PLAGET: Sofie Tømmerås Lyshagen ble mobbet for utseendet sitt.
PLAGET: Sofie Tømmerås Lyshagen ble mobbet for utseendet sitt. Foto:Krister Sørbø,VG

9 mobbeofre forteller: – Vondt å snakke om det jeg opplevde

INNENRIKS



De ble mobbet i klasserommet, i friminuttene og på skoleveien. De har opplevd netthets, trakassering, blitt dyttet, slått og ledd av. Her forteller de sin historie.

  • Ingvild Sagmoen
Publisert: Oppdatert: 14.11.14 10:46

Omtrent 17.000 barn og unge oppgir i fjorårets Elevundersøkelse å bli mobbet to til tre ganger i måneden eller mer. Lørdag fortalte VG historien om Odin Olsen Andersgård, som ble mobbet på to ulike skoler. Han ble bare 13 år. I vår tok han sitt eget liv.

Mandag klokken 11.00 sender VGTV direktesendt mobbedebatt fra Ryenberget skole i Oslo, hvor elever fra niende og tiende klasse er publikum.

Deltakere i debatten er generalsekretær Irma Rustad i Foreningen Mobbing i skolen, nestleder Omar Mekki i Skolelederforbundet, fylkesmann Grethe Parr og rektor Jørn Heggestad ved Ryenberget skole.

VG har snakket med ti personer som har opplevd å bli mobbet i oppveksten og gjennom skolegangen.

Lillian Stafseth

Hun husker at hun pleide å spørre læreren om å få gå på toalettet i skoletimene. Der stod hun og så seg selv i speilet og lurte på om det var sant det de sa om henne.

– Jeg var større enn de andre, og det fikk jeg høre. Jeg ble kalt for stygg, forteller Lillian Stafseth (21).

Mobbingen pågikk gjennom hele barneskolen. Det gikk nesten ikke en dag uten at Lillian ble plaget av de andre elevene i form av stygge kommentarer.

– I dag sliter jeg med angst. Jeg er inneslutta, veldig tilbakeholden og har problemer med å ta kontakt med og åpne meg for andre, sier hun.

– Jeg tenker veldig mye på det jeg opplevde.

Det var ikke før i niende klasse på ungdomsskolen at mobbingen så smått begynte å avta.

– Kanskje jeg var et lett offer, lett å mobbe. Kanskje de så at jeg var sjenert og at jeg ikke tok igjen, undrer hun.

Moren forsøkte å hjelpe datteren, men Lillan følte at skolen ikke tok mobbingen på alvor.

– Vi tok det opp med skolen, men opplevde at de ikke gjorde så mye for å hjelpe meg. Det ble i hvert fall ikke noe slutt på mobbingen, sier hun.

Lillian tror de som mobber kunne hatt godt av å få høre hvilke skader de påfører andre.

– Å informere om hva mobbingen gjør med folk, kanskje det kan få mobbere til å tenke over hva de gjør. Kanskje det kunne bidratt til å få slutt på mobbing, sier hun.

Rektor ved Lillians barneskole sier de aldri registrerte noen mobbesak på eleven, men at de tok flere initiativ til å løse de problemene de oppfattet at hun hadde. Rektor mener skolen hadde et godt samarbeid med Lillians foreldre.


Hva kan gjøres for å bekjempe mobbing? Del dine tanker her.

Janne Ekmann (31)

Da hun gikk ut av ungdomsskolen gråt Janne Ekmann. Ikke fordi det var trist å ta farvel med klassekamerater, lærere og skolen. Hun gråt av glede og lettelse over å være ferdig med tre vonde år.

– Jeg hadde vondt i magen og grudde meg hver dag. Jeg tenkte hvordan skal jeg orke det en dag til, orke å leve mer. Det var så jævlig å være på skolen, forteller hun.

Det startet på slutten av barneskolen. Hun følte at en person i klassen var ute etter henne. På ungdomsskolen utviklet det seg til mobbing fra flere.

– «Så ekkel du er», «så stygg du er», fikk jeg høre. Jeg ble holdt utenfor, hadde ingen venner og ingen å være med i frikvarterene.

Janne syntes det var flaut, og gjemte seg for lærerne så de ikke skulle se at hun alltid stod alene. Fra dem fikk hun høre at hun måtte prøve «å integrere seg». Uten støtten hun fikk fra foreldrene sine, tror hun ikke at hun hadde klart seg.

Etter ungdomsskolen tok det tre år før hun klarte å begynne på skolen igjen.

– Jeg turte ikke. Jeg var redd for å bli mobbet på nytt, at jeg ikke skulle takle det.

Men da hun omsider startet på videregående, ble det en fantastisk opplevelse.

–Jeg fikk mange venner, ble populær og gjorde det bra på skolen. Hadde det ikke vært for den opplevelsen, er det ikke sikkert jeg hadde kommet dit jeg er i dag.

Hun er fortsatt usikker på seg selv, og kan tenke at det er hun som er problemet hvis noe går galt.

– Lærere må bli mer opptatt av mobbing. De må sette fokus på at mobbing er en fæl handling. Og det er de som mobber, ikke de som blir mobbet, som må bytte skole, sier Janne, som i dag sitter i kommunestyret i Larvik og på fylkestinget for Vestfold Arbeideparti.

Sofie Tømmerås Lyshagen

– Det er trist at en må endre utseende for å få slutt på mobbing. Jeg var jo fortsatt den samme innvendig, sier Sofie Tømmerås Lyshagen (21).

Mobbingen startet da hun begynte i åttende klasse på ungdomsskolen.

– Jeg hadde lagt på meg litt. Det var tre gutter på skolen som valgte meg som mobbeoffer, og ofte fikk de med seg flere mot meg. De kastet skinke på meg og ropte gris, kalte meg ekkel og hore, beskriver Sofie.

Flere ganger trakk de ned buksa hennes. Hun ble dyttet ned en betongtrapp og en annen gang inn i en vegg med metallknotter. Hun fikk blåmerker.

– Jeg hadde ikke lyst til å gå på skolen om morgenen. Jeg visste ikke hva som kunne komme til å skje, og var hele tiden på vakt overfor mobberne, forteller hun.

Når skoledagen var over, gikk hun hjem, letta, men samtidig sliten. Mye av det som skjedde holdt hun inni seg. Én dag på skolen skar hun opp håndleddene sine for å få en annen smerte å tenke på.

– Lærerne måtte komme med bandasje. En av mobberne stod og så på det som skjedde. Jeg sa til ham: «Så langt kan det gå». Han ble lei seg og sa unnskyld, at han aldri hadde ment at dette skulle skje.

Mobbingen tok slutt i slutten av niende klasse. Da hadde Sofie gått ned i vekt.

– Du skal ikke endre deg for at noen skal like deg!

Sofie mener det handler om holdninger i samfunnet.

– Mobbekampanjene må fortsette. Det kommer nye elever hele tiden, og alle må få inn at det ikke er greit å mobbe. En må gå litt i seg selv og tenke over hva en gjør og sier.

Sofies ungdomsskole ønsker ikke å kommentere mobbingen overfor VG.

Joachim Olsen

Snøscootercross ble redningen for Joachim Olsen (18).

Som 16-åring flyttet han sørover fra Karasjok for å begynne på en skole i Telemark. Målet var å bli en bedre scootercrosskjører.

– Der fikk jeg en lærer som hver dag lo av meg og hermet etter den samiske dialekten min, forteller han.

Mobbingen pågikk i månedsvis. Etter et halvt år orket ikke Joachim mer. Han pakket sakene sine og flyttet hjem igjen.

– Trivselen var borte, sier han.

Lenge holdt han tilbake det han hadde opplevd overfor foreldrene sine.

– Til slutt fortalte jeg det til moren min, og så til faren min, men det var tungt.

Han hadde mistet motivasjonen for å gå på skole, men var fast bestemt på å fortsette med cross-kjøringen. Han ville legge mobbehistorien bak seg.

Så tok han gull i NM i scootercross, og ga svar på tiltale.

– Jeg ville vise folkene på den skolen at jeg greide meg uten dem, og gjøre mitt beste. Det klarte jeg.

Joachim forteller at han forsøkte å ta opp problemene med skolen mens de pågikk, men opplevde ikke å bli hørt.

– Skolen gjorde ikke noe med mobbingen. Men jeg vil likevel råde andre til å forsøke å ta opp problemene med lærere og rektor, sier han.

– Selv valgte jeg å flytte.

Rektor ved skolen hvor Joachim gikk ønsker ikke å kommentere mobbehistorien overfor VG(, men viser til en artikkel i Finnmark Dagblad fra tidligere i år, hvor han sier følgende:

– Vi tok tak i saken med det samme vi fikk vite hva som hadde skjedd. Den aktuelle læreren har nå sluttet hos oss som en konsekvens av flere saker. Han nærmet seg også pensjonistalderen.)

Kjetil Hasselberg

Hadde det ikke vært for mobbingen han opplevde som barn, er det ikke sikkert Kjetil Hasselberg (48) hadde vært der han er i dag.

– Jeg husker at jeg en dag stod på skolen og bestemte meg for at når jeg blir voksen skal jeg sørge for at det ikke blir mobbing, sier han.

I perioder gjennom barne- og ungdomsskolen ble han mobbet. Han likte å henge med en gjeng eldre gutter, men noen av dem viste seg å være dårlig selskap.

– Jeg opplevde at de vendte seg mot meg og ble mobbete, forteller Kjetil.

I senere år han han innsett at han også deltok i mobbingen av andre.

– Grunnen til det var nok at jeg ønsket å få fokus bort fra meg selv.

I dag jobber han som sosiallærer på Sørumsand skole. Der snakker han med elever om trivsel, kartlegger hvordan mobbing foregår, hvem som blir mobbet og hvem som mobber, og følger opp med foreldre.

I 2008, mens han var inspektør på en barneskole, startet han opp med noe som senere skulle bli til Trivselsprogrammet, et aktivitetsprogram for friminuttene. Det går ut på at de elevene som vil hjelpe andre og tar avstand fra mobbing får lede aktivitet ved skolen sin.

–I dag går hele 40 prosent av alle elever i Norge på skoler med trivselsledere. Disse elevene kan faktisk «takke» dem som mobbet meg, for det var mobbingen som inspirerte meg til å starte dette, sier Kjetil, som for mange er kjent som komiker fra humorprogrammet «Kjetil og Kjartan show».




Pål Jonas Mundal

Fra han begynte i første klasse på barneskolen og gjennom hele niende klasse på ungdomsskolen, ble Pål Jonas Mundal (21) mobbet.

– Jeg var stor, ble kalt feit og var kanskje ikke den smarteste i klassen, sier han.

Stort sett klarte han å stenge mobbingen ute. Han hadde noen gode venner, og han lukket ørene for det meste han hørte. Men én dag fikk han nok. Og eksploderte.

– En person hadde sagt stygge ting om familien min, han snakket om min avdøde bror og sa han hadde fortjent å dø, og han sa ting jeg ikke vil gjenta om moren min.

Han husker ikke klart hva som skjedde, men plutselig befant han seg på rektors kontor med puls som om han hadde løpt maraton.

– Jeg fikk høre at jeg hadde løpt inn i personen, skjøvet ham mot en stolpe og nesten knekt ryggen på ham, forteller Pål.

– De sluttet å mobbe meg etter det, i hvert fall foran ansiktet mitt.

Han skammer seg over episoden.

– Vold løser jo ingenting! Men mobbingen stoppet. Dessverre antakelig fordi mobberne var blitt redde for meg, sier han.

Han har fortrengt minnene i dag. Og tror at mobbingen har gjort ham til en sterkere person, med lettere for å føle sympati for andre.

For å stoppe mobbing mener Pål at skoler bør gjøre som på fotballbanen: gi gule og røde kort.

– Den første gangen en person mobber, får vedkommende en advarsel. Den andre gangen blir det møte med foreldre og rektor, med fysisk tilstedeværelse for alle i ett og samme rom. Tredje gang blir det rødt kort: da må mobberen bort, foreslår 21-åringen.

VG har vært i kontakt med skolen Pål gikk på. De ønsker ikke å kommentere saken.

Tanja Høglund Pettersen

– Jeg har mistet all tro på meg selv, sier Tanja Høglund Pettersen (17).

I høst begynte hun i første klasse på videregående skole, for tredje gang.

–Jeg har sittet mye inne på rommet mitt, vært deppa, og ikke klart å se meg selv i speilet, forteller 17-åringen.

For et år siden dro Tanja til politiet for å anmelde personer som hadde sendt henne hatmeldinger over internett.

Hun hadde opprettet en konto på nettsamfunnet Ask.fm, hvor brukerne sender hverandre spørsmål. Det var blitt populært og vanlig å være medlem der, og Tanja trodde det skulle bli kult å svare på spørsmål fra andre.

Det ble det ikke.

– Folk skrev skikkelig stygge ting, og det ødela meg mye, forteller hun.

Først da hun skrev om hatmeldingene på bloggen sin og stod frem i media og fortalte om politianmeldelsene i fjor, fikk foreldrene vite hva hun har vært i gjennom.

– Jeg har blitt slått, kastet ting på og fått kommentarer slengt etter meg. Det har vært både fysisk og psykisk mobbing, og det har pågått siden jeg gikk på barneskolen, sier Tanja.

– Jeg ville ikke si noe til foreldrene mine. Jeg skammet meg.

Hun har det bedre med seg selv nå, og har fått flere positive tilbakemeldinger etter åpenheten.

– Jeg reiser rundt på skoler og holder foredrag om mobbing. Det er godt å snakke om det, nå vet alle hvordan jeg har hatt det.

Tanja mener skoler burde ha undervisning om mobbing.

– Jeg har forsøkt å ta opp mobbingen jeg opplevde med skolen min, men følte at lærerne ikke trodde på meg. De kunne ha gjort en bedre jobb, sier hun.

Ingen av skolene som Tanja har gått på, ønsker å kommentere historien hennes overfor VG.

Tobias Setzer

– Jeg ble utestengt fordi jeg var tysk, ble dyttet rundt og kalt «Hitler», «nazist» og «sønnen til Hitler», forteller Tobias Setzer (19).

Han hadde kommet flyttende fra Tyskland og begynt på en skole i Romsdalen. Under en klassetur i slutten av sjuende klasse opplevde han at medelevene snudde seg mot ham.

– Jeg ble utsatt for hærverk. De tok suvenirene jeg hadde kjøpt og knuste dem, forteller han.

Mobbingen ble verre og verre gjennom årene på ungdomsskolen.

–Jeg var helt på bunnen, jeg var redd for å gå ut av huset, jeg kuttet meg og tenkte på å ta livet mitt. Jeg sluttet å spise og hadde problemer med å sovne. Jeg var mye alene.

Da han begynte på videregående, og mobbingen ikke avtok, forstod foreldrene hans at de måtte bort fra stedet, og de flyttet til Nord-Norge.

– Det ble mye bedre da jeg begynte på ny skole og fikk meg venner.

Nå har Tobias kommet seg videre og flyttet til Flekkefjord hvor han har fått seg jobb. Men han kan ennå tenke tilbake på mobbingen, og gråte.

– Jeg har lagt det meste bak meg, men av og til kommer tankene om mobbingen tilbake. Det sitter dypt inne i hjertet. Samtidig har jeg blitt sterkere av det jeg har opplevd, og blitt mer selvstendig, sier Tobias.

Han mener lærere og skoler bør jobbe mer aktivt for å få slutt på mobbing.

–Lærerne burde følge mer med, og ikke ta lunsjpause samtidig med elevene, men gå rundt og være våkne. Kanskje skolene bør montere opp videokamera til overvåkning. Lærerne burde få opplæring i hvordan de skal håndtere mobbing, sier Tobias.

VG har vært i kontakt med ungdomsskolen som Tobias gikk på. Skolen kjenner seg ikke igjen i framstillingen av hva som skjedde, og sier de ikke registrerte noen mobbesak på eleven, men opplevde at han hadde en fin tid ved skolen.

Torunn Lunde Våla

Torunn Lunde Våla (32) kom ofte hjem fra skolen og gråt eller hadde tisset på seg fordi hun var så nervøs. Hver dag gjennom hele barneskolen ble hun plaget av de andre elevene.

– De sa veldig mye stygt til meg, at jeg var stygg og gikk i rare klær. De skjøt sprettert i ansiktet mitt i skoletimer, og en gang ble sekken min stjålet i et friminutt. Først mange år senere dukket den opp igjen. Da ringte skolen til foreldrene mine og fortalte at sekken var funnet i et kott, beskriver Torunn.

Også på skoleveien hjem ble hun plaget. Mobberne hang i sekken hennes, sparket og slo på den.

– Kanskje var det fordi de syntes jeg ikke var helt som dem, ikke like tøff, ikke like pen, ikke med like fine klær og ikke like skoleflink.

Da hun begynte på ungdomsskolen avtok den fysiske mobbingen, og ble erstattet med utfrysning.

– Jeg syntes det var bedre at ingen pratet til meg enn at de sa slemme ting, minnes Torunn.

Hun fikk mye hjelp og støtte fra foreldrene sine gjennom skoleårene. De var engasjerte i problemene, og gjorde alt de kunne for å få slutt på mobbingen.

Men det var først da hun ble voksen, og fikk sitt eget hjem og sin egen familie, at hun følte at det virkelig var over.

– Jeg har på én måte lagt det bak meg nå, men samtidig har jeg alltid hatt en veldig stor usikkerhet i meg selv. Jeg har ikke tro på meg selv i det hele tatt, jeg er redd for å gjøre dårlig inntrykk eller si noe dumt. Da føler jeg at folk ler bak ryggen min, slik det var den gangen mobbingen pågikk.





Her kan du lese mer om