Kjærligheten til Mikkel

INNENRIKS

I 14 år har de levd med dødsangsten. Nå forsøker Mikkels familie å forsone seg med slutten.

Publisert: Oppdatert: 04.12.13 03:48

Havtåka kommer sigende inn over lille Larvik, men når ikke opp til det røde huset ved Farrisvannet.

- Lille venn. Lille venn, sier Torgeir W. Skancke som til seg selv, mens han kler på sønnen.

A, sier Mikkel (14). Det er alt han kan si. En eneste bokstav for å uttrykke glede, utålmodighet, frykt, forvirring. Han er nesten lam etter fem beinbrudd det siste halvåret. De 30 daglige medisinene gir ham beinskjørhet, og knoklene er tynne på gutten som ikke lenger er ungdom, men et barn. På kjøkkenbenken ligger 31 små og store sprøyter. På bordet ved siden av ligger mattebøkene til Pia i en haug.

LES: Leste historien om Mikkel - starter innsamling

LES: Mikkels søstre om livet med brorens sykdom

Den siste veien

Noen historier har lite håp, men mye lys. Mikkel har en tung vei å gå. Håpet er at han skal sovne stille inn, når det en gang skjer.

De som følger ham den siste veien, er pappa Torgeir, mamma Mette Dybvik og søstrene Maja (17) og Pia (12). Foreldrene er skilt, men bor bare minutter unna hverandre i Larvik. Mette er lektor, Torgeir er journalist, men de siste årene har de brukt det meste av døgnet på å pleie Mikkel.

For tre år siden kunne han snakke, leke, løpe, gå. Han var masete, sjefete, hadde vannskrekk og kranglet alltid med lillesøsteren. Han var dødssyk. Det er han ennå. Men en februarnatt i 2011 forsvant den Mikkel familien kjente.

«Det går vel bra?»

Det er det siste Mikkel skal si. Den da tolv år gamle gutten kaster opp blod, fra store sår inni halsen som ikke vil slutte å blø.

«Det gjør det», sier legen før sykepleieren fører en tykk gummisonde ned i spiserøret til Mikkel. Der nede skulle den blåses opp og legge trykk på blødningene så de stoppet. Det skjedde ikke.

Alltid Knerten

- Vi hadde tenkt på døden. Men ikke dette. Da mistet vi vår Mikkel. 95 prosent av den Mikkel var, er borte. Vi har fått en ny gutt som vi må bli kjent med. Dette er en oppdagelsesferd, sier Torgeir i dag.

Ved siden av ham sitter sønnen på sin vante plass i sofaen. Her sitter Mikkel fra han kommer hjem til de legger ham. Her får han mat, kjærlighet og underholdning. Det er stille i stuen, bortsett fra stemmene i Knerten-filmen.

Hvordan lever du et liv som veksler mellom utmattende ensformighet og kaotisk frykt, i sykebil omgitt av sirener, med en hånd på sønnen din som nok en gang holder på å dø? Hvis du senker skuldrene nå, er du forberedt hvis han får et epilepsianfall, en hjerneblødning, en infeksjon? Antagelig skjer det ingenting i natt. Eller i morgen. Men hvis noe skjer, er det livstruende. Vær klar. Hele tiden. Hvor lenge vil du klare det?

Familien til Mikkel har levd slik siden han ble født.

- Vi mennesker har gjerne en tanke om at ting skal gå bra til slutt. Her gjør det ikke det. Da det var gått ett år, kjentes det som lenge. Nå er han 14. Det har vært så mange akuttsituasjoner, sier Torgeir.

To år på sykehus

Det siste året har VG Helg fulgt familien til Mikkel; foreldrene Mette og Torgeir, storesøster Maja og lillesøster Pia. I denne tiden har Mikkel - og familien med ham - vært 60 dager på sykehus, hatt fem benbrudd, fem infeksjoner og seks antibiotikakurer.

Fotodokument: Et år med Mikkel

En sjelden genfeil har gitt Mikkel leversvikt og to levertransplantasjoner. Da han var ti måneder gammel, sluttet hans egen lever å fungere. I 2007 sluttet den andre. Bare massiv medisinering tvinger kroppen hans til å akseptere leveren han nå har, men også den blir sykere. Medisinene i seg selv har så store bivirkninger at de hos deg og meg hadde vært å betrakte som egne lidelser.

Når du leser dette, har Mikkel tilbrakt totalt 700 døgn på sykehus. Til sammen er det nesten to år.

Morgenstund
26. februar i år: - Jeg har alltid på det blå lyset på rommet vårt. Jeg må kunne se hvordan han har det.

Torgeir vekker Mikkel forsiktig. I første etasje er den ene stuen gjort om til felles soverom for far og sønn. Klokken er seks om morgenen. I annen etasje romsterer Pia.

- Kom da, nå prøver vi å gå på do. Det går bra det, Mikkel. Hva sier morfar? Hallå Tjatrik! Hva sier snekker`n? Detta ække en vanlig pinne. Detta er et støkke tre - med sjel.

Komatilstanden etterlot en gutt som verken kan snakke eller gi mye respons. Men noe liker han. Han liker morfar, som kaller ham Tjatrik. Han liker Knerten-filmen, som han ser gjerne tre ganger daglig. Han liker å bli minnet på det han liker.

- «Hva heter du? Jeg heter.. jeg heter.. Knerten!», sier Torgeir.

Mikkel smiler. Pappa bader ham, og kler ham. Pia kommer ned på kjøkkenet, lager seg mat og tar med ut i stuen. Legger seg langflat i sofaen, inntil Mikkel. Ser og stryker på ham. Holder om armen hans.

3700 alvorlig syke barn

Den eneste måten å holde oversikt over utviklingen av Mikkels sykdommer, er stadige blodprøver. I dag venter nok en runde på Tønsberg sykehus.

Torgeir kler på sønnen, teller i hodet:

- Da har vi medisinene, parkeringskort, rullestol, posen med sprøytene. Alt. Da drar vi for å ta blodprøver. Når du kommer utenfor sykehuset, kommer du til å bli redd. Da blir du veldig redd, men så blir det bedre etterpå, når du er kommet inn.

Det er april. Mikkel kan fortsatt gå.

3700 barn i Norge lever med tilstander som enten er livstruende eller livsforkortende. De og familiene lever under et enormt press, forteller Natasha Pedersen, leder for Foreningen Ja til lindrende enhet og omsorg for barn.

Problemet er at den medisinske utviklingen er gått raskere enn utviklingen innen omsorgen, mener Pedersen.

- Barn som ville ha dødd for 20 år siden, overlever og lever lengre i dag. Det betyr at antall barn med sjeldne og alvorlige og nye tilstander øker. Men mens den medisinske utviklingen går fremover, henger omsorgen etter.

Familier med rett til gode dager

Dette påfører familiene et stort press.

- Foreldrene får ikke være foreldre for den syke og eventuelle søsken. De må også være sykepleier, lege, advokat og saksbehandler for sitt eget barn.

Hun mener at Norge bryter barnekonvensjonen ved ikke å hjelpe familiene godt nok.

- Staten har forpliktet seg til støtte foreldrene så de kan yte omsorgen barna trenger. Det gjør de ikke i dag.

Pedersen mener at systemet rundt alvorlig syke barn må legges om til å møte de faktiske behov barnet og familiene har.

- Barna er ikke først og fremst barn, men barn med rett til å leve fullverdige liv. De - og familiene - må ha rett til å ha gode dager. Det må myndighetene ta innover seg. Når Mikkel en gang dør, skal foreldrene og familien sitte igjen med gode minner.

Det svarte året

3. juli 1999 blir Mikkel født. Han er en helt normal gutt med litt gulsott. Men gulfargen går ikke bort.

Etter seks uker tar Mette ham til sykehuset. Det blir tatt blodprøver - de første av mange hundre han skal ta de neste 14 årene.

Det tar bare timer, så ringer legen hjem til Mette: «Dere må bare dra rett på sykehuset», sier hun: «Dette kan være meget alvorlig».

Dette er Mette og Torgeirs svarte år. De er utmattet etter uker på et sykehusrom, med lite søvn og en gråtende baby. Mette blir deprimert, kler seg i svart og spiser knapt på flere uker. Torgeir er fortvilet og sint. Farskjærligheten han følte da eldstedatter Maja ble født, er annerledes denne gangen. Han skammer seg, for hvem er vel sint på et nyfødt barn?

Sammen med sinnet ligger også frykten for å miste sønnen sin.

Undersøkelsene viser at Mikkels lever er ødelagt. De får et brutalt valg av sykehuset: Husk at dere kan takke nei til transplantasjon. Får han det ikke, vil han dø. Får han ny lever, kan det gå bra. Eller det kan bli et liv med sykdom og sykehus.

- Man sier jo ikke nei. Man må prøve, sier Mette.

Den siste sangen

11 måneder gammel får Mikkel sin første levertransplantasjon.
Det er kaos, frykt og stadige sykehusbesøk. Det blir hverdagen. Blødninger, allergisjokk, infeksjoner, epilepsianfall. Ambulanse til Tønsberg sykehus, helikopter til Rikshospitalet.

- Mikkel var en smarting, med ordet i sin makt. Han lå langt over snittet på kartleggingsprøver. Han var veslevoksen. Og sta. Viljesterk. Det er komplisert når man er dødssyk igjen og igjen. Selv om vi prøvde ikke å behandle ham annerledes enn jentene, var det vanskelig, forteller Mette.

Det går ti år. Det blir jul. Mikkel er 11 år gammel og går i sjette klasse i en helt vanlig skole, for han er et vanlig barn.

Det er juleavslutning på skolen. Mikkel synger aldri hjemme, men her gjør han det. Når andre verset på «En stjerne skinner i natt» starter, er det han som synger solo.

Stemmen hans bærer lyst og klart slik de aldri har hørt ham før.

Marerittet

To måneder senere, 17. februar 2011: Mens resten av Norge pakker til vinterferie, er Mikkel og mamma på Rikshospitalet. Den ødelagte leveren har laget åreknuter i spiserøret. De må fjernes før de begynner å blø. Opp mot halvparten av de som får slike blødninger dør.

Behandlingen er å træ en strikk over åreknutene slik at de skrumper inn.

Klokken to om natten våkner Mette av at sønnen brekker seg. Så kaster han opp. Blod. Brekningene har løsnet strikkene rundt åreknutene.

«Jeg er redd», sier Mikkel.

«Men dette går bra. Dette har du opplevd før», sier Mette. Det har han. Første gang han kastet opp blod, var han ti måneder gammel. Andre gang på søndagsmiddag hos besteforeldrene. Fire liter blod og væske.

Helsepersonell som overværer barn med slike styrtblødninger ut av munnen, får debriefing etterpå. Mette har ennå mareritt om blod som dekker sengen til sønnen.

Brev til broren

Legen kommer. «Det går vel bra?» spør Mikkel.

De klarer ikke stoppe blødningene. Blodet fyller magen hans, og avfallstoffet ammoniakk forgifter hjernen.

Mikkel går i leverkoma. Familien er rundt ham, venter i uker. Maja og Pia skriver brev til broren om hvor mye de gleder seg til han skal våkne. Legger dem i sengen hans.

«Mamma, jeg har jo kranglet med ham. Tenk hvis han dør og vi ikke får vært venner», sier Pia.

«Men det er minst like mye Mikkels skyld som din at dere kranglet så mye», svarer moren. Men det hjelper ikke.

- Jeg var veldig lei meg på den tiden. De som er på sykehus bare for å få barn, er heldige, sier lillesøster Pia.


Den endelige dommen

Så våkner Mikkel. Sakte.

- Vi ventet på at han skulle begynne å snakke. Men det gjorde han ikke, sier Maja.

Hjernen er skadet. «Minimal bevissthetstilstand», konkluderer Rikshospitalet. Først til sankthans er Mikkel og familien hjemme. I postkassen finner de en CD fra skolen. De setter den på og hører Mikkel synge.

April 2012, ett år etter hjerneskaden: Mette og Torgeir er i møte om Mikkels fremtid på Rikshospitalet. Kroppen til Mikkel vil ikke tåle en tredje transplantasjon, mener kirurgene. Konklusjonen er klar: Når denne leveren svikter, får han ingen ny.

Foreldrene vil vite hva som kan skje. Hvordan kan Mikkel dø, og hvordan skal de forberede seg? Det er et nådeløst møte.

Den vanligste dødsårsaken ved leversvikt, er den typen blødning som sendte Mikkel i koma. Håpet er at Mikkel han skal sovne rolig inn, når det først skjer.

I mellomtiden handler alt om å gi Mikkel et så bra liv som mulig.

På Riksen igjen

21. mars i år: Mette ligger tett inntil sønnen i sykesengen på Rikshospitalet, med bildeboken fra Knertenfilmen i hånden. Torgeir stryker sønnen over håret. Mikkel skal få kontrollert åreknutene som holdt på å ta livet av ham. Det er en risikofylt operasjon som krever narkose.

Halvparten av Mikkels 700 sykehusdøgn har vært på Rikshospitalet. Torgeir biter seg i leppen og ser ut av vinduet. Vårlyset sildrer vassent og blekt inn i det lille rommet.

- Frem til 2011 var det tross alt et håp. Selv om mye var krevende, tenkte vi at det tross alt skal gå bra til slutt. Det har endret seg. Det gjør noe med...

Han stopper. Svelger. Ser opp på gipsplatene i taket.

- «Det var en gang en gutt som het Lillebror», leser Mette, men ørene hører på Torgeir. Pia står i døren et sekund og ser på de tre før hun forsvinner til tegnerommet.

- Det er mye i meg som har stilnet. Det er for sent. Vi vet at det ikke vil gå bra til slutt, sier Torgeir.

Lever i øyeblikket

Da Mikkel var yngre, leste Torgeir mye om positiv tenking. Noe måtte da kunne gjøres, annet enn bare å vente? Kanskje gikk det an å tenke seg glad? Tenke Mikkel frisk?

- Jeg jobbet hardt for å være en optimist, ut fra en filosofi om at det vi tenker blir til virkelighet. Da det likevel gikk galt med Mikkel, følte jeg at jeg ikke var god nok, siden verden likevel klappet sammen.

Det fikk ham til å revurdere synet på mye.

- Det er ikke alltid man kan endre virkeligheten. Uansett må jeg først akseptere den jeg lever i.

Det er ikke lett i en verden hvor barnet ditt er døende.

- Jeg lever i en konstant kamp mellom å finne fred og det å akseptere øyeblikket. Av og til klarer jeg det. Men hvis jeg tar alt innover meg, hva som har vært, hva som vil komme - det blir for stort. Så er det dager hvor jeg klarer å fokusere på hva som er her og nå. Her og nå er som oftest bra. Jeg jobber mye med å være i øyeblikket. Da blir livet overkommelig.

Det er viktig, også for Mikkel, Maja og Pia.

Tenker ikke framover

- Du kan ikke gi noe bra til andre hvis du ikke selv har det bra, sier han.

Mette tenker det samme. Hun er ferdig med å være ute av seg.

- Vi vet hva som kommer til å skje. Da har jeg valgt å.. jeg er veldig klar over det, men jeg vil ikke bruke for mye tid og krefter på det. Før tenkte jeg mye framover. Nå har jeg valgt ikke å gjøre det, sier hun.

Mikkel trilles ned til operasjonen. De skal undersøke spiserøret hans - se etter de farlige åreknutene. Problemet er at de kan blø bare kamerasonden skubber borti dem.

Mette og Torgeir går på hver sin side av sengen, lener seg over sønnen og klemmer han, hjelper til å skyve sengen mot operasjonssalen. Bak danser Pia etter.

Foreldrene blir med inn for å følge Mikkel i narkosen. Den grå døren til operasjonssalen går igjen. Pia stopper, ser på døren i et sekund før hun bråvender og svinser vekk, gjennom det grå mylderet av tomme sykehuskorridorer.

Mette gir Mikkel et siste kyss idet han sovner.

Enorme påkjenninger

Nå: Vente på legen. Vil undersøkelsen ta lang tid, og er det bra? Hvis de blir raskt ferdige, er det et dårlig eller godt tegn?

- Jeg klarer ikke sitte her. Jeg må ut, sier Torgeir og tar på seg jakken. Mette sjekker telefonen sin og nikker.

Torgeir går ut i snøen.

- Det er ganger jeg har tenkt at nå orker jeg ikke mer. Nå må det være ferdig. Vi har levd med døden i 14 år. Noen kaller det vi opplever for ventesorg. For meg er det er et for mildt uttrykk. Det handler om frykt.

Hvordan Mikkel har det? Det er nesten umulig å vite.

- Jeg lurer veldig på hvordan det føles ikke å kunne uttrykke seg. Han er utsatt for enorme påkjenninger år etter år: Blodprøver, ambulanseturer, undersøkelser, fysioterapi. Han har vært i narkose 70-80 ganger. Det er overveldende nok for oss voksne, så hvordan han har det, er vanskelig å tenke seg.

Inn igjen.

- Det så fredelig ut, refererer Mette legens rapport.

Torgeir nikker:

- Da kan vi senke skuldrene en liten stund.

Kampen mot NAV

Mette og Pia reiser på påskefjellet. Når de kommer hjem, skal Mette finne et brev fra NAV i postkassen. Avslag på søknad om pleiepenger, en ordning de har hatt i to år. Mette skal sette seg fortvilet ned på kjøkkenet og gråte, men det vet hun ikke nå.

LES: - Ufattelig og uverdig, mener politikere

For å ha tid til å hjelpe Mikkel, trenger Mette og Torgeir pleiepenger. Samtidig ønsker de at han skal gå på skole, og at de selv skal få jobbe, i det minste noe.

Frem til februar i år fikk de jobbe halv tid samtidig som Mikkel gikk på spesialskole. Så snudde NAV, og kom til at Mikke ikke kunne være mer enn 3,75 timer på skolen hver dag. Er han det, forsvinner pleiepengene.

Siden februar har Mette og Torgeir klaget på avgjørelsen. De har utførlig dokumentert tiden de bruker på å pleie sønnen. Den punktvise listen over daglige arbeidsoppgaver fyller to og en halv side.

- Forrige uke brukte jeg 12,5 av de 18 timene han er på skolen til å administrere pleien. Det er møter i kommunen, telefoner til ergoterapeut og fysioterapeut, innkjøp av medisiner. I tillegg kommer pleiearbeidet resten av døgnet når han er hjemme. NAV forstår ikke hvilken belastning dette er, sier Torgeir.

Må kjempe for hjelp

Overlege Svend Andersen ved barneavdelingen på Tønsberg sykehus har kjent Mikkel siden han ble født. Han ser hvordan utviklingen av omsorgen rundt alvorlig syke barn har endret seg.

- Tidligere var omsorgen institusjonalisert. Da disse ble lagt ned, fantes det ikke andre reserveløsninger enn at foreldrene skulle overta alt. Nå må hver eneste familie selv kjempe for den mest grunnleggende hjelpen, sier han.

I oktober - etter åtte måneder med møter, brev og dokumentasjon - svarte NAV: delvis medhold i klagen. Torgeir har vært sykmeldt siden sommeren.

- Å måtte kjempe mot NAV, i tillegg til en hverdag med intensivt pleiearbeid og frykt for å miste ham når som helst, er på kanten av hva jeg klarer, sier han.

Foreldrene alltid med
6. mai i år. Det er ti dager siden Mikkel ble innlagt med beinbrudd. Mette smiler trøtt fra rommet på barneavdelingen på Tønsberg sykehus.

- For ti dager siden trodde jeg at vi bare skulle inn og ut på dagen. Jeg hadde ikke med meg noe, så pappa måtte komme med tannbørster og truser, sier hun.

Når Mikkel er på sykehus, må hun eller Torgeir være der - hele tiden. Lege Svend Andersen kommer inn, kjenner på hoften til Mikkel, bestiller røntgen.

- Uten foreldrene måtte vi ha en fastvakt inne hos Mikkel hele tiden. Sykehuset sparer mange tusen kroner på at foreldrene gir ham medisiner, inhalasjoner, mater ham og pleier ham. Men det betyr jo at Mette og Torgeir ikke får tid til mye annet. De er fastvakter både her og hjemme, sier overlege Andersen.

De to sykehussengene av stål - Mikkels og mammas - står tett inntil hverandre. Solen stirrer blekt inn gjennom vinduet. Dekorasjonen inne på rommet er hyller med plasthansker og bandasjer, og en veggfestet tv.

Mikkel alltid viktigst

Mette tvinner usikkert på mobilen. Om noen dager skal hun og døtrene reise på ferie. Men kan hun bare reise når Mikkel er innlagt?

- Kanskje burde vi utsette turen. Men til når?

«Men hva er det som er viktig nå?» spurte Mikkels lærer henne da hun snakket om å utsette ferien. Mette sukker.

- Ja. Hva er det som alltid er viktig? Det er Mikkel. Jentene har alltid måttet tilpasse seg.

- Vi vet at Mikkel blir borte en dag. Søstrene om oppveksten med en alvorlig syk bror.

Sykepleier Hilde Holmsen kommer inn. Hun har fulgt Mikkel fra 1999.

- Mikkel var seks uker første gang jeg holdt ham. Han er min. Jeg kjenner deg godt, jeg, sier hun og rusker ham i håret.

I 2006 lå han på sykehuset hele sommeren. Den syv år gamle gutten var sliten og lei seg. En morgen kom Hilde syklende på jobb. På bagasjebrettet vaklet en bøtte full av krabber og blåskjell. Hun ville at Mikkel skulle få en smak av sommer. Så fisket de etter krabber i bøtten fra sykesengen.

Vennskap det viktigste
Når krisen varer i flere år, er det ikke de avanserte løsningene som er viktigst. Det viktigste er det vi tar for gitt i en hverdag.

- Forskning innen psykisk helse viser at det er ingenting som trumfer vennskap. Det er vanskelig å overdrive betydningen av venner. Psykologhjelp og teknikker som mindfullness kan også hjelpe, men sosiale nettverk er viktigst, sier Jon-Håkon Schultz.

Han forsker på kriser og traumer ved Nasjonalt kompetansesenter om vold og traumatisk stress.

- Vi er blitt veldig åpne når det gjelder kollektive kriser og traumer, men vi har fortsatt en vei å gå når det gjelder å snakke om individuelle kriser. Det er viktig at venner våger å engasjere seg. Selv om noen sier nei til hjelp i dag, betyr ikke at de sier til hjelp neste uke.

Det kjenner Mette og Torgeir seg igjen i.

Digital omsorg lettest

- Det er veldig lett å like ting på Facebook. Men vi er ikke lenger vant til å banke på døra til hverandre, sier Torgeir.

Mette forstår at mange synes det er vanskelig å ta kontakt.

- Jeg har en fasade hvor det ser ut som jeg klarer meg greit. Hvis jeg prater for mye om situasjonen, faller forsvarsverket mitt. Det er ikke mange som tilbyr hjelp. Men én venninne gjør det.

Telefonen ringer. Mette ser på den og smiler.

- Og der ringer hun. Hei, nå snakket jeg akkurat om deg!

- Så hyggelig, da! Jeg kjører straks forbi huset ditt, og ville bare sjekke om du var hjemme for en kaffekopp, sier venninnen.

Livet på kanten av døden
25. september. Høstsolen skinner gull mellom bladene.
Skogbunnen knaser mykt. Torgeir sniker seg inn i en sjakt mellom to kampesteiner og klatrer opp til utsikten ut mot Farrisvannet.

I august og september har Mikkel vært ute av sykehuset i snaut tre uker før han igjen blir lagt inn.

En infeksjon truer med å legge Mikkel i respirator. Skjer det, blir han neppe noen gang koblet fra.

- Vi kan ikke dra så langt ut i skogen, i tilfelle det skjer noe. Vi lever hele tiden på kanten.

Torgeir har gått i denne skogen siden han var like gammel som Mikkel er nå. Men mens han er her, ligger sønnen på sykehuset, omgitt av gipsvegger, sonder og plastslanger.

- Det er så utmattende å være på sykehus. Jeg må ut. Jeg bruker mye av tiden min å pendle mellom sykehusene og skauen. Dette er fristedet mitt. Mikkel er et helt, helt annet sted enn meg nå.

Teller det gode

Torgeir ser utover skogen.

- Det er kampen i mitt liv. Dette er en kamp jeg ikke kan vinne. Jeg har vært mye misunnelig, og bitter på hvordan ting ikke er blitt, sier han.

«Count your blessings». Torgeir forsøker å ta ordtaket bokstavelig. På dårlige dager teller han. Dette er en deilig morgendusj. Én. Han går ut i høsten, kjenner solen. Dette er en vakker sol. To.

Han peker på en sølvgrønn trestamme.

- Sist jeg satt her løp et ekorn opp, rett ved siden av meg.

Telefon fra Mette. Mikkel puster lettere. Nye medisiner virker bedre. Om noen dager reiser de hjem, men etter én uke havner de på sykehus igjen fordi feberen nok en gang stiger. Nye prøver, nye røntgen, CT, MR, blodprøver.

Slippe redselen

«Når vi slipper å være redde, kan det også være bra», sa Maja til Mette da de snakket om framtiden fjor høst, da legene mente Mikkel hadde bare uker igjen å leve.

- Kanskje det. Slippe å være redde for alt som kan skje. Jeg er glad for enhver utsettelse. Men vi har jo - jeg - tenkt tanken på at ting kan bli lettere etterpå, sier Mette.

- Vi vil alltid leve med sorgen. Den vil ikke forsvinne den dagen Mikkel er borte, bare endre seg litt, sier Torgeir.

Her kan du lese mer om