ELSKET FRILUFTSLIV: Gunnar elsket å gå tur i fjellet sammen med familien og hundene. Her er han på fjelltur i slutten av tenårene. Foto: PRIVAT

Roald og Inger fikk bare et av barna hjem fra Utøya: – Jeg har mistet en sønn. Det kommer jeg aldri over.

SETERMOEN (VG) Noen måneder før han dør sier Gunnar Linaker (23) til pappa at han er positiv til organdonasjon. Det skulle vise seg å bli viktig.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

Som mange i Norge glemmer ikke familien Linaker 22. juli 2011. For dem var dagen en blanding av sorg og glede – på godt og vondt..

På den ene siden fikk de datteren Hanne trygt hjem fra Utøya. Hun overlevde. Det gjorde ikke storebror Gunnar. 23-åringen var den eneste som døde på sykehuset etter terrorhandlingene.

– Kvart over fem ringer Gunnar for siste gang. Mens vi prater sier han: «Jeg hører skudd», sier pappa Roald Linaker.

– Jeg svarer: «Du må finne Hanne. Pappa er veldig stolt av deg».

Det ble det siste Roald sa til sønnen.

GLADGUTT: Som barn var Gunnar kjent for å være en gutt som lo og smilte mye. Her er han tre år. Foto: PRIVAT

Han sitter på terrassen foran huset på Setermoen i Bardu sammen med kona Inger Linaker og datteren Hanne. Solen skinner. Om få dager skulle de ha feiret Gunnars bursdag.

– Hanne ringte fra Utøya etter at hun var kommet i sikkerhet og fortalte at Gunnar var skadet og fraktet av øya. Vi hadde et sterkt håp om at han var til behandling på sykehus. Men etter hvert som timene gikk ble det vanskeligere å holde seg rolig, sier Inger.

Holdt kunstig i live

Morgenen etter flyr foreldrene til Oslo. Her får de vite at det ligger en ikke-identifisert mann på Ullevål, hardt skadet. Inger får indikasjoner på at det kan være Gunnar.

– Jeg spurte om de kunne si noe om hvor hardt skadet personen var. Jeg fikk til svar at alle som kommer til Ullevål er hardt skadet. Da gikk det opp for meg hva det dreide seg om.

BESTEVENNER: Hanne og Gunnar hadde et nært forhold i barndommen. Her er de sammen på ferietur. Foto: PRIVAT

Klinisk død. Holdt kunstig i live. Ordene er som knyttneveslag.

– Legen sa at Gunnar er så hardt skadet at han kommer til å dø. Han sa det direkte, uten mulighet for noe tolkningsrom. I ettertid er jeg glad for det, sier Inger.

Skuddene har truffet Gunnar i skulderen og bakhodet. Begge er dødelige. Han kjente ikke smerte.

– Det er godt å vite at han ikke hadde vondt, sier moren.

Gunnar på sykesengen, så fredfull og rolig. Han puster stille ved hjelp av en maskin. Så levende, men likevel langt unna.

– Jeg vil takke dem som holdt Gunnar i live over fra Utøya, og i helikopteret til Ullevål. Det gjorde at vi fikk møte en pustende Gunnar, selv om vi ikke fikk kontakt med ham.

Familien Linaker i Bardu ble hardt rammet av terrorangrepet på Utøya. Hanne Linaker overlevde angrepet, men hennes bror Gunnar Linaker (23) omkom på sykehuset. Vi traff familen med far Roald og mor Inger på Bardu. Foto: Kyrre Lien, VG Foto: Kyrre Lien VG

– Det var sorg og glede veldig tett, sier Roald.

– På den ene siden fikk vi Hanne tilbake i live, samtidig som vi mistet gutten vår. Det var en uvirkelig opplevelse å stå der og skulle ta farvel med en sønn.

Når en person erklæres klinisk død i Norge kommer spørsmålet om organdonasjon opp. Det er både en formalitet og et spørsmål om liv og død.

SOMMERLYKKE: Bildet er fra Gunnars ettårsdag på Ekeberg en varm julidag. Her er han sammen med foreldrene. Gunnar ble født på Ullevål sykehus i Oslo, og døde der 23 år senere. Foto: PRIVAT

For familien Linaker var valget enkelt å ta, men vanskelig å snakke om. De har tidligere ikke ønsket oppmerksomhet rundt donasjonen. Først nå velger de å forklare hvorfor det føltes riktig.

– Det er riktig å snakke om det nå, for donasjonen var en fin og verdig ting, sier Roald.

– I Gunnars ånd

Familien vet ikke hvilke organer som ble donert bort, eller om alle ble tatt i bruk.

– Det var både i Gunnar sin ånd, og i familien sin ånd. Har man en mulighet til å hjelpe noen, så gjør man det, sier Hanne.

På en av Roalds mange bilturer med sønnen snakket de om organdonasjon.

– Gunnar sa han kanskje ville ta grep, slik at organene hans ble donert bort om han døde. Han syntes det var en fin ting å gjøre. Den samtalen ga oss en viss forståelse for hva Gunnar mente, noe som gjorde det enklere for oss å ta avgjørelsen.

– Det er en god tanke at valget vårt kan ha hjulpet noen, legger han til, og fortsetter:

– Samtidig er det litt rart. Det minner meg på hvorfor det ble sånn.

Gunnar var den lune, gode gutt som fikk alle til å le. En robust fyr, med stor omtanke for andre.

På spørsmålet om hvordan det har vært å komme seg videre etter 22. juli, svarer Inger:

– Det kan sammenlignes med å ha vært bedøvd. Når bedøvelsen gikk over, begynte det å gjøre skikkelig vondt. Siden da har det vært mange vanskelige dager, men ettersom tiden går, kommer ikke de dype dalene like ofte.

– Jeg har mistet en sønn, og det er …

Stemmen brister. Det blir vanskelig å snakke.

– … en relasjon som ikke lar seg bryte.

Familien Linaker i Bardu ble hardt rammet av terrorangrepet på Utøya. Hanne Linaker overlevde angrepet, men hennes bror Gunnar Linaker (23) omkom på sykehuset. Vi traff familen med far Roald og mor Inger på Bardu. Foto: Kyrre Lien VG

Kommer aldri over det

– Når det blir grønt på trærne er det i utgangspunktet en veldig fin tid, men jeg kjenner også på den dype sorgen. Kroppen min husker det som skjedde og jeg kommer i kontakt med følelsene. Jeg har mistet et barn. Det kommer jeg nok aldri over.

– Det handler til slutt om å finne de beste alternativene for å komme seg videre, supplerer Roald.

– Vi valgte livet. Det andre alternativet var å gi opp og bli borte, men det er et dårlig alternativ. Vi har Hanne, og hun har vært den største motivasjonen for oss til å komme videre.

Roald og Inger har stort sett vært i full jobb siden 22. juli. De takker venner og familie, lokalsamfunnet i Bardufoss og den videregående skolen til Hanne for all støtte.

Til høsten starter Hanne på jusstudiene. Selv om enkelte dager er vanskelige, beveger livet seg mot en ny normal.

– Selv om jeg i dag studerer og fungerer tilsynelatende bra, blir ting aldri det samme. Jeg har akseptert at alt tar lengre tid nå enn før 22. juli. Jeg må ta ett år av gangen, og har sluttet å legge langtidsplaner, sier Hanne.

I mars 2012 tok hun en tatovering på skulderen. Den viser et hjerte og en g-nøkkel – slike som man finner på musikeres noteark.

– Nøkkelen er for Gunnar. Jeg spiller fiolin, men den har også en skjult betydning, som jeg bare deler med mine nærmeste.

– Tenker du på 22. juli når du ser den?

– Nei, jeg tenker på Gunnar. Og alle drømmene han ikke fikk oppfylle.

VG-spesial: Disse døde 22.juli

Kommentar: Hvorfor sommerleirene på Utøya må fortsette

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder