Debatt

Vi må ha et livssynsåpent Norge

Norge må fortsette å være et livssynsåpent samfunn. Frankrikes ekstreme sekularisme er ingen modell til etterfølgelse.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

I over en uke har det pågått en debatt mellom meg og SV-erne Bård Vegar Solhjell og Ketil Raknes om religionenes og livssynenes plass i samfunnet. I sitt siste innlegg kommer Ketil Raknes med påstander som jeg vil avkrefte med en gang: Jeg har aldri sagt at Solhjell og Raknes er verken autoritære eller islamfiendtlige. Jeg står derimot fast på at deres «fem prinsipper for religionspolitikken i det nye Norge» viser en angst for religion.

Raknes skriver om fellesverdiene som om de kun er sekulære verdier. Men det finnes ikke-religiøse mennesker som også har oppfatninger om for eksempel likestilling som ikke faller innenfor det Raknes definerer som «fellesverdier». Derfor understreket jeg viktigheten av uenighetsfellesskapet i mitt svar. Ja, vi trenger noen fellesverdier. Men i stedet for å se på de som sekulære verdier, mener jeg disse verdiene er noe vi er enige om på tvers av livssyn.

Religionskritikk er viktig. Det var ikke for å stoppe religionskritikken at jeg kritiserte Solhjell og Raknes prinsipper. Det var fordi jeg var uenig i det politiske innholdet. Derfor presenterte jeg fem motprinsipper. Det er ingen hersketeknikk å ytre uenighet i en debatt. Raknes og Solhjell vil bekjempe det de mener er religiøst konservative krefter. Jeg påpekte at deres prinsipper kommer til å fungere mot sin hensikt.

De viktigste prinsippene for norsk religions- og livssynspolitikk bør være at staten og offentligheten må være livssynsåpen, at det norske verdifellesskapet skal være et uenighetsfellesskap, at vi ikke må se på menneskers religiøse identitet som en trussel, at vi må diskutere de negative sidene ved religion på en konstruktiv måte og at valget står mellom et livssynsåpent og et livssynslukket samfunn.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder