La ned betalt forbønnstelefon – ber om pengegaver for å finansiere forbønn

«Mirakelpredikantene» Svein Magne Pedersen og Tom Roger Edvardsen har begge lagt ned sine betalte forbønnsnumre. Men de ber folk gi pengegaver hver gang de har blitt bedt for i stedet.

VG avslørte før sommeren hvordan predikantene Tom Roger Edvardsen og Svein-Magne Pedersen har solgt «Guds helbredelse» over telefon til 14 kroner i minuttet.

Les saken: Mirakelpredikantene

Etter avsløringene, og kraftig kritikk fra flere hold, sa både Svein Magne Pedersen og Tom Roger Edvardsen at de ville legge ned teletorg-tjenestene sine, og opprette et gratis forbønnsnummer.

Det har de gjort. Men de ber fortsatt om at de syke som ringer inn for å bli bedt for gir penger hver gang de ringer – henholdsvis gjennom en egen givertelefon og pengegaver.

– Gjør det til en vane

Predikanten Svein Magne Pedersen fra Vennesla har gått fra betalt forbønnstelefon til et forbønnsnummer som har vanlig takst. I tillegg har han opprettet en egen givertelefon, der man betaler 250 kroner hver gang man ringer.

– N. B: Gjør det til en vane å ringe dette nummeret rett etter at du har ringt forbønnsnummeret, skriver Svein Magne Pedersen i misjonens medlemsblad.

Han skriver at man kan ringe både en og flere ganger. Beløpet havner på mobilregningen.

I juli sendte Svein Magne Pedersen ut en betalingsblankett til sine medlemmer gjennom misjonens medlemsblad, med tittel «uten teletorget trenger vi ekstra støtte». Der skrev han at misjonen trengte å få inn tre millioner i juli for å komme i balanse.

– Nå kan du ringe gratis til oss for å forbønn på vårt nye forbønnsnummer. Det innebærer at vi må anmode brukerne om å hjelpe oss med å betale ekstra utgifter, står det over blanketten.

Han skriver at misjonen også trenger penger til sine mange misjonsprosjekter i utlandet, og avslutter med «Gud velsigne en glad giver!».

Ber folk betale et fast beløp

Helbredelsesevangelist Tom Roger Edvardsen, som i tillegg til å be for syke over telefon driver et fjellhotell med helbredelseskonferanser, ber om pengegaver fra dem som blir bedt for.

– Vi tror at dere skjønner at det er nødvendig, om dette arbeidet skal fortsette, så trenger vi at dere som bruker tjenesten vet å betale et beløp som dere bestemmer dere for. Det er jo på den måten det har vært til nå, skriver han i misjonens medlemsblad.

Edvardsen skriver at noen vil spørre hvordan de skal få betalt for å bruke «timer, dager og måneder» på andres behov, når teletorget er nedlagt, og svarer:

– Vi har den tillit til deg som ringer at du forstår dette ved at du selv sender inn noen penger som en takk for at denne telefonen er der til din hjelp.

Jurist: Ikke mer lovlig

Helsejurist og juridisk forsker Anne Kjersti Befring, har vært klar på at hun mener predikantene har brutt loven gjennom å villede pasienter til å avslutte medisinsk behandling, og gjennom hvordan bønnevirksomheten er innrettet.

Dette har de to predikantenes advokater begge tidligere avvist overfor VG, og sagt at de ikke sier ber syke kutte ut medisinsk behandling.

Hun mener ikke den nye måten å finansiere forbønnstelefonen på gjør predikantenes virksomhet lovlig.

– Det kan være en nær kobling mellom pengene, løfter og tiltak som angivelig skal gjøre folk friske, slik at de føler seg forpliktet til å betale. Kreativitet med hensyn til nye betalingsformer trenger derfor ikke gjøre dette lovlig, sier Befring.

– Selv om man ikke er pålagt å betale kan man føle at det er en sammenheng mellom betalingen og å ha større sjanse for å bli frisk.

– En ikke-kommersiell virksomhet

Svein-Magne Pedersens advokat John Christian Elden avviser kritikken fra Befring i en e-post til VG.

– Stiftelsen driver sin ikke-kommersielle virksomhet blant annet basert på frivillige gaver – i likhet med Den norske kirke og alle andre religiøse organisasjoner. Stiftelsen gleder seg over de mange som deltar i kollekt og andre givertiltak.

På spørsmål om hvorfor Pedersens misjon trengte tre millioner kroner i juli, svarer han at Stiftelsen opplyser at de blant annet har brukt gavene på å bygge 24 barnehjem i India og bore 12 brønner til de kasteløse i landet, gi mat og medisinsk hjelp til en koloni av spedalske utenfor storbyen Chennai, TV-utsendelse til 151 land og brev til 177.000 nødlidende i Norge, samtaler med syke og trengende, i tillegg til sjelesorg, samtale og forbønn over telefon og på kontoret med mange tusen syke, svake og ensomme mennesker.

Kan man si at forbønnstelefonen nå er en gratistjeneste når dere ber folk donere penger hver gang de har ringt?

– Telefontilbudet er en gratistjeneste i likhet med enhver Gudstjeneste eller religiøs samling med kollekt som finansieringsbasis, men Stiftelsen har begrenset med mulighet til å svare på alle henvendelsene som kommer over telenettet.

– Skiller seg ikke fra annen praksis

Tom Roger Edvardsens advokat Arnor Ilstad skriver i en e-post til VG at det foreligger en rik tradisjon, og en praksis innen norsk kultur, for å donere penger til kirkens, trossamfunnets eller foreningens drift.

– Edvardsens forbønnstjenester utøves gratis og bare til de som henvender seg til ham og anmoder om den. Hvorvidt det forbønnssøkende publikum ønsker, eller ikke, å donere et beløp til sikring av tjenestens fortsatte eksistens er frivillig, og forbønn skjer uten forutsetning eller krav om betaling. Noen betinget knyting mellom forbønn og eventuell donasjon foreligger således ikke. Edvardsen har selv gitt klart uttrykk for dette, bl.a. i bladet Helbredet, og det henvises til dette.

Ilstad skriver at det er vanskelig å se at dette tilfellet bør være egnet til å påkalle offentlig interesse.

– Forholdet adskiller seg ikke i negativ retning fra annen praksis på området i samfunnet for øvrig, skriver Ilstad.

– Vedrørende helsejurist Befrings juridiske vurdering av aktuelle tilfelle, sier en seg uenig i at Edvardsens måte å innrette forbønn pr. telefon på, er i strid med noen eksisterende norsk lov. At, i en strafferettslig kontekst fra Befrings side vurdert, den mulighet skulle utgjøre et lovbrudd fra Edvardsens side, at noen mottager av forbønn skulle finne grunn til å formode, at forbønnens søkte og tenkte formål skulle forsterkes ved økonomiske bidrag, fremstår teoretisk og påkaller ikke behov for ytterligere kommentar.