Deres beste råd for å bli integrert

Syria-flyktningene Sherihan og Hannans guide til Norge

HASLE (VG) For ett år siden kom familien Karajoul til Norge. Nå snakker de norsk, har egen leilighet i Oslo, barnehageplass og venner.

Artikkelen er over fire år gammel

– Velkommen!

– Vil dere ha noe å drikke; kaffe eller te?

Kurdiske Sherihan Karajoul (29) har knapt åpnet inngangsdøren til leiligheten hun og ektemannen Hannan (31) leier på Hasle i Oslo, da hun byr VG på drikke på nesten perfekt norsk.

I debatten om flyktningstrømmen til Europa, etterspør flere en «velkommen-kultur». Hjemme hos familien Karajoul er det flyktningene selv som tar ansvaret.

Har du lest? Brødrenes flukt.

Ble plukket ut

Det unge paret kom til Norge med sønnen Kahraman (2) for ett år siden. Etter ni måneder venting i Tyrkia, ble de plukket ut til å være kvoteflyktninger i Norge. Hvorfor akkurat dem, er fremdeles et mysterium, sier de.

Kanskje var det fordi Kahraman ble født så godt som blind. Kanskje var det fordi de er kurdiske, en gruppe som ikke anerkjennes i Syria. Eller kanskje var det fordi de passet «den norske profilen»; en ung barnefamilie med gode sjanser for suksessfull integrering. De vet ikke, men de vet at de er heldige.

VG i Tyrkia: Slik velges de syriske kvoteflyktningene

Nå går toåringen i barnehage et steinkast unna leiligheten; en barnehageplass han fikk på et blunk. Toåringen har fått briller og har begynt å se.

SIGHTSEEING: Sønnen Kahraman ble født uten syn. Nå kan han se stadig mer – som Monolitten i Vigelandsparken i Oslo, der han var en av de første ukene i landet. Foto: Privat ,

For to år siden bodde familien midt i kampsonen i Aleppo. De så nabobygget bli bombet. Siden har Sherihan, fløytespilleren, selgeren og engelsklæreren, og Hannan, maleren og tekstilkunstneren, vært på flukt med den lille sønnen.

Nå skinner solen sterkt på balkongen, og de eneste restene av krig finnes i tankene og på Hannans malerier med hodeskallemotiver.

Flere husker kanskje Sherihan som en veltalende debattant fra den direktesendte partilederdebatten på NRK under kommunevalget. Hun insisterer på å snakke norsk, og har allerede et avansert vokabular. Dessuten jobber i resepsjonen på et yogasenter hver mandag, mot at hun får gratis yogatimer.

Hvordan ble familien Karajoul så velintegrerte?

Nøkkelen til Norge

– Vi må respektere landet som ønsker oss velkommen. Vi må respektere kulturen. Nordmenn er åpne hvis vi er åpne mot dem. Vi må være motiverte, jobbe, ta ansvar for oss selv og utnytte de sjansene vi får. Når man vil noe, må man prøve å gjøre sitt beste. Vi kan ikke bare vente, men må oppsøke ting, sier Sherihan da vi ber om råd til andre flyktninger som kommer til landet.

FLUKT: Kharian var ett år gammel da familien fikk opphold i Norge. I sitt første år på jorden, var han flyktning. Her sover han på flyet til Istanbul i Tyrkia. Foto: Privat ,

Paret har fått seg flere venner, noe de mener er helt essensielt for å forstå samfunnet og finne sin plass.

– Myndighetene kan ikke gi oss venner. De gir oss en plattform, så må vi selv fortsette herfra, sier 29-åringen.

– Hvordan har dere fått dere venner?

– Overalt. På skolen der vi får norskundervisning, i barnehagen, på Facebook, via bekjente. Vi kjente ingen da vi kom hit. Vi startet med å snakke med folk på bosenteret der vi kom først, svarer Sherihan.

Grafikk: Alt du trenger å vite om flyktningkatastrofen

NYTT LIV: Ekteparet Sherihan og Hannan synes det er både trist, morsomt og rart å se bildene fra hverdagen i hjemlandet Syria på pc-en. Det virker som så lenge siden, synes de. Foto: Eskil Wie Furunes , VG

På bordet ligger det tre digre nøkler til pynt. Hannan ser på dem og sier:

– Det er ikke vanskelig i Norge. Ikke for oss. Utenfra ser det veldig kaldt ut, men ikke når du blir kjent her. Du må bare ha nøkkelen.

Norsk, norsk og norsk

31-åringen var politisk aktiv i Syria, holdt appeller og tok bilder av den sønderknuste byen de jobbet i. Han har mange vonde minner fra hjemlandet. Disse jobber han aktivt med å bearbeide, og trekker frem nettopp den mentale bagasjen som et integreringsspørsmål.

– Når man lever i krig, får man mye hat. Når du kommer hit, må du glemme alt. Her trenger du bare kjærlighet. Jeg kan glemme ved å male og tegne, sier kunstneren og ser bort på porteføljen med de brutale motivene.

GAMMELT LIV: Dette er nabobydelen til familien Karajoul i Aleppo i Syria. Det var ikke lenger forsvarlig å være der, sier de. Foto: Hannan Karajoul ,

Se oversikten: Her kan du hjelpe flyktningene

Sherihan sier at så lenge sønnen er fornøyd, er hun glad for alt. Det eneste hun ikke er blitt vant til etter ett år i Norge, er kulden.

– Jeg vet ikke hvordan jeg skal kle meg. I mars gikk jeg ut i T-skjorte fordi det var sol, ler hun.

Det unge ekteparet mener at språket er den aller viktigste nøklene inn til det norske samfunnet. De får norskundervisning fem timer mandag til fredag, og gjør lekser tre timer hver kveld.


– Da vi kom til Norge, var vi som to barn. Vi kunne ikke snakke. I Syria kunne jeg snakke foran store forsamlinger og jeg skrev noveller. I Norge var jeg som et nyfødt barn, sier Hannan.

Sherihan sier hun griper alle sjanser til å lære mer norsk. Når kvelden kommer, er hun utslitt.

– Jeg prøver alltid å lære; i parken, på T-banen, på tv. Jeg konsentrerer meg alltid. De første to-tre årene i et nytt land må man jobbe mer enn normalt. Når jeg endelig legger meg om kvelden, sovner jeg med en gang.

EKTEFOLK: I 2010 giftet Sherihan og Hannan seg i Syria med et lass av familie og venner til stede. De savner dem hver dag, sier de. Foto: Privat ,

Familien sendt til Østerrike

Sherihan og Hannan har mange slektninger og venner som fremdeles bor i Syria. Hannans bror og gravide søster, og hennes fire år gamle datter, reiste etter dem tidligere i år. De ankom Norge, i håp om familiegjenforening. Etter fem uker, ble de sendt tilbake til Østerrike, der de hadde registrert seg. Familien klaget på vedtaket. For kort tid siden sendte Amnesty en appell til UDI og UNE der de ber om at utlendingsmyndighetene legger Dublin-avtalen til side på grunn av «sterke menneskelige hensyn».

– De trenger oss og vi trenger dem. Vi trenger familien vår. Nå er det ingenting mer vi kan gjøre, bare håpe, sier Hannan.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder