EKSPERT: Karsten Alnæs skriver i VG gjennom jubileumsåret om de dramatiske hendelsene i 1814. Foto:

Skammens paragraf

Karsten Alnæs: Jødeparagrafen 200 år i dag

Paragraf to ble den mørke flekken i Grunnloven av 1814. I dag er det to hundre år siden den ble vedtatt.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

Meningen var opprinnelig at vi skulle få en bestemmelse om full religionsfrihet, i en ellers radikal grunnlov. Slik var det i både den amerikanske grunnloven av 1789 og den franske av 1791.

I stedet lukker vi døren for jøder, jesuitter og munkeordener, og slår fast at det skal være religionstvang i Norge akkurat som i eneveldets tid. «Den evangelisk lutherske religion forblir statens offentlige religion,» forkynner teksten, «og de innvånere som bekjenne seg til denne, er forpliktet til å oppdra sine barn i samme».

Fortsettelsen er nådeløs: «Jesuitter og munkeordener må ikke tåles, jøder er fortsatt utelukket fra adgang til riket».

Det sto et massivt flertall bak vedtaket. Mange av de mest kunnskapsrike grunnlovsfedrene på Eidsvoll målbar nemlig inngrodde og fordomsfulle forestillinger om jødene. Det gjaldt Nicolai Wergeland, Christian Magnus Falsen, Georg Sverdrup og William Koren Christie. Og mens jødene i de andre nasjonene i Europa nå etter hvert fikk rettigheter på linje med de øvrige borgere i riket, gikk Norge den motsatte veien.

Grunnlovsutkastet til Adler og Falsen inneholder ingen bestemmelser om jødene. Derimot har utkastet til Nicolai Wergeland en formulering som sier at ingen person av den jødiske trosbekjennelse må komme innenfor Norges grenser, og langt mindre bosette seg der.

Flere av de andre utkastene inneholder lignende bestemmelser. Vi finner formuleringer i lovutkastene som slår fast at «dette folk alltid har vært opprørsk og bedragersk», og jødene driver med «intriger», og «vil alltid danne en stat i staten». Av hensyn til landets sikkerhet bør vi derfor holde dem unna.

Men flere av utkastene viser også liberale holdninger. Sorenskriver Arnoldus Koren forslår at «statens grunnlover bør tilstå alle religioner uten unntak fri religionsutøvelse og borgerrett i vårt land, selv den blinde hedning». Og den danske greven Frederik Adolf Holstein-Holsteinborg, som sendte sitt forslag gjennom vennen Severin Løvenskiold, skriver at «intet menneske bør altså for sin skyld utelukkes fra Norge, når han bare erkjenner en Gud som alles skaper og oppholder, og ikke går inn for grunnsetninger som strider imot konstitusjonen og den religionsfrihet som nordmannen vil forbeholde seg». Den samme holdningen gjennomsyrer forslaget til assessor Jørgen Herman Vogt.

Også prestene Hans Ulrik Midelfart og Peder Hount vil slippe jødene inn. «Avskyelig intolerant» kaller Hount forslaget om å utelukke dem. «Jødene er dog mennesker», sier han.

«Hadde andre nasjoner handlet som vi, hadde jødene ikke hadde noe oppholdssted, og et sted på Guds grønne jord må jo også de høre hjemme».

Men motstanderne av jødene var i klart flertall. Nicolai Wergeland hevdet at dersom jødene trengte seg inn, ville de bare forderve og utarme folk flest. Georg Sverdrup mente at det ifølge jødenes religion slett ikke ble ansett for urett å bedra kristne mennesker, men tvert imot holdt for å være fortjenestefullt. Dermed hadde de selv utelukket seg fra å bli opptatt som borgere av riket, hevdet han. Wilhelm Koren Christie mente, sammen med flere, at jødene ville slutte seg sammen i et samfunn, og dermed virke som en stat i staten og undergrave den enhet som en nasjon trengte.

Ifølge dagboken til sorenskriver Thomas Bryn ble saken til slutt avgjort på denne måten: «Omsider sto en bonde fra Lister raskt opp og ropte: «Stå opp all som ikke vil ha noen jøder i landet - hvilket straks som ved et elektrisk støt ble fulgt. Det ble deretter grunnsetningen».

REIS OPP! Bonden Teis Lundegaard skal ha bedt alle som ikke ville ha jøder i Norge, om å reise seg opp.

Denne historien er det merkelig nok ingen av de andre dagbøkene som refererer til. Jacob Aall skriver i sine erindringer at han aldri opplevde en slik form for votering mens han satt i Riksforsamlingen, og ingen av de andre representantene han har snakket med, kan heller huske det, nei, ingen har fortalt ham om det, om han nå av en eller annen grunn skulle ha vært fraværende når noe slikt skjedde.

Les mer: Karsten Alnæs om de dramatiske 1814-dagene

Men man skal ikke utelukke at Bryn har holdt seg til sannheten når han har fortalt om den lidenskapelige og plutselige oppfordringen Listerbonden Teis Lindegaard kom med, og hvordan forsamlingen reagerte på den. Ut fra det vi vet om majoritetens innstilling på Eidsvoll, kan vi ikke utelukke at en slik emosjonell og utradisjonell avstemming fant sted.

Jødenes stilling ble drøftet to ganger på Eidsvoll. Første gang den 16. april da grunnsetningene i Grunnloven ble behandlet, siste gang 4. mai da paragrafen ble endelig vedtatt. I første omgang dreide debatten seg utelukkende om den evangelisk lutherske religions suverenitet, og jødenes stilling.

Under behandlingen 4. mai trakk Koren Christie inn et nytt moment. Han gjentok først de gamle motforestillingene om å slippe jødene til. Skadevirkningene kunne føre både til menneskeofringer, avgudsdyrkelse og bigami, sa han, og selv om slike følger var lite sannsynlige, burde ikke Grunnloven åpne for en slik mulighet. Den burde dessuten også utelukke jesuitter og andre skadelige munkeordener fra riket, for disse kunne i likhet med jødene også forderve og ødelegge oss.

Hvordan feirer du/dere grunnlovsjubileet? Del med VGs lesere!

Frykten for det som var annerledes og det som truet den nasjonale enhet satt dypt i Eidsvollsmennene. Derfor bestemte de at bare norske menn kunne innta stillinger i staten, og de ga Stortinget enerett til å bestemme hvilke utlendinger som skulle få statsborgerskap, og hvilke som ikke skulle få det. De fryktet invasjon fra både svenske og danske embetsmenn, og hvor mye farligere var ikke da jøder, jesuitter og dominikanermunker?

Skepsisen og frykten for det fremmede skulle fortsette å råde. Man følte at den nasjonale enheten var skjør, at den var truet utenifra, og at man måtte beskytte den. Så gikk man til overdrivelser, som det er lett å fordømme i dag.

Vi må ikke glemme den håpløse skammens dag da paragraf 2 ble vedtatt.

Karsten Alnæs

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder