Skipssjefen på KNM «Helge Ingstad»: Slik opplevde han det dramatiske havariet

HAAKONSVERN (VG) Det er gått halvannen måned siden fregatten KNM «Helge Ingstad» kolliderte med et tankskip, og havarerte i Hjeltefjorden. Skipssjef Preben Ottesen (49) vet fremdeles ikke om det helt har gått opp for ham.

– Når man står på land og ser sin egen skute synke, er det mange tanker som rører seg. Det er helt surrealistisk. Det er vanskelig å forstå. Å se skuten du er glad i ligger der i fjæresteinene og slite er verdens tristeste syn. Det er bare blodtrist.

Preben Ottesen sitter på sjefens kontor på marinebasen Haakonsvern utenfor Bergen. Fremdeles trist og fremdeles grublende over det som skjedde. Likevel fattet og stødig mens han prater med VG. Akkurat slik man forventer av en skipssjef med ansvar for 4,3 milliarder av skattebetalernes kroner og en besetning på 137 mennesker.

Fra vinduene i det romslige kontoret kan man se tre av de andre fregattene ligge mektige ved kaien. KNM «Roald Amundsen», KNM «Otto Sverdrup» og KNM «Thor Heyerdahl».

I ene vinduskarmen ligger to flagg i rødt, hvitt og blått. Bøyer man seg ned mot dem kan man kjenne eimen av diesel.

For bare drøye seks uker siden vaiet både sjøflagget og kommandovimpelen stolt på KNM «Helge Ingstad». Siden har de begge vært under vann. Sammen med fregatten. Flaggene er hentet opp igjen. Det er foreløpig ikke fregatten, som klokken 04.03 natt til 8. november altså smalt inn i det 250 meter lange tankskipet Sola TS.

Da lå skipssjef Ottesen og sov.

Men han våknet med et smell.

Trodde de traff container

Ettersom hans lugar ligger høyt opp, like bak broen, merkes sideveisbevegelser godt. Da kollisjonen inntraff ble Ottesen kastet ut av sengen.

– Jeg våknet opp på dørken. Jeg tok meg selv i å våkne av at jeg ropte «nei», forteller han.

Umiddelbart ble han «superforvirret», og skjønte ikke stort mer enn at dette ikke kunne være bra. I et lite sekund satte frykten inn, men like raskt overtok adrenalinet.

– Man er på igjen i løpet av sekunder, sier Ottesen, og knipser to fingre for å vise hvor raskt det slo inn å gå over til å holde fokus på det han og besetningen har trent på gang etter gang etter gang.

Han fikk på seg arbeidsuniformen, med distinksjonene på skuldrene som viser at han er kommandørkaptein og med KNM «Helge Ingstads» eget våpenskjold, tre sølvgrå vikingskip på blå bakgrunn, på venstre overarm og løp ned i operasjonsrommet. Det er skipets «hjerne» og hans posisjon ved havari.

Det første han la merke til er at det var rotete der nede. Ting hadde ramlet på gulvet i sammenstøtet. Han heftet seg ikke mer med det, men så raskt på en stor overvåkningsskjerm.

Radarbildet der viste at de var midt i fjorden.

– Da ble jeg lettet, og tenkte først at vi sikkert hadde truffet en container, eller noe som lå og fløt i vannet, forklarer Ottesen.

Den deiligste beskjeden

På måten skipet hadde vippet opp skjønte han likevel fort at det var langt mer alvorlig enn som så. Situasjonen fikk et enda større preg av alvor ettersom rapporter om hvilke rom vannet flommet inn i kom. Han hørte at rom var tapt, eller at de var i ferd med å miste rom. Og rommene det var snakk om var ganske store. Rom som ikke skulle gått tapt.

Dette var ikke gode beskjeder å få.

Det viktigste nå ble å få kontroll på besetningen. Ved et havari i fredstid har det alltid førsteprioritet. Alle har sine poster de skal møte på når noe skjer. Selv under trening på dagtid tar det noen minutter før man har oversikten. I kaoset under et virkelig havari kan det ta lengre tid.

Skipssjefen forklarer at han i etterkant har slitt med å ha kontroll på hvor lang tid ting tok og rekkefølgen av ting denne natten.

– Det skal ha tatt rundt tre timer og førti minutter fra kollisjonen til jeg var på land, men hadde noen spurt meg om å tippe hadde jeg sagt 45 minutter.

Derfor vet han ikke nøyaktig hvor lang tid det tok før han fikk beskjed om at man hadde kontroll på at alle 137 om bord var i livet, men han vet nøyaktig hvordan det føltes da beskjeden kom.

– Det er jo den deiligste beskjeden du kan få noen gang. I hvert fall når man etterpå vet hvor alvorlig dette var, sier Ottesen.

– Sinnssyk følelse

Men selv om de hadde kontroll på besetningen var ikke dramaet over. De klarte nemlig ikke å få kontroll på skipet. De hadde ikke styring eller fremdrift i det hele tatt, og de seg bare mot land.

Samtidig tok KNM «Helge Ingstad» inn store mengder vann gjennom den lange flengen fregatten fikk på siden. I alle de skadde seksjonene ble det jobbet på spreng for å få satt stemplinger. Svære trebjelker ble brukt for å forhindre at luker skulle gi etter på grunn av vanntrykk fra den andre siden.

Skipssjefen løp opp på broen for å få meldt inn til vaktsjef i Marinen om at de hadde personellkontroll. Et strømbrudd gjorde at han ikke fikk kontakt fra operasjonsrommet. På vei inn luken hørte han at det ble ropt «brace, brace, brace» over høyttaleranlegget.

Han smatt inn og så at de var iferd med å gå på land.

– Både bevegelsen og lyden når du sklir inn i fjæresteinene med en svær fregatt er en sinnssyk følelse, forklarer han.

Frykter den skal synke

På kart så han at baugen på fregatten lå godt plantet på grunn. Muligens deler av styrbord side også. Bakover var det verre. Der lå skroget over et dyp på rundt 20 meter.

Når uhellet først var ute, skjedde det heldigvis nær Bergen og Stureterminalen. De fikk raskt på plass slepebåter. Ottesen ba en av dem om å presse dem i hekken for å unngå at de skled utover. Beskjeden fra maskinmesteren var at såpass mange rom var fylt med vann at de ville synke om de skled av grunnen.

De startet å forberede seg på å forlate skipet. Noe de til slutt også måtte gjøre. Mannskapet gikk enkelt over i slepebåten bak dem og videre derfra over i en annen båt. Bare 10 stykker ble igjen.

– Vi ble igjen en god stund, men etter hvert begynte fartøyet å krenge mer og mer. Vi skjønner at det er ikke så mye mer vi kan få gjort for KNM «Helge Ingstad». Da forlot vi også skipet.

Preben Ottesen var siste mann til å gå fra borde.

Hvordan kunne det skje?

Det tar ikke lang tid fra han kommer i land til å skipssjefen stiller seg det samme spørsmålet som store deler av Norges befolkning har gjort; Hvordan i all verden kunne dette skje?

– Jeg har faktisk ikke en bedre forståelse av det ennå, sier Ottesen.

Ettersom kollisjonen nå er under etterforskning av politiet og også Havarikommisjonen jobber med å finne årsaken kan han ikke, av respekt for etterforskningen, svare på spørsmål rundt hva årsaken kan ha vært, eller på spørsmål om de andre involverte aktørene. Det er en tydelig føring fra hans overordnede.

De som var om bord har selvsagt snakket med både politiet og med kommisjonen, men de har ikke snakket så mye sammen om hva de tror kan ha vært årsaken. Det har vært bevisst, for å hindre at man blir farget av hverandres syn.

– Det har heller ikke vært et behov, føler jeg. Vi har snakket mer om våre egne opplevelser enn hvorfor dette skjedde, forteller han.

Derfor sov han

Det han derimot kan snakke om er hvorfor han sov da skipet han er sjef for dundret sammen med en stor oljetanker.

Hjeltefjorden er en fjordarm fregattene seiler inn i, eller ut av nærmest halvparten av gangen de skal til eller fra hjemmebasen på Haakonsvern. De er godt kjente der, det er bredt, trafikken går i all hovedsak nord-syd, det er lite kryssende trafikk.

Ifølge Ottesen selv er det normalt et forholdsvis enkelt sjøstykke å manøvrere i. Denne natten var det skyfritt, stjerneklart, lite vind og god sikt. Supre værforhold, ifølge ham selv. Et passende tidspunkt for ham å sove på. Dessuten er han alltid mulig å ringe dersom det skulle være noe.

– Jeg må selvsagt sove i blant jeg også. Etter 12 år på sjøen kjenner jeg kysten som min egen lomme, så jeg vet akkurat når jeg må være på broen og når jeg kan hvile. Mellom Kristiansund og Hjeltefjorden var jeg oppe fire ganger. Siste gang jeg la meg var da vi kom ut i Sognefjorden, rundt klokken 02.00.

Bakgrunnen for at de var akkurat i Hjeltefjorden var at fregatten sammen med resten av NATO-flåten SNMG-1, som de hadde vært en del av siden starten av september, var på vei fra øvelsen Trident Juncture i Trøndelag til Dundee. Normalt går flåten i samlet flokk ute til havs. Ottesen ba denne gang styrkesjefen om tillatelse til å gå innaskjærs fra rundt Kristiansund og til sør for Bømlo.

– Vi gjør det for å kunne holde kunnskapen om disse områdene ved like, eller for eksempel fordi en ny vaktsjef er under opplæring. Det var ikke noen spesiell form for øvelse som foregikk denne natten, men i praksis pågår det trening på et eller annet vis om bord hele tiden, forklarer 49-åringen.

Stolt

Det er nettopp trening og repeterende øving skipssjefen trekker frem når han skal forklare hvorfor han tror besetningen klarte seg bra, og ingen liv gikk tapt.

Ottesen har lang erfaring fra Sjøforsvaret i inn- og utland, blant annet fra marinejegerkommandoen. Der har han opplevd å miste personell og kamerater to ganger før. Han vet at det er det verste en skipssjef kan oppleve.

Denne gang ble bare en håndfull av de 137 om bord småskadet.

Blant treningen de har vært gjennom er et opplegg i regi av den britiske marinen. Der ble de ifølge Ottesen testet på alle nivåer og måter fra morgen til kveld i seks-syv uker i januar og februar i år. KNM «Helge Ingstad» fikk karakteren - «veldig tilfredstilende» - noe som er det beste et norsk skip har oppnådd på dette kurset.

– På en øvelse om hvordan man håndterer massiv vanninntrenging klarte vi det på første forsøket. Jeg er helt sikker på at det at vi har vært gjennom den øvelsen hadde mye å si for at ting gikk så bra etter at kollisjonen var et faktum, sier skipssjefen.

Han er mektig stolt over hva han opplevd fra mannskapet sitt etter at ulykken var et faktum. Særlig skryter han over de menige soldatene som klarte å holde hodet kaldt selv da lugaren deres ble flenget opp og fylt med vann i løpet av sekunder. Sekunder der de ikke visste om de ville komme fra hendelsen med livet i behold.

– Av 137 er det ingen som svikter. Alle gjør akkurat det de er opplært til å gjøre.

Mistet jaktrifler

Preben Ottesen forteller at han tror kollisjonen med Sola TS har gjort en sammensveiset gjeng på KNM «Helge Ingstad» enda mer sammensveiset. Han skryter også av hvordan Sjøforsvaret har fulgt dem opp. Allerede kort tid etter ulykken var de ute og seilte med en av de andre fregattene.

Mannskapet har også blitt lovet at de skal få være med i arbeidet med hevingen av sitt skip. Noe som mange av dem skal ha bedt om å få lov til. En liten bekymring har han likevel i at nesten halvparten av de menige dimmiterte for en uke siden, men han lover at de vil bli fulgt opp.

– Jeg har et ønske om at de skal få gå inn på lugarene sine og hente ut det som måtte være igjen av personlige eiendeler etter at skipet er kommet opp av vannet, sier han.

Også han har trolig mistet en rekke private eiendeler. Blant annet jaktrifler. Han har derfor måttet låne våpen når han de siste ukene har dratt på hjortejakt for å få tankene over på noe annet.

– Dette er selvfølgelig vanskelig for meg også. Men synes jeg håndterer det godt. Jeg har hverken problemer med søvn eller å snakke om det. Men det grubles noe fryktelig om dagen. «Hva om, hvis at...».

– Føler du noe skam for det som skjedde?

– Jeg føler ikke at jeg har sviktet. Jeg føler i hvert fall ikke skam. Som skipssjef har jeg selvsagt det overordnede ansvaret for skip og besetning. Det er nitrist at dette skjer. Det er en ulykke som ikke skal skje, men jeg føler ikke noe skam.