SKILLE: Det er mer elite nå enn før. Illustrasjon: Christian Bloom
SKILLE: Det er mer elite nå enn før. Illustrasjon: Christian Bloom

Et elite stykke Norge

INNENRIKS

Nå er det dokumentert: Norge har aldri hatt en sterkere elite. Den flokker seg, og sørger for at makten går i arv.

Betalt innhold
  • Olav Brekke Mathisen
  • Christian Bloom
Publisert: Oppdatert: 10.08.14 09:18

Denne uken sjekker norske toppfolk postkassen i spenning. Mer enn tusen invitasjoner til en eksklusiv kveld med mingling, drikking, posering, kvalitets-ljug og nettverksbygging er på vei. Det nærmer seg Aschehougs årlige hagefest. Her samles eliten innen politikk, kultur og næringsliv.

«Har den ikke kommet ennå? Føkk...»

Samtidig som eliten pynter seg til hagefest (husk å være akkurat passe casual), ferdigstilles en bok om elitens indre liv. Her dokumenterer forskerne en følelse som mange vil kjenne igjen: Det norske samfunnet er blitt mer elitistisk. De rike blir rikere. De mektige får mer makt.

Mens gamle Kong Olav kjøpte billett på trikken, sender de kongelige i dag barna på eksklusiv eliteskole. Før røykte eliten sigar på moderate seilbåter, i dag kringkastes milliardærenes kostyme-rave på Dagsrevyen.

På et kontor i Oslo sitter tre professorer og knirker høflig i akademisk korrekte møbler.

- Kaffe?

I fire år har de studert elitene i det norske samfunnet. Funnene presenteres i boken «Elite og klasse i et egalitært samfunn», en artikkelsamling fra det såkalte «eliteprosjektet» ved universitetene i Oslo og Bergen. Forskerne har konsentrert seg om tre områder:

Rekruttering - hvem som blir med i eliten.

Reproduksjon - hvordan eliteposisjoner går i arv.

Sirkulasjon - hvordan medlemmene i eliten beveger seg internt. Pluss litt annen moro.

- Hvor er denne mystiske «eliten» det snakkes om?

- Se her. Dette er et slags bilde av det vi kaller klassesystemet.

Professor Marianne Nordli Hansen holder frem et skjema som viser hvordan de forskjellige klassene i Norge er inndelt.

Nederst er «arbeiderklassen», med hjelpepleiere, håndverkere, sjåfører og vektere. Så følger «middelklassen» med politi, lærere og journalister.

- Så her er jeg, «journalist», cirka midt på treet der?

- Ja...

- Og dere, professorene... hører hjemme på toppen her? I overklassen?

- Heh... mja...

Der listes professorer sammen med leger, dommere, politikere, kulturledere og finansmeglere.

- Men altså, i vår forskning er vi mest interessert i den lille fliken heeelt øverst her, sier professor Nordli Hansen og sirkler rundt et lite område helt i toppen av overklassen.

- Det er eliten, sier hun.

En «elite» defineres vanligvis som en liten gruppe mennesker med store ressurser og mye makt. Det finnes mange typer; økonomisk elite, politisk, vitenskapelig, kulturell, akademisk og så videre.

Forskningen viser at norske eliter får stadig mer makt, og at Norge på mange måter er mer på linje med samfunn som oppfattes som mer elitistiske, som England og Frankrike. Dette stemmer dårlig med oppfatningen om at «nordmenn flest befinner seg midt på», med kort avstand mellom bunn og topp.

- Det er en myte. Norge ikke er et «annerledesland», slik mange vil ha det til, sier professor Olav Korsnes.

Hva betyr det? Eliteforskerne bruker dommer Wenche Elizabeth Arntzen som eksempel på hvordan eliten reproduserer seg. Arntzen var dommer i 22. juli-rettssaken mot Anders Behring Breivik; Arntzens far var forsvarer i spionsaken mot Arne Treholt; Arntzens bestefar var riksadvokat i landssvikoppgjøret mot Vidkun Quisling.

Hva er sjansen for at tre fra samme familie skal bli de mest sentrale aktørene i de tre viktigste rettsoppgjørene i Norge?

- Om eksempelet Arntzen, så er dette typisk for jurister, sier professor Marianne Nordli Hansen til VG Helg.

At enkelte familier kan holde på sine privilegerte stillinger over tid, kan ifølge forskerne tyde på sterkt gruppefelleskap blant juristene selv. At faget har fått flere kvinner, har også økt sjansen for at både jurist-sønner og døtre kan følge i foreldrenes fotspor. Jurister kan oftere finne partner på jobben.

Juss-eliten har også interessante bevegelser på lønnskontoen. En jurist som også har foreldre som er jurister, tjener langt bedre enn jurister med foreldre som ikke har juss-bakgrunn, viser forskningen.

- Dette er helt systematisk, sier Marianne Nordli Hansen.

Jurister med lav sosial bakgrunn i arbeiderklassen har lavere inntekt enn jurister som er født inn i privilegerte miljøer. Jurister som er barn av næringslivsledere tjener best.

Karrierene til de som befinner seg på toppen, har flere fellestrekk. De som starter med gode kort kommer oftere ut som vinnere, forklarer professor Johannes Hjellbrekke.

- Dette er selvforsterkende. Vi har en «arvende kjerne» blant leger og jurister, sier professoren.

Også Kultur-Norge har vært gjenstand for eliteprosjektets forskning. På spørsmål om det finnes en norsk kulturelite, konkluderer stipendiat Jørn Ljunggren med «ja». Han forteller at mens ordet «kulturelite» tidligere har vært et skjellsord, vil kulturfolket nå anerkjenne seg selv som en elite.

«Hvis ikke jeg er kulturelite vet jeg ikke hva det er», sier en etablert skuespiller.

Kunster Unni Askeland oppfatter seg også som en del av kultureliten:

- Ja, det gjør jeg faktisk, da jeg er en sentral del av norsk samtidskunst i dag. Er du ikke enig? sier Askeland til VG Helg.

Else Kåss Furuseth har satt sine spor på Nationaltheatret, TV og på scenen. Hun ser ikke på seg selv som en del av eliten.

- Men jeg har vært på Skavlan én gang, dersom det teller, sier Kåss Furuseth.

Ljunggrens studie er basert på dybdeintervjuer med «informanter» i sentrale posisjoner i norsk kulturliv. Professorer, kulturledere og etablerte skuespillere er med.

- Nå må vi være tydelige: Er «kultureliten» og «de kule» de samme menneskene?

- De kan selvsagt også være kule, men makt, innflytelse og påvirkningskraft er hovedkriteriene.

- Er DJ Broiler med?

- De kunne ha vært det, men i studien ser vi på dem med mest kulturell kapital, definert ut fra hvilke yrker de har, forklarer Ljunggren.

I en SMS til VG Helg svarer Simen Auke fra Dj Broiler at duoen selvsagt håper på innpass i eliten.

Ljunggrens forskningsartikkel er krydret med anonymiserte sitater fra informantene. De viser noen av utfordringene som kultureliten må bale med i hverdagen:

«Hva som gir anerkjennelse og ikke anerkjennelse, det må man vite. Hvis du ikke vet det, så kan du fort dumme deg ut. For eksempel ved å tro at det er veldig viktig å være på radio», sier en professor.

Hva slags mennesker er dette? Ljunggren forklarer:

- Det er utadvendte folk. De er vant til å snakke, og vant til å bli hørt. Et av hovedkriteriene er jo å delta i offentligheten. Men altså, jeg har ikke tenkt til å sitte her og drite ut kultureliten.

- Hvordan følte du deg etter å ha snakket med 25 mennesker fra kultureliten?

- Jeg fikk kaffe overalt, og ble overrasket over hvor ærlige og åpne de var.

- Fortalte informantene hvordan de hadde fått sine posisjoner i eliten?

- De snakket mye om hvor hardt de jobbet for å komme dit de er i dag, og at de ikke lever noe slaraffenliv. Det var også personer som fant eliten som et naturlig sted å være på grunn av sin familiehistorie, sier Ljunggren.

- Er kulturministeren en del av kultureliten?

Forskeren nøler.

- Etter våre kriterier er kulturministeren i den politiske eliten.

Hvor mange norske milliardærer kan du navnet på? Røkke, Hagen, Thon, Fredriksen, Stordalen, Spetalen. Det var seks. På Kapitals liste over Norges rikeste er det snart 200. Mer enn dobbelt så mange som for 10 år siden.

Professor Marianne Nordli Hansen har forsket på hvem det er som blir rike i dette landet.

- Og det er?

- De med rike foreldre. De går veien inn i den økonomiske eliten, sier hun.

Hvordan har forskerne kommet frem til disse funnene?

Norge er antagelig et av få land i verden som kan gjøre denne type analyser med hele befolkningen involvert. I utgangspunktet er alle som er født i Norge siden 1955 med i eliteprosjektets tallmateriale. Registerdata fra Statistisk sentralbyrå, koblet opp mot andre registre, gjør det mulig å se elitens bevegelser og koblinger over tid, gjennom familieforhold, utdanning, yrkesvalg og inntekt.

I motsetning til den forrige maktutredningen, har forskerne også kunnet inkludere personer som ikke sitter i formelle topposisjoner, såkalte «skjulte eliter».

- Dette er grunnforskning, sier professor Marianne Nordli Hansen.

- Hvilke funn er du mest overasket over?

- Det har overrasket meg hvor mye arv betyr. At arv blir stadig viktigere for å bli en del av eliten. Og det ser ut som tendensen er økende over tid. Noen har kanskje hørt om økonomen Thomas Piketty, han ser begynnelsen på en prosess hvor arv og formue blir viktigere, sier Nordli Hansen.

Piketty omtales som «rockestjerne-økonom». Boken hans «Kapitalen i det 21. århundre» ligger nå på New York Times’ bestselgerliste for femtende uke på rad. I mektige skjegg mumles det om nobelpris i økonomi. Piketty mener det må innføres en global skatt på rikdom og formue.

Til VG Helg skriver Piketty:

- Jeg synes at Norge bør beholde formueskatten og gjøre den mer progressiv. Den bør senkes for mindre formuer, og økes for store formuer. Samtidig bør Norge jobbe for økt finansielt samarbeid internasjonalt, svarer økonomiprofessoren fra sitt kontor ved Paris School of Economics.

Finansminister Siv Jensen har så langt ingen planer om å følge Pikettys råd:

- Når det gjelder den særnorske formueskatten, er den diskriminerende for norske eiere og hindrer nye, gode arbeidsplasser. Vi vil ha et rettferdig skattesystem som i minst mulig grad skaper nullskatteytere og ser etter måter å forbedre systemet på, svarer Jensen til VG Helg.

Hvilke eliter finnes hos våre folkevalgte? Forsker Patrick Lie Andersen viser at overklassene dominerer jo høyere opp i det politiske systemet du kommer. På parti- og regjeringsnivå har henholdsvis 21 og 28 prosent overklassebakgrunn, mens nær 90 prosent av regjeringspolitikerne har høyere utdanning.

Den økonomiske eliten utgjør én prosent av befolkningen, men i studieperioden 2003-2010 har den nesten fire ganger så høy representasjon på regjeringsnivå. Det samme gjelder kulturoverklassen.

- Jeg tror utdanning er grunnen til at det er så mange med høy klassebakgrunn i den politiske eliten. Det stilles sterkere krav til kulturell kapital, sier Lie Andersen.

Mindre enn én prosent av befolkningen har juridisk utdanning, men juristene er representert med 8,3 prosent av regjeringspolitikere. Utdanningssted er også svært tydelig på toppnivået: 3,6 prosent av befolkningen har studert ved Universitetet i Oslo, mens nesten ti ganger så mange (34,4) av regjeringsmedlemmene har sin utdannelse herfra.

- Har dette endret seg i «blåblå» regjering?

- En skulle tro at arbeiderinnslaget ble kraftigere med Frp, men det ser ut til at de skoleflinke har kuppet regjeringsplassene.

- Vi bør vel egentlig være glade for at vi har flinke folk til å styre landet?

- Det passer seg liksom bedre med skoleflinke enn sluggere på toppnivå, så dette tror jeg mange ønsker seg. Men fenomenet gjør at noen samfunnsklasser vil bli dårlig representert oppover i systemet, sier Lie Andersen.

Hvordan fester kjendiseliten? Hvem har de strammeste gjestelistene? Spaltist og kjendisekspert Morten Hegseth forteller at dagens festkultur startet med «valentinerballet» til Miss World-deltaker Ingeborg Sørensen.

- Senere ble jo Märtha og Ari Behn ganske elitistiske før det tippet over for dem. Nå føler jeg at elitens kjendisfester har implodert, sier Hegseth.

Til Aschehougs sommerfest sendes det ut 1400-1600 invitasjoner. Rundt 1200 stiller. Hegseth mener de aller gjeveste elitefestene foregår i en helt annen skala.

- Åse Klevelands julefest er den gjeveste av alle, med statsministre, advokater og kulturfolk på gjestelisten. Får du innpass der, er du i en annen liga, sier han.

Hegseth beskriver kronprinsparet som en «ekte elite» som ikke overeksponerer sine nettverk, og at Haakon og Mette Marits fester lukter mer av studiepoeng og «tung kultur» enn billig cava. Han mener et problem hos de mest profilerte, som Petter Stordalens 16. mai-fest, er at selv om de prøver å fremstå som eksklusive, så ender de opp som «trashy».

- Et tegn på at Stordalen ikke er party-elite, er bildene av ham og Gunhild fra Sverige. Den Kahrma-festivalen og alt det der, det er Sveriges svar på Jersey Shore, sier Hegseth.

Dette kjenner ikke Stordalen seg igjen i.

- Jeg har aldri vært på Kahrma? Hils kjendis-professoren og opplys ham om det, takk, svarer Petter A. Stordalen.

Eliten har også interessante bosettingsmønstre. Jørn Ljunggren og Patrick Lie Andersen har analysert hvor rikfolk bosetter seg, og lanserte nylig begrepet «Gylne Ghettoer».

- Det er hele tiden snakk om innvandrersegregasjon, men Oslo har også en lang historie med rikingsegregasjon. Vi ville sjekke om inntektseliten bor atskilt fra kultureliten, forteller Ljunggren.

Studien viser slående høy økonomisk avstand mellom inntektseliten og andre grupper. Og forskjellen øker.

- Gjør det noe at de rike flytter sammen? Det pleier jo å se riktig fint ut i rikmannsstrøk?

- Hvis vi vil at ungdom skal møte hverandre og oppleve andre type mennesker, noe jeg tror det er ukontroversielt å mene, er det problematisk at enkelte grupper bor isolert.

I en gyllen ghetto får man kanskje hjelp til å investere konfirmasjonspengene, men det er vanskelig å finne noen med varebil som vil hjelpe deg å flytte det forbanna kjøleskapet.

Vi fascineres av de rike og mektige. Ordet «elite» er spennende i seg selv, men hvorfor er vi så opptatt av menneskene på toppen? Psykolog og stipendiat ved Psykologisk Institutt i Oslo, Peder Kjøs (46) forklarer:

- Dette har dype evolusjonære røtter. Mennesket er flokkdyr, og noen i flokken er viktigere enn andre. Gjennom evolusjonen har vi alltid orientert oss i et sosialt hierarki.

Å finne vår egen plass i flokken eller på den sosiale rangstigen er, ifølge Kjøs, noe alle gjør. Både de som aspirerer til eliten, men også «vanlige» folk.

- Det er selvfølgelig viktig å vite hva toneangivende mennesker driver med. De bestemmer premissene i samfunnet, sier Kjøs.

Hvor mange eliter er det mulig å være en del av? Jonas Gahr Støre er et takknemlig eksempel: Han bor midt i elitens favorittnabolag, godt segregert oppe på Slemdal i Oslo. Han er i den politiske eliten. Han har gått på eliteuniversitet i elitelandet Frankrike, og han er i den økonomiske eliten.

Når elite-Jonas portretteres i VG Helg, er det fokus på matpakke med brunost, t-bane til jobben og innkjøp av melk. En folkeliggjøring av eliten.

Forsker Vegard Jarness har skrevet om «symbolske skillelinjer», hvordan eliten velger å vise, eller ikke vise, rikdom og makt. Når forskjellene underspilles på riktig måte, kan de privilegerte både nyte livet i overflod, og samtidig høste anerkjennende nikk når de oppfattes som «jordnære». Kjell Inge Røkke ble for eksempel dagens helt og havnet i VG etter å ha hjulpet en mann med biltrøbbel:

«Det er utrolig hyggelig at en mann i den stillingen tar seg tid til å spørre om jeg trenger hjelp», sa mannen til VG den gang.

- Det er viktig ikke å fremstå som elitistisk. Den som viser folkelige trekk, og unngår å være høy på pæra, vil tjene på det, sier Jarness.

Elite-nordmannen kan gjerne kjøpe dyr bil, men det er viktig at fargen ikke er for flashy. Altså ikke gul Lamborghini, men kanskje heller noe diskrét og elektrisk med avgiftsfritak.

- Hvem er flinke til å underspille sine privilegier?

- Se for eksempel på næringslivet, hvordan Petter Stordalen og Olav Thon oppfattes ulikt. Selv om meningene om disse gutta nok er delte, vil det ikke overraske meg om sistnevnte oppfattes som langt mindre «prangende». I politikken har de profesjonelle folk til å ta seg av slikt, men det er ikke alltid det funker. Det blir spennende å se hvordan Jonas Gahr Støre legger opp løpet mot neste valg, sier Jarness.

Hva tenker eliten? Hvilke holdninger har de? Hvilke signaler bruker de for å markere avstand mellom berm og trutmunn? Jarness’ studie tar også for seg et utvalg av oljebyen Stavangers øvre sosiale sjikt, og viser deres holdninger til andre menneskers smak og livsstil.

«Når jeg er på middagsselskaper, for eksempel, så passer jeg veldig på hvor jeg setter meg, nettopp fordi at jeg ikke vil kjedes i hjel. Eller fordi jeg synes folk er dumme i hodet», sier «Lucas», en advokat i 30-årene.

Advokaten forteller videre:

«Det ville jo vært helt grusomt å havne på en øde øy sammen med en sveiser som egentlig bare har lyst til å røyke rullings og snakke om den siste puppemailen han fikk», fortsetter han og åpner seg ytterligere:

«Jeg hater for eksempel eiendomsmeglere. De mangler substans».

- Hei megler, mangler du «substans»?

- Substans? De meglerne jeg kjenner, er jordnære mennesker, sier Fredrik Dyve i Privatmegleren.

Hvilke andre skrekkvisjoner finnes blant fintfolk i Stavanger? I studien forteller kulturlederen «Jonas» at det han frykter mest, er folk med dårlig humor:

«Mitt største mareritt ville være å måtte forholde meg til Kristian Valen sosialt 24 timer i døgnet».

- Jeg vet ikke hvem denne fyren er, jeg måtte bare le, sier Kristian Valen på telefon fra Los Angeles.

Valen forteller at han i starten av karrieren prøvde å oppsøke Stavangers kulturelite, men at de snudde ryggen til ham.

- Der og da var det nokså vondt, sårt, og absurd, men i ettertid er jeg veldig glad for at det skjedde, sier Valen og truer med advokat om vi trykker beskjeden han la igjen på VG Helgs telefonsvarer.

I studien er også en advokat-dame i 30-årene med som informant. Hun deler sine erfaringer om klasseforskjeller i møte med det motsatte kjønn:

«Han hadde karret seg til en bachelorgrad i noe tull fra et sånt sommeruniversitet i Australia, som jeg kaller det. [...] Han hadde en idé om at hvis flere hadde hørt på reggae og røykt hasj, så hadde verden blitt et bedre sted. Oh my god!»

Næringslivslederen «Wilhelm» er oppgitt over andre menneskers bilvalg:

«Hvorfor kjører alle rundt i Volkswagen Passat? Har de ikke sin egen smak? Annenhver familiefar her i Stavanger kjører jo rundt i en Passat stasjonsvogn. Jeg fatter det ikke», sier Wilhelm.

Kanskje er Wilhelm inne på noe. Å markere forskjeller er både teit og barnslig, men samtidig noe de aller fleste gjør hver eneste dag. På jobben, hos frisøren, i butikken, på polet. Innerst inne er vi drittsekker i bunad, alle som én.

I Jarness’ studie intervjues kunstneren «Julia». En ung dame med sterke meninger om andres visuelle smak. Hun blir trist av å tenke på mennesker som handler på IKEA, er med i Bokklubben og ser på fotball:

«Mine venner er opptatt av musikk, kunst og klesstil. De andre ... Det er de vi kaller for sauer. [Latter]».

LES OGSÅ: Cash is Queen

Gi oss tilbakemelding på denne artikkelen.Gi tilbakemelding!Gi tilbakemelding!

Vinn Gull i VG+

Dagens kode: GULL525

Send SMS med koden til 2424. Tjenesten koster 1 kr.

Ved å delta i konkurransen samtykker du til at vi kan kontakte deg på SMS med relevant informasjon om konkurransen «Finn Gull i VG». Les mer om konkurransen her »