VIL VÆRE EN STEMME: Mange barn i Norge vokser opp med omsorgssvikt i hjemmet. Anne ønsker å være en stemme for dem som selv ikke blir sett og hørt. FOTO: ANNEMOR LARSEN
VIL VÆRE EN STEMME: Mange barn i Norge vokser opp med omsorgssvikt i hjemmet. Anne ønsker å være en stemme for dem som selv ikke blir sett og hørt. FOTO: ANNEMOR LARSEN

Min mamma var en alkoholiker

INNENRIKS

Anne Bitsch vokste opp med en alkoholisert mor som slo henne og kalte henne «hore». Nå vil hun være en stemme for barn som blir utsatt for omsorgssvikt.  

Betalt innhold
Publisert:

«PROBLEM», står det skrevet med store, svarte bokstaver på den brune pappkassen som Anne Bitsch bærer bortover svabergene i Hvervenbukta. Kassen er tung, og bunnen er halvveis råtten, etter flere tiår i ulike boder. Anne må ha et godt grep under den for å hindre at hele fortiden hennes havner i vannet der hun tråkler seg bortover i de svarte ballerinaskoene.

Kassen er Annes problemkasse. På toppen ligger det et brev skrevet på rødt papir. De første setningene er skrevet i sort løkkeskrift:

«Jeg vet det. Du vet det. Du har et problem. Du drikker! Du kan ingenting klare når du gjør det».

Bevet er datert pinsen 1991, og er skrevet av Anne til hennes alkoholiserte mor. Anne var 13 år gammel, og moren hadde nettopp satt seg på sykkelen og forlatt sin datter og sin mann for å bo i campingvogn med den nye kjæresten.

Det er ikke rart at kassen er tung. Brevene, dagbøkene og de offentlige rapportene som ligger i den forteller historier som må ha vært tunge å bære for en mor og hennes datter – fortellinger om rus, psykiske problemer og seksuelle overgrep.

Nå i august kommer boken hun har skrevet om forholdet til moren, med tittelen «Går du nå, er du ikke lenger min datter». Dette var morens siste ord til Anne før datteren flyttet fra sin alkoholiserte mor for godt.

Kassen er bare én av mange som har stått i huset til Anne og ektemannen Kjetil Røed på øya innerst i Oslofjorden siden moren drakk seg i hjel for ti år siden.

Det har vært mye jobb, men også veldig givende å skrive denne boken for Anne. Både fra et faglig perspektiv, fordi hun har forsket på noe av problematikken gjennom sitt arbeid for Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo, men også fordi det har vært en måte å bearbeide sorgen på.

Gjennom boken håper hun å være en stemme som kan formidle hvordan det er å bli utsatt for omsorgssvikt som barn.

Husker du? Moren til død 13-åring tiltalt for grov omsorgssvikt

– Det er mye av det mamma har skrevet som har vært tøft å lese. Jeg har grått mye. Men det er også mye som er fint og morsomt oppi her, sier hun, og nikker mot den tunge kassen.

De som ingen ville hjelpe

Anne setter fra seg kassen på en benk ved stranden og forteller om oppveksten i det liberale Danmark, der drikking var en del av kulturen. Som niåring ble hun sendt i butikken for å kjøpe tamponger, leverpostei og snaps til moren. Hun trengte ikke engang å ha med seg lapp hjemmefra med tillatelse til å kjøpe alkohol.

– Alkoholikerbarn er som små voksne. Vi lærer fort å ordne ting selv.

Derfor gikk hun ofte i butikken og handlet for moren. Hun ryddet og vasket huset, og når moren var skikkelig full, passet hun på henne. Noen ganger våknet hun om natten og fant henne liggende over skrivebordet etter å ha sittet og skrevet og drukket til hun sovnet. Da tok hun med moren inn på rommet og la henne.

Hvis noe var veldig vanskelig, satte Anne seg i skapet på pikerommet og skrev. Det var hennes personlige rom, hennes eget kontor.

– Det hadde mamma og jeg til felles: Når noe var vanskelig, skrev vi oss ut av det.

Anne har i alt 13 dagbøker fra barne- og ungdomsårene. I en av de senere står det skrevet på første side: «Hold fingrene for deg selv!» Moren hadde en tendens til å lese dagbøkene hennes.

Annes mor ble diagnostisert med bipolar lidelse i 2001. Da hadde hun levd med sykdommen helt siden videregående, uten at hun selv eller andre visste om det. I likhet med flere andre med samme sykdom forsøkte hun selvmedisinering: Rus ble løsningen på hennes problemer, i stedet for medisiner og terapi.

Det er fortsatt vanskelig å snakke om oppveksten med moren, synes Anne. På pils med jobben hender det ikke sjelden at hun blir spurt om hvorfor hun flyttet fra Danmark og hvor foreldrene hennes bor.

– Det synes jeg er helt jævlig. Både fordi jeg ikke tror det vil bli så hyggelig stemning hvis jeg forteller at jeg er blitt utsatt for omsorgssvikt og seksuelle overgrep, men også fordi jeg tror de har en slags forventning om at alle akademikere skal ha en faglig distanse, som de kanskje vil tro at jeg ikke har.

Terapitimer har hun tatt i flere år.

– Jeg er vant til å snakke om det nå. Jeg skammer meg ikke mer.

Skammen har vært sterk både hos mor og datter. Hos moren fordi hun tilhørte arbeiderklassen, noe hun ikke helt kunne akseptere. Hos datteren fordi hennes hjem og bakgrunn ikke var som andres. Hjemme var det skittent og rotete, og det var ikke gøy å ha med venner hjem etter skolen.

Slik er hverdagen til mange barn: Livet med en alkoholiker

– Etter hvert begynte de å stille spørsmål: «Er moren din full?» og jeg måtte svare: «Nei da, hun er bare litt trøtt og sliten».

Moren var ganske flink til å skjule sin sykdom, i hvert fall i de tidlige barndomsårene til Anne. Hun var en intellektuelt begavet kvinne, og kunne svare godt for seg hvis noen stilte spørsmål rundt alkoholen.

– Jeg tror de fleste har fordommer om hvem som er alkoholikere. De tror det bare er Per på hjørnet med rød nese, men i virkeligheten er det alle mulige mennesker – mennesker med talenter og ambisjoner, mennesker som er i jobb og ser ut til å klare seg fint.

I ettertid har Anne lurt på om dette var en av grunnene til at ingen ville hjelpe henne når hun ba om det.

– Jeg var et atypisk alkoholikerbarn i den forstand at jeg strakk ut hånden etter hjelp flere ganger. Men det skjedde ingenting. Da følte jeg meg alene og veldig, veldig maktesløs.

Anne forsto ikke hvorfor hun og moren var slike som ingen ville hjelpe. I dag tenker hun at det er et hull i den kollektive bevisstheten som hun gjennom boken håper å kunne hjelpe til å fylle. Den fine fasaden som middelklassen og overklassen kan sette opp, gjør at omsorgssvikt forties i disse klassene, tror hun.

– Mamma la parkettgulv, skrev meg inn på privatskole og hadde kunst på veggene. Hun klarte i noen grad å skjule hva som foregikk bak fasaden. Livet hennes handlet om å se bedre ut enn det hun var.

Psykologspesialisten Frid Hansen er en av Norges fremste eksperter på feltet barn, familie og rus. Hun tror det stemmer at man blir enda reddere for å ta feil når man mistenker alkoholproblemer i middelklassen og overklassen.

Les også: En ti år gammel gutt sultet i hjel i Oslo. Kunne noen reddet ham?

Gjennom klinisk praksis har hun møtt voksne med en barndom preget av foreldrenes rusmiddelproblem som forteller at de satt der hjemme og ventet på at deres barndom skulle gå over.

– Det er ikke lett å se bak en fasade. Når huset er fint, foreldrene har jobber og alt ser flott ut fra utsiden, er det vanskelig å få øye på barnet som gjemmer seg bak fasaden og har det både vondt og vanskelig.

«Hore»

På bildene i problemkassen ser man Anne både som barn og ungdom. Det er et blidt barn som smiler fra de tidlige barnebildene – som leker i høyet på venninnens gård og som sitter til bords med bestemor og bestefar på julaften.

Etter hvert som Anne blir eldre, blir uttrykket i bildene mer alvorlig. Håret farges mørkt, kroppen er tynnere, laget med sminke rundt øynene er tykt og hardt.

Ungdomstiden var preget av spiseforstyrrelser og hyppige krangler med moren. Den lille, forsiktige jenta var blitt en kranglete og obsternasig tenåring. Ungdomsårene var de vanskeligste årene for Anne.

Den Anne som nå viser fram bildene, ser lykkelig ut. Hun har blomster på jakken og i ørene, noe hun forteller at er veldig vanlig i Danmark – alle har visst sånne. Fremtoningen er søt og blid. Men små arr på nesen og under munnen vitner om en fortid som ikke bare har vært lett. Der har det sittet to piercinger som nå er blitt fjernet.

– Jeg tok en tatovering også på den tiden. Mamma var så sint da jeg tok den!

En av de fregnete fingrene som blar gjennom bildene i problemkassen, er pyntet med en giftering som ser blank og ny ut. Hun og ektemannen Kjetil giftet seg i august, rundt de tider hvor Anne begynte å skrive boken.

– Jeg tror mannen min visste at jeg skulle skrive boken før jeg visste det selv.

Forholdet til Kjetil preges av Annes fortid. Det lille, sviktede barnet melder sin ankomst noen ganger og gjør samlivet vanskelig. Alkohol er ofte et samtaletema: Hvor ofte og hvor mye? Hvis Kjetil kommer hjem full, hender det at Anne begynner å gråte.

Kjetil har lenge jobbet frilans som anmelder og kritiker, og har ikke alltid vært så nøye på om det er tirsdag eller lørdag når han har lyst til å dra ut og ta noen øl. Det tror han noen ganger kan være vanskelig for Anne.

– Hun kan se problemer der det ikke nødvendigvis er noe å bekymre seg for. Da kan hun gå i krisemodus. Men det går alltid over, og det går alltid bra.

Som liten kunne Anne våkne og finne ut at det hadde vært fest i huset og foreldrene var borte. Den utryggheten tror Kjetil det har vært vanskelig for Anne å kvitte seg med.

Les også: Når mamma er psykisk syk

Men oppveksten har også gitt Anne noen egenskaper som Kjetil tror bidrar veldig positivt i forholdet:

– Hun er veldig trofast og skikkelig glad i dem hun kommer nær. De egenskapene tror jeg står sterkere hos Anne enn hos mange andre, fordi det er lett å ta trygghet og kjærlighet for gitt. Det gjør ikke Anne.

Psykologspesialisten Frid Hansen forteller at mangelen på tillit i parforholdet er vanlig blant barn av alkoholiserte foreldre. De som har en slik oppvekst sliter ofte med å akseptere at de ikke kan ha kontroll over hva partneren foretar seg.

De psykiske arrene etter oppveksten, som kommer til overflaten blant annet gjennom forholdet hennes til Kjetil, plager Anne mer enn tanken på den fysiske volden hun ble utsatt for.

– Hun slo meg jo, og det var ørefiker og dytting, men for meg var aldri den fysiske volden den verste. Det verste var å stå helt maktesløs uten å kunne komme seg unna.

Hun var bare 13 år gammel første gang hun ble utsatt for et seksuelt overgrep. Senere skjedde det igjen under studietiden i Oslo. Overgrepet slet ikke bare på Anne, men også på moren, som ikke visste hvordan hun skulle forholde seg til det som hadde skjedd.

Ikke lenge etter overgrepet kalte moren Anne for «hore» for første gang. Siden det kalte de hverandre både «hore» og «tøs» med jevne mellomrom. Skjellsordene ble stadig mer seksualiserte etter hvert som Anne ble eldre.

En mors fall

Anne drømte om å flytte ut allerede tidlig i ungdomsårene. Hun foreslo det flere ganger, men moren nektet – hun var dypt avhengig av sin datter. Med fasaden hun insisterte på å opprettholde var Anne den eneste hun kunne betro seg til.

– Jeg hadde ingen steder å gå – jeg var ungdom, og det var fortsatt lenge til jeg kunne hjemmefra. Flere år er mye i en tenårings liv.

Men det var ikke alltid slik at Anne ønsket å flytte. Alkoholismen var noe som kom og gikk, og i de tidlige barndomsårene fikk Anne mer oppfølging. Før hun ble tenåring og trasset meldte seg, hadde Anne og moren et fortrolig forhold.

– Jeg husker det var en gutt i klassen min på barneskolen som jeg var så veldig, veldig forelsket i. Etter skolen fortalte jeg mamma om hvordan vi hadde fått øyekontakt eller det hadde skjedd noe nytt. Vi var veldig fortrolige med hverandre.

Opp fra kassen trekker Anne fram et bilde av sin mor fra studietiden. Hun ser blid og frisk ut. Hun har samme type briller som Anne har på seg i dag.

Før ble Anne sint når noen sa at hun lignet på moren sin. Selv om hun fortsatt synes de var to veldig forskjellige personligheter, ser hun nå at det finnes likheter mellom dem som ikke bare er fysiske.

Nede i kassen ligger morens brev, skrevet i sirlig håndskrift og med små streker under de viktigste ordene. Den samme typen håndskrift og de samme små strekene som Anne selv har brukt i sine dagbøker.

– Vi har nok en del likhetstrekk, mamma og jeg.

Hun synes det har vært fint å bli kjent med moren på nytt, og føler at hun forstår moren bedre nå enn da hun møtte opp i begravelsen i 2007, fylt av sinne og bitterhet. Hvordan moren var så skamfull over fortiden, hvilke drømmer og ambisjoner hun hadde for seg selv og for verden. Hvorfor moren aldri kunne innrømme overfor seg selv at hun hadde et alkoholproblem.

– Det er ekstremt stort stigma forbundet med å være kvinne og alkoholiker. Kanskje litt mindre i dag enn på mammas tid, men vi ser det fortsatt i statistikken: Kvinner har mye vanskeligere for å innrømme at de drikker enn menn.

Anne må le av noen av morens absurde forklaringer på alkoholen. Da hun ble sparket fra jobben på grunn av alkoholproblemene hadde hun unnskyldt seg med at munnskyllevannet hun brukte hadde alkohol i seg. Hun skaffet til og med en erklæring fra tannlegen.

Mannen som lurte seg selv: Slik ble Lars Kittelsen alkoholiker

Mot slutten av livet ble hun også tatt for fyllekjøring. Da står det i avhørsrapporten fra politiet at hennes forklaring var at hun hadde laget en rabarbrapai med likør i.

– Det er jo helt absurd – man får ikke 1,7 i promille av å spise rabarbrapai!

De siste ti årene av morens liv, fra Anne flyttet til Norge i 1997, var en historie om en datters vekst og en mors fall. Da måtte moren klare seg alene. I 2004 bestemte Anne seg for å bryte helt med moren.

– På et tidspunkt skjønte jeg at jeg måtte kutte kontakten helt, hvis ikke jeg skulle bli med det synkende skipet som var mamma ned til bunns.

Her i Norge fikk hun avstanden hun trengte og muligheten til å skape seg sitt eget liv. Et godt liv. Hun og ektemannen Kjetil har et hus ute på en øy i Oslofjorden, og en katt som mangler balanseevne som de hentet på et kattemottak. Men barn har de ikke.

– Det er vanskelig å sette fingeren på grunnen til at jeg ikke vil ha barn. På en måte har jeg vært som en mor for mamma, og nå synes jeg jaggu at jeg trenger å slappe av. Men det har nok også vært en liten frykt for å bringe den sosiale arven videre. Jeg stoler ikke helt på at jeg kan gi et barn det det trenger.

De siste tre årene av morens liv hadde Anne nesten ikke kontakt med henne. Politiets rapporter og andre offentlige dokumenter fra denne perioden var vond lesning for datteren i ettertid. Men det aller verste var et oppslag i lokalavisen, skrevet et par år før moren døde. Der ble det skrevet om hennes opptreden på et offentlig valgarrangement i forbindelse med kommunevalget.

– Det var forferdelig lesning. Jeg opplevde at journalisten gjorde narr av henne, og det gjorde meg veldig trist og ganske forbanna.

Moren skrev helt til slutten. For å opprettholde en viss følelse av kontroll, tror Anne. Hun håper moren ikke ville ha angret på at hun har etterlatt seg så mye nå som memoarene og brevene har blitt til bok.

– Jeg har etter beste evne forsøkt å gjengi mammas historie så presist som mulig.

– Hva ville du ha sagt til henne hvis hun fortsatt levde?

– Jeg ville sagt at jeg håper hun vet at hun er elsket og sett, tross hennes feil og mangler.

Les også: Er overgrepsutsatte barn dem med lavest rettssikkerhet i Norge? Barna som ikke blir trodd

Gi oss tilbakemelding på denne artikkelen.Gi tilbakemelding!Gi tilbakemelding!

Vinn Gull i VG+

Dagens kode: GULL525

Send SMS med koden til 2424. Tjenesten koster 1 kr.

Ved å delta i konkurransen samtykker du til at vi kan kontakte deg på SMS med relevant informasjon om konkurransen «Finn Gull i VG». Les mer om konkurransen her »