SMÅ GLIMT: Mobilbilder tatt på de to vaktene VGs journalist fikk tilbringe ved Sykehuset Innlandet. Avdeling, personnavn og ansikter er anonymisert av hensyn til pasienter og ansatte.
SMÅ GLIMT: Mobilbilder tatt på de to vaktene VGs journalist fikk tilbringe ved Sykehuset Innlandet. Avdeling, personnavn og ansikter er anonymisert av hensyn til pasienter og ansatte. Foto: MONA GRIVI NORMAN/VG

Tolv timer på lukket avdeling

INNENRIKS

INNLANDET (VG) I et halvt døgn fikk VG følge livet på en akuttenhet på Sykehuset Innlandet.

Publisert:

– Dersom vi bruker tvang er det motivert ut ifra nød, å redde liv. Vi møter mennesker på sitt sykeste, som har mistet grepet om virkeligheten og kan risikere livet uten helt å forstå hvorfor. Så hjelper vi dem å sette livet sammen igjen, sier den erfarne sykepleieren.

De siste månedene har VG skrevet om tvang og tvangsmiddelbruk i psykiatrien, men hvordan er det egentlig å jobbe på en akuttpsykiatrisk enhet? VGs journalist har fått følge hverdagen på Sykehuset Innlandet gjennom tolv timer. Fra morgenmøter til samtaler, fra frokost til kveldsmat.

Kl. 07.50

Åtte av de tolv sengene på avdelingen er fylt i dag. Nattevakten har stort sett vært rolig, utover en ny akuttinnleggelse like før midnatt.

– Det ser ut til å bli en rolig vakt. Dette er ikke helt Gjøkeredet, sier sykepleieren som skal lede morgenmøtet.

Kollegaen hans trekker på skuldrene.

– Det kan jo være det, men det er ikke hverdagen.

Les også: – Inviterer til heksejakt på psykiatriansatte

Se en oppsummering av VGs psykiatri-avsløringer på ett minutt:

Kl. 08.30

Når kaffekoppene er fylt og alle er på plass, kommer journalene opp på storskjermen på vaktrommet. Nattevaktene rapporterer om siste nytt – om bedringer, forverringer og utagering.

– Han var mer dempet i går, men ved 18-tiden ble han mørkere i blikket og snakket om gass og en rød knapp. På nattevakten fikk han en radio og skrudde volumet på fullt, men nattevakten opplevde at han hadde godt humør, forteller primærkontakten.

Pasienten hun beskriver er iført fotbelter og har kvelden i forveien blitt låst ut av beltene som hadde vært festet rundt armene hans. Han har hatt flere utageringsepisoder som nylig førte til at en ansatt fikk en finger ut av ledd.

De er bekymret for voldsepisodene, men mener det går i riktig retning. Håpet er at han skal kunne være helt ute av beltene før helgen.

De tre pasientene på skjermingsenheten er de sykeste. De som ikke kan eller orker å være ute i den åpne avdelingen og fellesrommene. Personalet beskriver vrangforestillinger, høylytt synging og trusler. En pasient har sagt at han vil tenne på sykehuset.

– Vi må være litt obs på det. Han har jo tent på en gang tidligere.

Les også: Her holdes pasientene lengst i belter

Kl. 09.30

Ute på avdelingen er det rolig. De fem pasientene ligger fortsatt på rommene sine og de ansatte kan bla litt i avisene og fordele dagens oppgaver.

– I forrige uke kokte det vilt, så det er greit å ha en dag hvor du kan titte på kryssordet med god samvittighet, sier sykepleieren.

En av sykepleierstudentene som har praksis på avdelingen skal ta buss med en pasient for å handle inn dagligvarer. En annen pasient skal flyttes til rehabilitering og hele sykehussengen rulles gjennom avdelingen.

Avdelingen er ny med kunst på veggene og tremøbler på rommene.

– På de gamle avdelingene flasset maling av veggen og det var brennmerker i madrassen. Da får du en følelse av at her har det skjedd mye dritt. Jeg føler at terskelen har blitt litt høyere for å ødelegge noe, sier han.

Kl. 11.10

Inne på mottaksrommet er det sterilt og en blå seng med skinntrekk er det første som møter pasientene. Inn hit kan de komme med i taxi, ambulanse eller iført håndjern med uniformert politi.

– Det er jo ikke vanskelig å forstå at det kan skape konflikter. Om man blir ført bort av politiet og i tillegg er psykotisk – det er jo bare naturlig å protestere, sier avdelingslederen.

Hun forteller at bruken av tvangsmidler har gått kraftig ned gjennom hennes 20 år i psykiatrien.

– Jeg kan tenke på hvor mye galt som ble gjort før, og hvor mye vi har lært, sier hun.

– Men så kan man alltids spørre seg: Hva tenker jeg om det vi driver med i dag om 30 år? Det er vanskelig å si, men jeg føler jo at vi gjør alt vi kan for å unngå bruk av tvang og behandle pasientene med respekt.

Kl. 11.25

Flere pasienter har trukket ut i fellesrommet og venter på at bjellen som varsler at lunsjen er servert skal ringe. Det lukter nystekte rundstykker og tomatsuppe.

Etter mat rusler flere ut i atriumet der det er lov å røyke.

– Da de skulle bygge nytt her var det noen arkitekter som mente at det knapt nok er noen som røyker lenger. Heldigvis fikk vi stoppet den ideen, sier ansvarlig sykepleier.

Kl. 12.15

En pasient nærmer seg forsiktig og går på TV-stua for å snakke mer skjermet. Det er hennes femte innleggelse og hun beskriver lange, monotone dager og at hun får vondt i ryggen av sengene.

– Ofte føler jeg meg mer sliten etter å ha vært her, sier hun.

– Hver dag stiller de ansatte de samme uvesentlige spørsmålene. Jeg blir sliten av å gjenta meg selv hele tiden.

På oppholdsrommet er sykepleierstudenten tilbake fra butikkturen. Lurer på om hun burde sjekke handleposen til pasienten som skulle kjøpe dusjsåpe og tannbørste. De blir enige om at det er greit uten en ekstra sjekk.

STORE KUTT: Lovisenberg reduserte 4 av 5 beltevedtak

Kl. 12.50

Inne på skjermingsenheten er det rolig i gangene. En pasient synger av full hals på sitt morsmål, men de lydtette dørene isolerer støyen.

Her har hver pasient minst én ansatt til stede.

– Heldigvis har vi langt bedre bemanning nå enn tidligere. Det gjør at vi unngår mange av de situasjonene som kunne eskalere. Vi har nok folk til å gå tur, til å bli med ned og trene, og til å sitte å prate. Når vi er nok folk på jobb blir både de ansatte og pasientene tryggere, sier avdelingslederen.

Kl. 13.30

En mannlig pasient dumper ned i nabostolen på fellesstua og presenterer seg. Han har nettopp våknet, og sier at han gjerne tar en prat etterpå.

Han krøller sammen en tom colaboks og spør en av de ansatte om det er greit at han kaster den i søpla.

– Vi får ikke lov til å ha metall her, skjønner du.

ELINES HISTORIE: – Tenk å gå fra å være en psykotisk pasient som ikke følte seg sett eller hørt til å bli så til de grader tatt på alvor at statsministeren hørte på meg.

Kl. 13.45

Alarmene piper. På hofta lyser det «akutt skjerming» og et romnummer. Seks ansatte løper i full fart gjennom avdelingen.

Når alarmen går kan det bety at en av deres kolleger har blitt angrepet eller har funnet en pasient med alvorlige skader.

Det var bare en test. I 90 prosent av tilfellene er det bare det, sier vernepleieren.

Kl. 15.15

Rapportmøtet går mot slutten og kveldsteamet får en oppsummering av det siste døgnet. På skjermingen er det uro, men ellers er det en rolig dag.

En psykiatrisk sykepleier forteller at det kan være vanskelig å forklare for folk utenfra hva vi driver med her. Hvor syke folk faktisk kan bli.

– Det nytter ikke å snakke med en pasient om hvor vanskelig livet har vært når han smører avføring på veggene. Først må man komme litt på plass, skape litt mer normalitet. For noen kan en god natts søvn gjøre mye, andre trenger lengre løp for å kjøle seg ned.

Han forteller om hvordan de jobber for å bygge pasienter opp igjen. Skape trygghet, sørge for at de spiser og sover.

– Blir du frustrert av å se de samme pasientene bli innlagt igjen og igjen?

– Nei, det kan jeg ikke bli. Folk har stor autonomi til å ødelegge livet sitt om de vil det. Min jobb er over når jeg går hjem fra vakt og de fortsatt er i live. Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg, men noe må man legge vekk om man skal klare å jobbe her i 20 år.

VG AVSLØRER: Kontrollkommisjonene grep ikke inn mot ulovlig beltetvang

Kl. 17.30

Pasienten som presenterte seg tidligere sier han gjerne vil ta en prat på tomannshånd. Noen ting er vanskelige å si når de ansatte kan høre.

– Det er ikke det at folk er slemme, men det brukes for mye tvang og tvangsmedisiner her. Jeg har sett andre som må inn og ut av belter og fotlenker. Jeg må prøve å konsentrere meg om meg selv, men det er smertefullt for psyken, sier han.

Han beskriver egne opplevelser med belter og tvangsmiddel fra flere år tilbake. Hvordan han veltet ut av sengen eller skadet seg i ruspsykose.

– Det blir feige lag vet du, de har all makt og kontrollerer alt du gjør og får i deg. Det å gå rundt her i uke etter uke tar livsgnisten fra deg.

Han nevner flere ting han setter pris på med avdelingen: Roen, noen ålreite ansatte, havrebrød og yoghurt.

– Men noen er opptatt av å markere at de bestemmer. Vi har en spritdispenser for å vaske hendene, og så er det en som sier at ett trykk er nok, men det er jo ikke det. Og så får jeg beskjed om at jeg har gjort noe galt – det er helt unødvendig å gjøre det til en konflikt.

HØIES KRONIKK: «Psykiatrien i Norge har hatt for svak ledelse. På alle nivåer. I alle år.»

Kl. 19.30

På fellesstua er kveldsmaten spist og noen pasienter rusler rundt, røyker eller spiller kort.

Et par av sykepleierne er på vaktrommet for å oppdatere journal og notater.

– Du har ikke spurt hvordan det føles å bruke tvang?

– Nei?

– Stor sett er det selvinnlysende nødvendig. Skadepotensialet er så høyt, for pasienten selv eller andre. Da blir det det minste av to onder, sier han.

– Men det er klart, alt vi gjør skal dokumenteres. Pasienter, pårørende og pressen skal kunne se oss i kortene. Det er ikke sånn at jeg alltid tenker «Yes! Her gjorde jeg alt korrekt», men vi gjør det vi kan, innenfor lovverket.

Begge uttrykker skepsis til helseministerens nye lovforslag om at observasjonstiden skal øke fra tre til fem dager før det er lov å tvangsmedisinere.

– Det er viktig å høre på pasientene, men det er også viktig å høre på oss som har dette som fag. Vi ønsker å hjelpe, og de aller fleste pasientene sier i ettertid at de er glade for hjelpen de har fått når de friskner til.

– Det er et paradoks at ingen premierer oss for å bruke mindre tvang, mens samfunnet står i kø for å piske deg hvis pasienten skrives ut for tidlig og noe skulle skje.

Sykepleierne beskriver de absurde situasjonene som kan oppstå når pasienten blir hentet og overlevert av uniformert politi med skjold, hjelmer og batonger.

– Så skal vi gå inn uten noe annet enn snakketøyet til å hjelpe oss. Det er krevende, men da er det utrolig viktig at vi kan stole på hverandre, sier han.

– Jeg har jobbet her i åtte år nå og har aldri vært redd for å gå på jobben.

Her kan du lese mer om