (77) på sykehjemmet

Kritisk til millionkutt på Oslos sykehjem

Nesten hver dag i tre år har tidligere politietterforsker Leif A. Lier (76) besøkt sin kone Berit Lier (77). Han bor hjemme, og er frisk. Hun er dement, og bor på sykehjem.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

– I dag er det veldig fint og rolig her. Husker du, mamma, at du pleide være så flink til å synge?

Tidligere politietterforsker Leif A. Lier lener seg fra sin pinnestol mot rullestolen kona Berit sitter i. Han ser henne inn i øynene og smiler.

– Hvem da? spør hun. Hun ser mot ham med hendene stille i fanget.

– Du, svarer han.

– Neida! fnyser hun. Så blir hun stille.

Les saken: Genfeil peker mot Alzheimers-løsning

Ser hverandre hver dag

Også i dag har Leif A. Lier gått ut av døren i leiligheten på Ljan i Nordstrand bydel i Oslo, kjørt forbi blokker, bolighus og grønne haver. Hver dag kjører han de to kilometerne fra blokken der han bor, til sykehjemmet der hun bor.

Der blir han mellom 12 og 14. Klokken 13 er det middag. Da mater han henne, før han triller henne opp på rommet hennes så hun kan sove middag. Mens han dytter rullestolen foran seg, smiler og hilser han på de ansatte. Han kjenner alle sammen ved navn.

Leif A. Lier besøker daglige sin demente kone Berit på Midtåsen Sykehjem i Oslo. Foto: HARALD HENDEN, VG

15. april har han og Berit bodd fra hverandre i tre år. Han er frisk, og bor hjemme. Hun har Alzheimers, og bor på sykehjem.

– Hun har blitt mye dårligere. For tre år siden kunne hun gå. Nå sitter hun i rullestol, og kan ikke spise selv, sier Leif.

Hun kjenner igjen ektemannen, men etter at hun fikk diagnosen Alzheimers, husker Berit stadig mindre. Hun vet hva som skjedde for lenge siden, men ikke alltid det som skjedde nettopp.

– Hun snakker mye om «mamma» og «pappa», men det kaller vi hverandre også, så jeg vet ikke om hun snakker om dem eller oss, sier Leif.

– Det kan være at jeg sitter litt på siden av henne, sånn at hun ikke ser meg. Så snur hun seg og sier «neimen, har du kommet». Så har jeg kanskje vært der i en time.

Les også: Håper blodprøve kan gi Alzheimers-svar

Kan kjenne seg igjen

Knut Engedal, professor emeritus og seniorforsker ved Aldring og helse, samt leder for demensrådet til Nasjonalforeningen for folkehelsen, mener mange kan kjenne seg igjen i Lier-parets historie.

– Rundt 40 prosent av alle med demens bor på sykehjem. En god del av disse er så gamle at de er enker eller enkemenn, men det er en betydelig andel hvor den ene bor hjemme og den andre bor borte, sier han til VG.

Han sier det er vanlig at det varierer hva den demente husker.

TRILLES TIL ROMMET: Leif A. Lier triller kona Berit Lier i rullestolen tilbake til soverommet hennes på Midtåsen sykehjem i Oslo. foto: Harald Henden, vg

– Når det er en person du har kjent i kanskje femti år, så kjenner du igjen stemmen og ansiktstrekkene, bevegelser og stemninger, men det kan godt hende at du i øyeblikk ikke vet hva den personen heter. Man kan kjenne personen følelsesmessig, men ikke nødvendigvis faktakunnskaper.

Les også: Ny forskning: Slik forebygger du Alzheimers sykdom

– Jeg har hørt mange pårørende si at «han fortalte meg om sin kone, men det er jo meg». Men så opplever de innimellom at den med demens har et klart øyeblikk, hvor de kan snakke relativt konkret sammen i en halvtime for eksempel.

Han sier pårørende ofte opplever det stressende ikke å vite hvordan personen med demens er den dagen de besøker dem og hvordan de egentlig har det.

– Man blir veldig bundet, så vi ser at det er tungt å være pårørende til personer med demens.

Les også: Ny forskning: Hodepine dobler risikoen for demens

Ledet store krimsaker

Berit og Leif møtte hverandre i juli 1957. Leif var på ferie på foreldrenes hytte på Verket i Hurum, og han og en kamerat bestemte seg for å gå på dans. På utstedet «Snippen» møtte de Berit og en venninne.

– Jeg ville møte henne neste helg, men hun kunne ikke, fordi hun skulle i dåp. Da den helgen kom, reiste jeg dit, og møtte opp i kirken, smiler Leif.

Det førte til at paret forlovet seg, giftet seg og fikk tre sønner.

MØTTES PÅ DANS: Leif A. Lier besøker daglige sin demente kone Berit på Midtåsen Sykehjem i Oslo. foto: Harald Henden, VG

I årevis jobbet den nå 76 år gamle politimannen med noen av Norges største kriminalsaker. Han var politiinspektør og sjef for flere forskjellge avdelinger, og jobbet i flere år som etterforsker. Han ledet etterforskningen da «Skrik» ble stjålet i 1994, har vært sjef for Beredskapstroppen og da «Scandinavian Star» begynte å brenne i 1990, var det ham de pårørende ble bedt om å ringe til. I perioder hadde han mellom 150 og 160 reisedøgn i året. Samtidig var kona Berit hjemme med barna. I 1997 sluttet Leif i politiet, og startet sitt eget firma.

Les også: Trening kan beskytte mot demens

Da sykdommen kom snikende, merket han det først ikke.

– Det begynte for mange år siden, uten at jeg var klar over det. I november 2011 måtte jeg legge ned mitt private etterforskningsfirma, og jeg stelte hjemme i cirka ni måneder før hun kom på sykehjem, sier Lier.

Det gikk helt til kona en dag nektet å gå ned trappen hjemme.

– Jeg måtte tilkalle sønnene mine, og hun ble sendt til sykehuset. De fant ut at det ikke var noe fysisk galt, men sa hun måtte på sykehjem.

DEN GANG DA: Et flere år gammelt bilde som en venn tok av ekteparet Leif A. og Berit Lier står nå på Berits nattbord, sammen med en bamse. foto: Harald Henden, vg

Den 76 år gamle tidligere etterforskeren syntes den første tiden alene var tøff.

– Selv om det var tungt arbeid da hun var hjemme, så var hun faktisk der. Men vi mennesker er tilpasningsdyktige, så etter et par uker, så var det greit. Jeg tenker ikke på det lenger, det er bare sånn det er.

Kritisk til byrådet

Noen dager snakker hun fort og høyt, i dag er samtalen rolig.

– Du har det godt her, ikke sant mamma? Han snakker høyt og tydelig mens han lener seg mot henne.

– De er så snille, svarer hun.

Erna Solberg om demens: En enorm sorg

Lier sier han er imponert over innsatsen de ansatte gjør for de eldre og syke. Men han er kritisk til at sykehjemmet ikke får mer penger fra kommunen.

– Midtåsen sykehjem, som kanskje er et av de beste sykehjemmene i Oslo, sliter med en vanskelig økonomi. Bemanningen er etter mitt syn enkelte ganger uforsvarlig, sier han.

Før jul vedtok byrådet at sykehjemsetaten må kutte 50 millioner kroner, 40 av dem skal tas i driften. Det har flere vært kritiske til.

Lier mener institusjonssjefen gjør det han kan innenfor budsjettet, men at det spesielt i helgene er for lav bemanning, og ofte mye ufaglært arbeidskraft.

– Ansvaret for dette ligger hos byrådet. Kanskje burde byrådslederen og den som her ansvaret for sykehjemmene, Inga Marte Thorkildsen, ta seg en tur til de forskjellige sykehjem. Da ville de få oppleve hva det er behov for. Etter mitt syn er det en skam at Oslo kommune ikke sørger for at våre aller svakeste ikke får den pleie de åpenbart har krav på.

– Beboerne er ikke i stand til å ha noen mening, men vi pårørende ser hva som mangler for at eldre, og som oftest demente pasienter, skal få en verdig avslutning på livet.

Les også: Norge får egen landsby for demensrammede

Byråd: – Trenger et spleiselag

Inge Marte Thorkildsen er byråd for eldre-, helse- og sosialtjenester i Oslo kommune. Hun sier til VG at hun ønsker å snu dette.

– Jeg har vært rundt på flere sykehjem i Oslo, og planlegger å fortsette nedover listen. Jeg har sett at det er tynt bemannet flere steder, og det må vi gjøre hva vi kan for å snu, sier hun.

VIL HA SPLEISELAG: Helsebyråd Inga Marte Thorkildsen. Foto: Frode Hansen VG

– Vi trenger et spleiselag for å løfte eldreomsorgen i åra som kommer – både sykehjem, hjemmetjenester og dagtilbud. Det er en viktig grunn til at vi nå innfører eiendomsskatt, sier byråden.

På sykehjemmet på Midtåsen har Berit fått et stort og luftig rom, har lagt på seg flere kilo og trives. På rommet sitt har hun bilder av familien, morsdagskort fra barn og barnebarn, en cd-spiller og godstolen hjemmenfra.

– Rett etter at hun kom hit så var den stolen hjemme. Det var tøft å sitte å se på en tom stol, sier ektemannen.

Les også: Mener kolesterolmedisiner kan forebygge demens

Han sier at ingen vet hvordan konas sykdom vil utvikle seg.

– Vi får bare ha det godt så lenge vi kan.

Institusjonsleder: Vi får mindre ressurser

Institusjonssjef på Midtåsen-hjemmet, Per Bo Svenson, vil ikke kommentere kuttene i Oslo Kommune, men sier han har måttet jobbe mye med hvordan sykehjemmet skal fordele ressursene sine den siste tiden.

– Ja, det har blitt satt av mindre ressurser til sykehjem. Hvor mye vi får, er en politisk beslutning. Min jobb er å fordele og prioritere ut i fra de rammene vi blir tildelt, sier han til VG.

SAMMEN HVER DAG: Leif A. Lier (76) og kona Berit Lier (77). Foto: Harald Henden VG

De fleste midlene sykehjemmet har, går til personalressurser, forteller institusjonslederen. Blant annet har sykehjemmet sett på hvordan de kan omorganisere ledelsen slik at flest mulig ressurser blir hos brukerne.

– I den etasjen Berit er på har vi økt bemanningen med en halv stilling i år. Man kommer på et langtidssykehjem for å avslutte livet, og det er viktig for meg at avslutningen blir best mulig, sier Svenson.

Les saken: – Min demente pappa ble oppsøkt av politi på sykehjemmet

Vil kartlegge Alzheimers-syke

Ingen vet hvor mange som har Alzheimers i Norge. Et estimat i Sykdomsbyrde-rapporten som ble publisert av Folkehelseinstituttet i mars, anslår at rundt 104.500 personer er rammet av sykdommen.

– Det finnes ingen god representativ nasjonal undersøkelse av demensprevalens i Norge. Derfor må vi basere oss på rater fra andre land eller fra mindre utvalg, noe som innebærer at man har langt høyere grad av usikkerhet enn man ellers kunne hatt, sier Vegard Skirbekk, professor ved Columbia Aging Centre i New York, og forsker ved Folkehelseinstituttet.

Les også: Vetle Lid Larssen om farens demenssykdom

– Det er et stort problem, for demens er en viktig folkesykdom og det å få gode tall er helt avgjørende for å forstå omfanget, og også for å se hva man kan gjøre for å få utsette det, forebygge det og redusere omfanget.

For å få bedre tall, setter Skirbekk i samarbeid med NTNU i Gjøvik og Sykehuset Innlandet nå i gang en studie blant eldre over 60 i Oppland fylke hvor blant annet Alzheimers sykdom vil bli fokusert på. Der skal de det første året utføre en helseundersøkelse av minst 1000 personer, før de inkluderer stadig flere i undersøkelsen i årene fremover.

Forskerne vet heller ikke hvor mange som vil få Alzheimers i årene fremover, men anslår det er langt flere enn i dag.

Ny forskning: Eksos kan gi demens

– Det vil helt klart øke. For det første blir vi eldre, og det er høyere forekomst av Alzheimer i de høyere aldersgruppene. Noen anslår at to og en halv prosent av 70-79-åringene har Alzheimers sykdom som er den viktigste demensformen, men så øker omfanget til om lag 50 prosent i befolkningen over 90 år. Samtidig har vi et høyere utdanningsnivå, færre hjerte- og karsykdommer, røyker mindre og har lavere blodtrykk - det kan medføre at man i mindre grad har demens, samtidig som flere blir overvektige, som er en risiko for å få demens, sier Skirbekk.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder