STARTET STIFTELSE: Ada Sofie Austegard leder Stine Sofies Stiftelse og har brukt årene etter datterens død på å jobbe for barn og etterlattes rettigheter. Foto:Petter Emil Wikøren,VG

15 år etter Baneheia-drapene: Slik endret de Retts-Norge

GRIMSTAD (VG) I dag er det 15 år siden datteren hennes ble funnet drept i Baneheia. Ada Sofie Austegard snudde sorg til kampvilje, og arbeider ennå for barns rettigheter i voldssaker.

  • Silje Løvstad Thjømøe
  • Petter Emil Wikøren
ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

– For 15 år siden gikk jeg på denne tiden rundt og lette etter Stine. 21. mai vil alltid være en spesiell dag for meg da hadde hun vært borte to døgn, sier Ada Sofie Austegard.

VG møter moren til Stine Sofie Sørstrøen (8) i Grimstad, i lokalene til stiftelsen som bærer datterens navn. Stine Sofie og Lena Sløgedal Paulsen (10) ble voldtatt og drept i Baneheia i Kristiansand 19. mai 2000.

De to jentene var i det populære fritidsområdet for å bade, da de forsvant. I to dager søkte store letemannskaper gjennom området etter dem.

Da de ble funnet i Baneheia 21. mai, hadde Austegard vært i området på en parkeringsplass og ventet på at de skulle finne datteren i to døgn.

– Jeg husker ikke så mye fra den tiden. Det var helt grusomt, og det var totalt unntakstilstand. Nå passer jeg på å gjøre noe spesielt hver 19. og 21. mai, slik at jeg ikke blir sittende med tankene, sier hun til VG.

Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen er dømt for ugjerningene, men Kristiansen nekter fremdeles for å ha drept jentene. Han har flere ganger bedt om å få saken sin gjenopptatt, men fått avslag.

Andersen innrømte forholdene, og ble overført til hjemmesoning i januar.

– Startet en unik organisasjon

Baneheia-drapene fikk massiv medieoppmerksomhet i Norge gjennom flere år på 2000-tallet. Og kun måneder etter drapene opprettet Austegard og Bente Bergseth Stine Sofie Stiftelsen i Grimstad.

De har jobbet frem rettigheter som at fornærmede kan kreve at siktede forlater rettsalen når pårørende vitner, at fornærmede har rett til samtale med aktor før hovedforhandlingen og rett til å foreslå supplerende bevisførsel om straffekravet.

– Jeg skjønte fort at med min historie så åpnet mange dører seg.

Hun mener mange opplever en kampvilje etter en slik hendelse.

– Det er fullt mulig å få et godt liv også etter slike hendelser. Jeg er ikke unik, men jeg startet en unik organisasjon, sier Austegard, som poengterer at hun ikke har gjort jobben alene.

DREPT: Stine Sofie Sørstrøen. Foto: Privat,

I dag arbeider seks mennesker fulltid i Stine Sofie Stiftelsen.

– Jeg har alltid hatt et engasjement for barn som har blitt utsatt for vold, og jeg hadde sammen med Bente, som selv har opplevd vold i barndommen, snakket om å starte opp en organisasjon som skulle ivareta barns rettigheter i vold- og overgrepssaker. Men vi hadde nok aldri trodd at det skulle bli så stort.

Avgjørende for flere enkeltsaker

Hvert år tar organisasjonen imot saker som omhandler 300 barn og deres familier. De arbeider for å forebygge og avdekke vold og overgrep mot barn, for å sikre barnas rettsikkerhet, samt styrke rettighetene til drepte barns pårørende.

– Da Stine ble drept fantes det lite rettigheter for oss som etterlatte. Det var for eksempel ikke gitt at vi fikk bistandsadvokat, vi hadde ikke rett til dokumentinnsyn, å være til stede under rettmøter eller å høre på når tiltalte forklarer seg.

DREPT: Lena Sløgedal Paulsen. Foto: Privat,

I tillegg til rettighetene som allerede er innført, kjemper Stine Sofie Stiftelsen for drepte barn der omsorgspersoner er mistenkt skal ha rett på advokat.

– Vi hadde blant annet en sak i Drammen der en baby var død. Der hadde barnet ikke rett på advokat, vi tok saken, fikk påklaget henleggelsen og faren ble dømt. Det er dessverre flere slike saker som aldri blir irretteført.

Dette er blant de mange tingene Stine Sofie-Stiftelsen har fått til gjennom sine 14 operative år. Men også for enkeltsaker har organisasjonen vært avgjørende.

Christoffer-saken hadde nok aldri noen hørt om hvis ikke vi tok tak i det, og fikk stoppet henleggelsen, sier Austegard.

Stiftelsen har også bistått i en såkalt kode 6-sak, der den fornærmede får den sterkeste beskyttelsen man kan få i Norge. Siden 1998 hadde kvinnen med flere barn anmeldt den tidligere kjæresten 50 ganger, men han klarte likevel å styre hennes hverdag totalt.

– Kvinnen hadde levd på flukt fra en kjent trusselfaktor over mange år. Vi gikk til sak mot den norske stat, og vant frem i Høyesterett. Den Norske stat hadde brutt hennes menneskerettigheter ved ikke å fengsle gjerningspersonen.

2002: Ada Sofie Austegard har helt siden starten fulgt saken mot gjerningsmennene Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen. Her fra ankesaken til Andersen om straffeutmålingen som nådde Høyesterett i august 2002. Foto:Siv Seglem,VG

Vil ikke ha gjerningsmannen i nabolaget

Blant rettighetene stiftelsen har bidratt til å få innført, er at pårørende skal bli varslet ved permisjon og løslatelse av domfelte.

– Senest i går snakket jeg med en fortvilet mor som i 2011 opplevde at hennes tenåring ble drept. Nå hadde hun fått vite at gjerningspersonen skulle slippe ut, og hun visste ikke hva hun skulle gjøre.

– Vi kjemper for at den domfelte ikke skal få muligheten til å bosette seg i nabolaget til pårørende og etterlatte. Det er en enorm påkjenning for dem, og vi kjenner til tilfeller der gjerningspersoner har bosatt seg i samme gate etter endt soning. Da flytter gjerne den fornærmede parten, noe som blir helt feil, sier Austegard.

Hun mener at det fremdeles er en lang vei å gå før etterlatte og gjerningspersoner får likt fokus fra myndighetene.

– Er det noe som gjør meg sint, så er det den forskjellsbehandlingen som finner sted. Kriminalomsorgen i Norge er god, og man er flinke til å ivareta de kriminelles rettigheter. Jeg mener ikke at disse rettighetene skal innskrenkes, men ivaretagelsen av og rettighetene til fornærmede og etterlatte kan bli betydelig bedre uten at det vil gå på bekostning av gjerningspersonen. Der har vi en vei å gå.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder