Ord for ord, dag 22, del 1: Ble skutt fem ganger på Utøya

(VG Nett)Overlevende fra Utøya fortsatte forklaringene sine. Flere av dem ble svært hardt skadet.

Artikkelen er over åtte år gammel

De rystende historiene fra Utøya gjorde sterkt inntrykk på retten. Tirsdag i uke seks forklarte noen av dem som ble aller hardest skadet seg.

Viljar Hanssen (18) var på Utøya med lillebroen (14)da skytingen startet. De gjemte seg i vannkanten ved Kjærlighetsstien.

Mens han lå der så han broren komme seg unna bortover langs kanten av berget. Selv så han opp og ble truffet av terroristens skudd.

- Jeg så ikke gjerningsmannen, men plutselig kjenner jeg at det piper helt sinnsykt i høyre øre. Jeg havner i vannkanten, jeg tror at det var da jeg ble skutt i hodet. Etter det er det noen minutter hvor jeg reiser meg og faller flere ganger før jeg tenker at det er best å bare legge seg i fosterstilling. Jeg finner en stein i vannkanten og legger meg rundt den, forklarte han i retten.

Hanssen så på fingrene sine og skjønte at de såvidt hang fast på den venstre hånden. Han kjente mot øyet sitt, og skjønte at noe var veldig galt. Han kjente også på skuddskaden i hodet og skjønte at han tok på sin egen hjerne.

Også Eirin Kristin Kjær (20) forklarte seg før lunsj. Hun befant seg i skrenten nedenfor Kjærlighetsstien da hun ble truffet av fire skudd. Hun husker at hun ropte til gjerningsmannen:

- Jeg ropte: «Vær så snill, ikke skyt, jeg vil ikke dø», forteller hun.

Anders Behring Breivik fulgte forklaringene med det samme steinansiktet som tidligere, bortsett fra da vitnet Espen Myklebust (18) sa han oppfattet Breivik som en nynazist, blant annet fordi han skjøt på en «relativt kulturmarxistisk leir».

Da smile terroristen forsiktig.

Les ord for ord referatet fra del 1 av dag 22 av rettssaken:

  • Kommentar fra VGs Jarle Brenna: Tingrettsdommer Wenche Arntzen setter som vanlig rett klokken ni.
  • Kommentar fra VGs Sigrid Helene Svendsen: Tre av de fire sakkyndige som har vurdert Breivik, Agnar Aspaas, Synne Sørheim og Torgeir Husby, har kommet inn i rettssalen og snakker sammen før retten settes.
  • 08:50VG: - Her kan du følge det som blir sagt i retten. Referatet er ikke ordrett.
  • Kommentar fra VGs Sigrid Helene Svendsen: Da kommer Anders Behring Breivik inn i retten og stiller seg sammen med to av forsvarerne sine på plassen nærmest glassveggen som er satt opp.
  • 08:59VG: - Breivik er på plass i rettssal 250.
  • Kommentar fra VGs Sigrid Helene Svendsen: Breivik snakker lavt med forsvarerne sine før retten settes.
    Da er retten satt. Dommer Wenche Arntzen sier de har fått to uttalelser fra rettsmedisinsk kommisjon som skal legges ut på tingrettens hjemmeside.
  • 09:02VG: - På grunn av problemer med overføringen til sal 227, får vi ikke referert hva som skjer nå, men følg med i kolonnen til venstre. VGs journalist Sigrid Helene Svendsen er inne sal 250.
  • Kommentar fra VGs Sigrid Helene Svendsen: Hun leser opp tilleggserklæringen fra Aspaas og Tørrisen.
    Viljar Hanssen kommer inn i retten. Han ble skadet på Utøya og er dagens første vitne
    Hanssen avgir vitneforsikring og setter seg ned for å vitne
  • 09:04Viljar Robert Christian Hanssen (18): - [Avlegger vitneed. Nadia Hall er bistandsadvokat]
  • Kommentar fra VGs Sigrid Helene Svendsen: Hanssen forteller at han hadde med seg lillebroern sin (14) på Utøya og at han lå og sov i teltet. Han snakket med foreldrene, som ba ham om å la lillebroren sove til etter at informasjonsmøtet var ferdig.
    Han forteller at Simon Sæbø sa til ham at dersom bomben i Oslo var politisk, så var de neppe trygge på Utøya heller, men at han ikke tenkte noe spesielt over det.
    De hadde samlet delegasjonen til et møte, og plutselig hørte han noen smell i bakken. - Jeg tenkte de måtte slutte å tulle, sier han, og forteller at de ikke skjønte hva som skjedde.
  • 09:09Viljar Robert Christian Hanssen (18): - [Aktor Bejer Engh Kan du starte med å si hva du opplevde på Utøya?] Jeg var på teltleieren da vi begynte å få beskjed om at vi måtte på et møte ved hovedhuset i forbindelse med det som hadde skjedd i Oslo. Jeg hadde med meg lillebroren min, han var 14 år da. Han lå og sov i teltet. Jeg ringte til mamma og pappa og vi ble enig om at vi ikke skulle vekke ham før etter møtet, så jeg kunne gi ham beskjed med mine egne ord. Jeg gikk inn for å få dratt frem hva som hadde skjedd i Oslo. Jeg husket at jeg snakket med Simon Sæbø. Jeg husker at han sa at om dette er politisk, så er vi ikke er trygg her heller. Etter at de hadde fortalt hva som skjedd, vekket jeg lillebror og fortalte hva som hadde skjedd.
  • Kommentar fra VGs Sigrid Helene Svendsen: Hanssen sier at de fikk beskjed om at de bare måtte springe. - Jeg tok tak i lillebroren min i armen og løp ganske umiddelbart opp mot Kjærlighetsstien, sier han. Hanssen forteller at lillebroren ringte foreldrene. - Jeg blir litt småsur for at han ringer, for jeg vil ikke at de skal bli bekymret for oss, så jeg tar teleofnen og sier veldig rolig at nå skyter de på oss og vi skal redde alle, sier han, og småler. Noen i salen ler også. - Veldig ambisiøst, legger Hanssen til.
  • 09:09Viljar Robert Christian Hanssen: - Lillebror fikk ringt foreldrene våre og var tydelig urolig. Det var veldig merkelig stemning. Vi dro til vår egen teltleir for Troms, og samlet hele gjengen. Alle fra troms. Jeg synes vi i fylkesstyret hadde ansvar for å dele ut mat så folk skulle føle seg trygge. Der oppe går tiden fort og vi sitter der i regnet før vi plutselig hører noen smell nede i bakken. Nå tenkte jeg først at de må slutte å tulle, men så kommer det flere og flere. Gunnar Linaker hvisker noen ord i øret på en annen. Lillebror ble holdt igjen så han ikke skulle begynne å springe. Så tar det noen sekunder før jeg før beskjed om at jeg bare må springe. Jeg tar tak i lillebror i armen og bare springer ganske umiddelbart opp mot kjærlighetsstien. Den ruten er vanskelig å huske.
  • Kommentar fra VGs Sigrid Helene Svendsen: Breivik hvisker til forsvarer Tord Jordet mens han hører på Hanssens forklaring.
    Hanssen forteller at de løp ned mot vannet, og viser på et bilde hvor de var. Han nevner flere personer som var i nærheten. - Jeg husker min lillebror mente vi måtte hoppe ned her, vi måtte komme oss videre. Etter hvert så kom det flere og vi ga plass under hylla og kom lengre ut. Før smellene kommer nærmere og nærmere, til slutt så kommer de kjempenært.
    Hanssen viser på et bilde hvor han hoppet, og forteller at han ble skutt flere ganger før han havnet nede i vannkanten. - Jeg husker at jeg prøver å rope at han skal komme seg bort, og jeg tror at jeg sparker borti ham for å få ham til å havne uti vannet. For det første at han ikke skal se hva som skjer med meg og for det andre skal komme seg bort fra skuddlinja.
    Han forteller at han snur seg og ser mot tiltalte, og at han så en slags silhuett. - Plutselig så kjenner jeg at det piper noe sinnsykt i høyre øre og at jeg havner i vannkanten på et vis. Jeg tror at jeg ble skudd i hodet og at det var siste skuddet. Jeg tror at jeg reiste meg, og var litt sånn Bambi på isen kan du si. Han forteller at han fant en stein i vannkanten og la seg rundt den, og ble liggende. - Det er veldig merkelig å bli skutt på. Ganske ubehagelig. En helt ny type smerte som jeg ikke kommer til å kjenne igjen, forhåpentligvis.
  • 09:16Vitne Viljar Robert Christian Hanssen: - Jeg vet at jeg hadde masse kratt og sånn oppover foten, det så jeg på sykehus, jeg har fått beskjed om det, men jeg merket ikke det da. Mens vi løper så ringer lillebror til pappa, og er veldig hysterisk og klarer ikke å snakke. Og jeg blir litt irritert for at han ringer, jeg synes ikke det er noen grunn til å gjøre foreldrene våre unødvendig bekymrede. Så jeg tar telefonen og sier veldig rolig og sier at «ja, det er løsnet skudd, men det går bra, jeg skal redde alle». Litt ambisiøst kanskje. Så løper vi videre over Kjærlighetsstien. [Engh spør om Gunnar Linaker. Han var fylkessekretær og en lederskikkelse i gruppen.] Jeg og min lillebror ble peilet ned i en sånn sprekk-bergs-kant-sak. [Engh foreslår å ta frem kartbildet, og vitnet viser på kartet hvor han mener.] Jeg husker veldig godt, det er mye som skjer, folk kommer flere og flere. Og så ser jeg Ylva Schwenke, som er blitt skutt på. Hun holder seg i hvert fall rundt halsen og ser på meg og sier, «nå dør jeg, Viljar». Jeg sier noe sånt som at «nei, det gjør du ikke».
  • Kommentar fra VGs Sigrid Helene Svendsen: Hanssen sier han kjente seg i ansiktet og fant ut at han var skutt i hodet. - Så jeg slutter med det ganske fort, sier han og smiler til aktor Inga Bejer Engh.
  • 09:17Viljar Robert Christian Hanssen (18): - [Breivik snakker mye med forsvarer Tord Jordet under dette vitnemålet] Jeg husket at lillelbror ville videre og at jeg ville bli der vi var. Vi blir flere under hylla, vi kom lenger og lenger ut. [Aktor Bejer Engh: Så du hvor det ble av NN (kvinne)?] Nei, hun så jeg ikke etter det. Jeg så bare at hun var i området. Smellene kommer nærmere og nærmere. Til slutt var det kjempenært. Jeg husker at NN (kvinne) var der. Om det var i hoppet mitt ned her, eller om at jeg blir skutt, men jeg havner nede her og at broren min er i nærheten av meg Jeg husker heller ikke rekkefølgen av skuddene, det var flere skudd. Jeg husker jeg får ham (lillebroren) til å komme seg bort. Jeg tror jeg sparker ham, slik at han havnet i vannet, slik at han skulle komme seg bort eller ikke se hva som skjedde med meg.
  • 09:20Viljar Robert Christian Hanssen: - Akkurat detaljene her er vanskelig. Jeg hørt det så mange ganger så det er vanskelig å huske hva jeg faktisk husker selv. Jeg husker at lillebror kommer rundt her en plass, så husker jeg at jeg snur meg bort her uten at jeg ser tiltalte. [Hanssen viser på et bilde av skrenten hvor han lå og hvor han kikket] Så kjenner jeg at det piper noe sinnsykt i høyre øret og at jeg havner i vannkanten på et hvis. Og at jeg ble skutt i hodet. At det var siste skuddet. Jeg prøvde å reise meg og var litt bambi på isen kan du si, og ropte på lillebror. Men så tenkte at det var best å bare legge seg i fosterstilling et sted. Jeg legger meg rundt en stein i vannkanten og blir liggenden der. Jeg var bevisst hele tiden. Det er ganske merkelig å bli skutt på, ikke vondt - bare ubehagelig. En helt ny type smerte. Jeg ligger der og begynner å orientere meg. Jeg så fingrene mine og at de hang bare i litt hud. Jeg merket at jeg ikke så på det ene øyet og merket at noe er ganske galt der. Jeg tok hånda oppover hodet og etter hvert kjenner jeg noe mykt. Og da tar jeg på hjernen min - jeg kjenner på hjernene min da.
  • Kommentar fra VGs Sigrid Helene Svendsen: - Jeg har sett på dårlig amerikansk film at det er viktig å puste og å holde seg våken. Så jeg gjør det med å snakke masse, jeg bablet i vei om masse. Til slutt så var det vel en sjørøvervise som datt ut, sier han til retten. - Var det noen som snakket til deg, spør aktor Inga Bejer Engh. - Ja, det var noen som hysjet på meg, de syntes jeg snakket for mye, sier Hanssen. Han smiler til aktor og får flere i salen til å le igjen.
    Hanssen forteller at han ikke skjønte hvor skadet han var og sier han prøvde å tenke på bra ting, som jenter, mens han lå der.
  • 09:23Vitne Viljar Robert Christian Hanssen: - Jeg husker Simon Sæbø at han lå der, men jeg visste ikke da at han var dø. Jeg husker jeg snakket med ham og sa at det skulle gå bra og at vi skulle klare dette sammen. [Engh: - Kjente du ham godt?] Veldig godt. Vi har vært med sammen i mange år. [Engh: - Og du har først hørt i etterkant at han var død?] Ja. Jeg tror bare ikke jeg ville ta det innover meg på det tidspunktet. Jeg husker veldig da jeg lå der, at... Jeg har sett mye på dårlig amerikansk film at det er viktig å puste og holde seg våken. Så jeg prøvde å snakke, at jeg snakket om veldig mye rart. På slutten tror jeg at jeg var inne på sjørøvere eller noe sånt, så det var mye rart. Nøyaktig hva jeg sa husker jeg ikke, men jeg snakket. [Engh: - Snakket noen til deg?] På et tidspunkt, da de hysjet på meg. Da kom han visst en runde rundt til, tror jeg, uten at jeg fikk det med meg. Så da hysjet de på meg, sånn «vær så snill, hold kjeft», eller noe sånt noe. [Engh: - Fikk du det med deg, at han kom en gang til?] Nei. Man går inn i en veldig spesiell modus, alle har sine egne reaksjoner på å bli skutt på, og min var at jeg var veldig rasjonell og rolig.
  • Kommentar fra VGs Sigrid Helene Svendsen: Anders Behring Breivik ser uttrykksløst på Viljar Hanssen mens han vitner. Han følger med på bildet som vises av Utøya i retten, og snakker flere ganger til de to forsvarerne han har ved siden av seg.
  • 09:26Vtine Viljar Robert Christian Hanssen: - [Aktor Bejer Engh: Broren din hvor ble det av ham?] Han forsvinner. Det siste jeg ser er at han drar fra meg, slik jeg prøvde å få ham til å gjøre. Jeg ser ham ikke mer, for meg er det verste. Jeg prøvde å avlede meg selv ved å tenkte på ting som gjorde meg glad i hverdagen. Jeg tenkte på at jeg skulle hjem til Svalbard, om å kjøre skuter og på jenter og andre ting som er veldig flotte. Jeg tenkte på alt muliug annet enn å tenke hvor han (lillebroren) var. For meg var det ikke noe alternativ å dø, det var smart, til en viss grad. Jeg skjønte ikke hvor skadet jeg var på det tidspunktet. Jeg husker at jeg begynner å fryse og jeg får kramper. Jeg skjelver veldig. Jeg husker, jeg vet ikke hvor lenge det varte, at jeg detter ut. Jeg vet ikke når dete skjer, men jeg tror det var kort tid før vi ble hentet. Jeg husker ikke så mye. [Aktor Bejer Engh: Når du sier detter ut, aa tenker du miste bevisstheten?] Ja, det mener jeg. Det neste jeg husker er at noen tar på meg, og jeg kommer til bevissthet ganske fort. Jeg blir fraktet ombord i en RIB. Jeg tror den var rød, eller blå. Jeg tror den var rød.
  • Kommentar fra VGs Sigrid Helene Svendsen: - Kan du si litt om hvilke skader du fikk, spør Inga Bejer Engh. - Jeg ble truffet litt i venstre lår, så ble jeg skutt i hånda, så er jeg skutt i skuldra, så jeg har nedsatt funksjon i den. Så er jeg skutt i underarmen her. Så er jeg skutt i hodet. Hvis det blir fem, så er det rett, sier Hanssen og smiler. Han forteller at han også er blitt blind på det ene øyet. - Det er praktisk, for da ser jeg ikke bort dit, sier han og viser til der hvor Breivik sitter mens han smiler. Flere pårørende ler og smiler mens han forteller.
  • 09:29Vitne Viljar Robert Christian Hanssen: - Den snur og kjører ganske tidlig mot andre siden. Der på båten så husker jeg at, for det første at bølgene slo hardt i ryggen og det var ubehagelig. Så sto en mann ved siden av meg og spurte «hva heter du, hvor bor du» for å holde meg våken. Det siste jeg husker er at jeg spør om de har sett en liten, rødhåret gutt. Og han svarer nei. Etter det så husker jeg ikke mer. Selv om jeg vet at jeg var bevisst hele tiden til jeg kom inn til Ullevål. [Engh: Før du går videre på skadene dine, du har nevnt noen navn. Er det noen andre du husker, eventuelt hvordan de så ut?] Nei, det ser ut som en blur av mennesker og det er veldig vanskelig å skille ut folk. De navnene jeg har sagt tror jeg er de jeg husker. [Engh: Før du ble skutt, klarer du å huske hvor mange som var i den skrenten?] Når jeg kom var de ganske få, ti kanskje. Men det kom bøttendes ned masse folk. Jeg kan tenke meg at det ble rundt 30, men det er veldig vanskelig å si. [Engh: Du og brorer din står under en utstikker. Var det mulig å stå?] - Nei, vi holdt oss jo fast, det var ikke mulig å stå der. Jeg husker det som det var der [viser på bildet av skrenten], men når jeg har sett det i ettertid virker det urealistisk at vi sto der.
  • Kommentar fra VGs Sigrid Helene Svendsen: Hanssen sier han har vært på rehabilitering i noen uker på Sunnaas og at han har fantomsmerter.
    18-åringen sier at lillebroren gjemte seg i en hule, og forsøkte å komme seg med en båt inn til land. Men da båten ble skutt på, måtte han svømme tilbake til øya og gå innover igjen. Da Breivik ble tatt var lillebroren sammen med en gruppe på rundt ti personer. De to brødrene har et tett forhold. - Da jeg var på Ullevål, så trengte bare sykepleieren å si at "lillebroren din lever" og så ble jeg rolig igjen med en gang.
    Hanssen sier det har vært vanskelig på skolen det siste året. - Det har gått dårligere enn jeg trodde selv. Hodet mitt er andre steder, sier han.
    Breivik sitter med flere gule post-it lapper på pulten foran seg, mens han stirrer på bildet fra der hvor Hanssen ble skutt på Utøya.
    - Jeg husker godt de første dagene jeg våknet opp fra koma. Det var tungt, jeg fikk en liste med navnet på alle venner, og det var tungt, sier han, men legger til at mange ga ham god støtte i denne tiden.
  • 09:34Vitne Viljar Robert Christian Hanssen: - [Engh: - Det har vært noen andre vitner som har forklart at det var en tømmerstokk der som du må kravle under for å komme ned. Og at det var kø der for å komme seg ned. Har du noen erindring om det?] Ingen erindring. Jeg tror jeg var der før køen oppsto. Eller det husker jeg ikke, i hvert fall. [Engh: - Og hvor ble du truffet, vi har skjønt at du ble truffet i hodet? Jeg ble truffet litt i låret, bare sneiet litt. Så har vi fingrene her, det er åpenbart, jeg ble skutt i hånda [viser fram den ene hånda]. Så var det i skulderen, pulveriserte alt oppi her. Så ble jeg skutt i underarmen her, dette lille arret, og så ble jeg skutt i hodet. Hvis det blir fem, så er det det. [Engh: - Og skuddet i hodet, hvordan har det påvirket deg i etterkant?] Jeg har skadet dette øyet, men det er praktisk, for jeg har litt problemer med å se bort der [nikker mot der Breivik sitter] Men med hjernen og sånn... Jeg har nå vett og forståelse, ja. Så det burde vel være greit. [Engh: - Ja, det virker sånn.] Ja [latter i salen]. [Engh: - Og det kommer til å fortsette sånn?] Jeg liker å være positiv, så jeg tror det. Jeg har ikke fått testet meg ordentlig på skolen og sånn, men det fungerer sosialt og det fungerer til andre ting.
  • Kommentar fra VGs Sigrid Helene Svendsen: Hanssen forteller at han etter massakren bare følte seg trygg i en bil i fart, og ikke klarte å stå i kø. Han synes det er ubehagelig å være i Oslo etter det som har skjedd.
    Hanssen forteller at han etter massakren bare følte seg trygg i en bil i fart, og ikke klarte å stå i kø. Han synes det er ubehagelig å være i Oslo etter det som har skjedd.
    Hanssen sier at han tidligere var veldig aktiv, blant annet sto mye på ski, noe han ikke kan gjøre lenger. Han gikk ned flere kilo og hadde flere andre fysiske problemer. - Det er en utfordring, nå begynner det å bli bedre igjen og det er jeg veldig komfortabel med.
  • 09:37Vitne Viljar Robert Christian Hanssen: - [Aktor Bejer Engh: Du var på Ulllevål, hvor lenge?] Jeg var i koma i fire-fem dager. Det husker jeg ikke så godt. Så var jeg på intensiven i en ukes tid, før jeg havnet på nevrokirurgen. Jeg var der til sammen i tre uker. [Aktor Bejer Engh: Hvor gikk turen etter det?] Til Sunnaas på rehabilitering. Jeg var der til 14. oktober. Noen sier 17.oktober, jeg sier 14. [Aktor Bejer Engh: Etter det?] Da var det rett hjem til Nord-Norge og Svalbard og har vært der siden, bortsett fra en operasjon av skuldra på Ullevål i desember, og et opphold til på Sunnaas for oppfølging. [Aktor Bejer Engh: Var det for hodeskaden eller til skuldra....?] Hode primært, men også de andre skadene. Flere ting. Først og fremst hodet. [Aktor Bejer Engh: Fantomsmertene, har du fortsatt de? Det er mindre, men det er ikke det viktigste. [Aktor Bejer Engh: Broren din? Hva skjedde av ham?] Han overlevede, ble ikke skutt. [Aktor Bejer Engh: Hvor ble det av ham?] Den historien er så tøff at han finner seg en hule. Der sitter alene til det kommer en person. Til slutt begynner de å svømme ut mot en båt, men han blir skutt på og kommer seg ikke i båten, så han må snu og svømmer tilbake til Utøya. Han går mot fergen, og opplever flere situajson hvor han det er nært. Til slutt er han i en gruppe med 10-15 personer når gjerningsmannen blir tatt.
  • Kommentar fra VGs Sigrid Helene Svendsen: Hanssen forteller at han er heldig fordi han har mange venner og er positiv. - Etterpå så turde jeg ikke ta båten fra Nesodden til Oslo, sier han, og sier han lærte seg det gradvis ved først å ta den sammen med venner og familie og siden ta den alene.
    Flere av aktørene i retten ser på Hanssen med et lite smil mens han forteller. Han er tydelig og konsentrert og smiler flere ganger, og ofte ganger får han pårørende og journalister til å le og smile.
  • 09:40Vitne Viljar Robert Christian Hanssen: - Men han klarer seg. På Ullevål, når jeg jeg lå i koma og var urolig, så trengte bare sykepleieren å si at lillebror lever, så ble jeg rolig med en gang. [Engh: Hva drev du med før dette skjedde? Var du skoleelev? Ja. [Engh: Tredje klasse på videregående?] Ja. [Engh: Hvordan har det gått?] Skikkelig elendig. Ordentlig dårlig. Jeg har forsøkt å fokusere på helt andre ting. Jeg klarer ikke å konsentrre meg, og hodet mitt er på helt andre plasser. Jeg må ta hele tredjeklasse på nytt av fra høsten av. [Engh: Har du hatt noe bedring?] På sykehuset er det vanskelig å si hvordan kosentrasjonen er, og når en kommer hjem så konsentrerer jeg meg automatisk om helt andre ting. Jeg har hatt et par eksamner, men jeg klarer bare å konsentrere meg et par timer om gangen. [Engh: Hvordan har du og broren din hatt det det siste året?] Det er ganske tøft å våkne opp fra koma, også våkne opp fra koma sånn av og til. Jeg husker godt at foreldrene mine var med meg hele veien, og venner var innom og jeg fikk kort. Etter hvert som jeg begynte å komme mer til meg selv visste det seg at jeg hadde store utforinger med angst og urolighet. Måtte bevege meg og følte meg kun trygg i en bil i fart. Jeg hadde store utfordringer med angst og paranoia, og synes ennå ting kan være vanskelig. Ikke på Svalbard og kanskje ikke i Tromsø, men jeg synes det er ubehagelig å være i Oslo, å være her nå. Jeg måtte avlyse et arrangment i AUF for det jeg ikke turte.
  • Kommentar fra VGs Sigrid Helene Svendsen: - På Kjærlighetsstien ble det drept veldig mange, har du noen observasjoner av de som var på Kjærlighetsstien og ble drept, spør Mette Yvonne Larsen. - Nei, det er mulig jeg så folk, men jeg kan ikke si noe om hvem og hvor, sier Hanssen.
    - Mange takk, da er du ferdig med din forklaring, sier dommer Wenche Elizabeth Arntzen til Hanssen, mens hun smiler til ham. Det gjør også noen av meddommerne. - Fantastisk, sier Hanssen, reiser seg og får igjen flere i salen til å le.
    Hun kommer inn i retten og avgir vitneed.
  • 09:42Vitne Viljar Robert Christian Hanssen: - Jeg har måttet lære meg til å gjøre mye på nytt. Det går utover alt jeg gjør. Jeg var veldig aktiv, likte å spille fotball, kjøre scooter, stå på ski, alt som gikk fort og var spennende. Nå kan jeg ikke bare smøre på skiene og... Det er tungt, at livet er ordentlig forandret. Vi er alle avhengig av å ha selvtillit og føle oss vel. Og det har vært litt vanskelig å venne seg til det at, det gjør noe med deg at hele ansiktet ditt er forandret og du går ned 25 kilo, og... Men man må bearbeide alt gradvis, kan ikke ta alt på en gang. Jeg synes ting var skummelt, jeg turte ikke ta båten fra Nesodden til Oslo. Merkelig sak, men det gjorde jeg ikke. Så det jeg gjorde da, var at jeg først tok den på dagen, med venner og familie. Så tok jeg den på kvelden med venner og familie, før jeg til slutt tok den på kvelden med en venninne. Så det er sånn jeg har gjort det, gradvis, steg for steg. [Engh: - Hvordan går det med broren din?] Han klarer seg veldig bra, gutten er fjorten år. Han er veldig talentfull i forhold til meg, ikke sant, han står på en scene, han prøver nye ting hele tiden. Men han skulle ikke vært der ute, ingen skulle vært der.
  • Kommentar fra VGs Sigrid Helene Svendsen: Eirin Kristin Kjær (20) ble skutt fire ganger, men så aldri Breivik på Utøya. Dette var tredje gang hun var der.
  • 09:45Vitne Viljar Robert Christian Hanssen: - Vi har et godt forhold fortsatt. Vi snakker ut for å hjelpe hverandre. [Forsvaret har ikke spørsmål. Det har heller ikke bistandsadvokaten] [Bistandsadvokat Larsen: Jeg har noen spørsmål om dem som var ved Kjærlighetsstien. Har du noen observasjoner på de som var der og som ble drept?] Nei. Det har jeg ikke. Det er kun Simon Sæbø som jeg registrerte. Det kan være at jeg møtte noen andre, men ikke som jeg registerte. [Dommer Arntzen: Da er du ferdig?] Fantastisk.
  • Kommentar fra VGs Sigrid Helene Svendsen: - Vi hadde vært inne og hatt møte, og Troms hadde delegasjonsmøte. Vi trøstet hverandre, spiste brødskiver og drakk saft. Så var det en som lånte min mobil og ringte hjem. Da begynte det å regne igjen og jeg tenkte at jeg skulle gå inn og sette meg i Kafébygget, sier Kjær. Hun gikk nesten opp med hjørnet ved kiosken og hørte det første skuddet. Da løp hun inn i et telt, men skled i gjørmen. - Jeg tenkte off, jeg har akkurat skiftet, sier hun, men så hørte hun flere skudd. - Da skjønte jeg at det var alvor. - Hva var det som gjorde at du skjønte det, spør aktor Svein Holden. - Den høye lyden, og folk løp og skrek, sier Kjær.
  • 09:47Vitne Eirin Kristin Kjær: - [Avgir forsikring til retten] [Holden: Dialekten din har allerede røpet at du kommer nordfra. Hvilke lokallag kommer du fra?] Jeg kommer fra Laksbotn utenfor Tromsø, og det blir da Tromsø lokallag. [Holden: Kan du begynne å fortelle det du husker fra Utøya?] Hvor vil du jeg skal begynne? [Holden: Kanskje der du føler det er naturlig, fra der du skjønte at det skjedde noe] Vi har jo vært inne og hatt møte og hadde delegasjonsmøte, Troms hadde hatt delegasjonsmøte. Vi trøstet hverandre spiste og drakk saft. Da var det en gutt som lånte mobilen min for å ringe hjem. Så begynte det å regne, så jeg tenkte jeg sklulle gå inn i Kafébygget og sette meg litt. Jeg var nesten inne i Kafébygget og her sto det et telt. Her sto jeg da jeg hørte det første skuddet. Da løp jeg helt atuomatisk inn i det første teltet.
  • Kommentar fra VGs Eric Utheim: - Jeg er i ettertid fortalt at noen i gruppen så noen ble drept, men jeg stod med ryggen til. Vi løp bort fra det som skjedde, sier Kjær. Hun løp langs skogkanten. Kjær kommer over en yngre venninne siom hun drar med seg. - Hun er skutt, og blør fra munnen. På vei over teltplassen kommer de over en død venn som ligger skutt, med ansiktet ned i bakken.
  • Kommentar fra VGs Sigrid Helene Svendsen: Anders Behring Breivik ser vekselvis på kartet og på Eirin Kristin Kjær. Han følger åpenbart med, men ansiktet er uttrykksløst.
    Dommer Wenche Elizabeth Arntzen rynker pannen og ser medfølende på Eirin Kristin Kjær mens hun forteller om de sterke scenene på Utøya.
  • Kommentar fra VGs Eric Utheim: På teltplassen ser Kjær over teltene og bakover mot der skuddene kommer fra. Hun ser ingen, men hører smellene. - Kom vi må løp, sier hun til sin yngre venninne. De løper inn i skogen, hvor de blant annet møter på AUFs generalsekretær Tonje Brenna. Hun tar nå over ansvaret for Kjærs unge venninne, som er skutt. - Jeg er senere blitt foralt at jeg sa vi måtte tilbake og redde vennen vår, Gunnar. Men jeg husker ikke selv at jeg sa det. Sammen flykter gruppen end skrenten nedenfor Kjærlighetsstien, hvor et stort antall AUF-ere gjemte seg. - Jeg har aldri sett folk gjøre seg så små.
  • 09:51Vitne Eirin Kristin Kjær: - Og da sklei jeg i gjørma, og da tenkte jeg «å, jeg hadde akkurat skiftet, så det var litt unødvendig». Men så hørte jeg mer og mer skyting, og da skjønte jeg at dette var alvor, for jeg er jo kjent med skyting og våpen og sånn. Da tenkte jeg at det var bedre å være sammen med de andre, de skjønner sikkert hva som skjer og hva vi skal gjøre. Så jeg springer tilbake til Troms-leieren og der står alle de andre fra Troms-delegasjonen, ca 40 stykker. [Holden: - Er det noen som har skjønt hva som skjer?] Jeg er ikke helt sikker på hva folk tenker, men jeg har blitt fortalt i ettertid at noen har sett noen bli drept og har skjønt alvoret. Så da skriker noen bare «spring», så da springer jeg inn i skogen her. Og jeg tar av meg sandalene for de er dumme å springe med, og bare springer. Da husker jeg at på overarmen, høyrearmen her, jeg har en hettegenser med hull i. Og jeg sjekker veldig mange ganger om jeg er skutt, men det er jeg ikke. Jeg ser NN, og at hun er skutt, hun har veldig mye blod i munnen. Så ser jeg at på venstresiden av oss, teltet står her, Kafebygget der [viser på kartet], på venstresiden av oss så ligger det en annen person som er skutt.
  • Kommentar fra VGs Eric Utheim: Kjær lå i skrenten, i fosterstilling, med rygge ned mot vannet. Selv om det er veldig trangt, er det plass til en venninne som ligger utenfor henne. De bytter etter hvert plass. - Da kommer han, og skyter meg i magen, sier Kjær. - Lå du ytterst, spør aktor Holden. - Ingen som jeg kan huske. Jenta Kjær byttet plass med, ble ikke truffet. - Det er jeg glad for. Hadde hun spurt om å bytte plass og det ikke skjedde, og hun hadde blitt skadd, så hadde jeg ikke kunne levd med meg selv.
  • Kommentar fra VGs Sigrid Helene Svendsen: Breivik har fått en boks med lommetørklær foran seg, men har ikke vist tegn til å gråte siden første dagen i retten da han brast i gråt av sin egen video. I stedet sitter han helt stille og følger med på det som skjer i retten, men det ser ikke ut til å påvirke ham.
  • 09:55Vitne Eirin Kristin Kjær:: - Jeg skjønte at han var truffet. [Aktor Svein Holden: Hvordan ligger han?] Han ligger ved ansiktet. Jeg mener at han har på seg noe grønt. Jeg hører ham puste. Det er ikke vanlig pust, mer som snorking. Jeg får ikke kontakt når jeg rister i ham [Aktor Svein Holden: Så han reagerer ikke?] Nei, men jeg hører ham puste. Så han er i live. Det eneste jeg hører er at han puster, så han rører seg ikke. Jeg husker at jeg reiser meg opp og ser over teltet, men jeg hører skuddene. Jeg tenker at vi må løpe, at nå kommer han og tar oss. Han hadde sett oss tidligere, så han visste hvor vi var. Vi løper inn i skogen. [Hun beskriver at hun treffer blant annet Tonje Brenna i skogen]. I ettertid har jeg blitt fortalt at jeg hadde vært veldig opptatt av å dra tilbake for hjelpe Gunnar, men jeg vet nå at det var ingenting som kunne reddet ham: Det er litt godt å tenkte på nå....[sier dette i forbindelse med at de ikke løp tilbake til teltplassen hvor Gunnar Linaker lå]. De tar NN ned først. Det var veldig styr, hun var veldig skadet. Hun blødde, og det var veldig styr. [Holden viser bilde av skrenten]
  • Kommentar fra VGs Eric Utheim: Etter å ha blitt skutt i magen, flykter Kjær hylende og skrikende lenger ned. - Da kjenner jeg at jeg blir skutt i armen. Nede ved vannkanten setter hun seg lent inn til veggen. - Vær så snill. Ikke skyt. Jeg vil ikke dø, roper Kjær. Hun ser da at hun også har blitt skutt i foten. - Det kjente jeg ikke. Men det var hull i foten. Og det blødde mye. Jeg tenkte jeg skulle blø i hjel.
  • 09:58Vitne Eirin Kristin Kjær: - Jeg husker vi sto på toppen og jeg husker at jeg sto å klemte jeg NN [fra samme lokallag] og prøvde å gråte, men det fikk jeg ikke til. Det regnet og var veldig glatt. Jeg husker jeg kom ned her, vi holdt oss fast i busker og sånt. Så kom vi ned her og jeg har aldri sett folk gjøre seg så små. [Holden: Kjente du igjen noe flere da du kom ned?] Jeg kan ikke huske det i hvert fall. Jeg fikk en plass inne i her da. Jeg var hvert fall inni her en plass. [Viser på et bilde av skrenten hvor hun lå] Jeg lå i fosterstilling med ryggen mot vannkanten. Bak meg ligger ho NN fra Finnmark. Hun ligger bak meg og er kjemperedd. Hun ville ikke ligge ytterst, så vi bytter plass så hun få plass i den lommen. Så går det ti sekunder så ser jeg han, så skyter han meg i magen. Jeg trodde det var ryggen, men det var magen. [Holden: Var det du som lå ytterst da?] Jeg kan ikke huske at det lå noen bak meg og holdt meg eller noe sånn. Jeg lå i hvert fall ikke inne i den lommen.
  • Kommentar fra VGs Eric Utheim: Mens Kjær sitter og gjømmer seg, ringer moren. Kjær prøver å hviske at hun er skadd, og at det er skyting på Utøya. Moren oppfatter ikke hva som har skjedd. Kjær prøver å sende sms. - Men det er vanskelig med touchtelefon når du er skutt i armen. Hun snakker også i telefon med moren til en venn hun har kommet bort fra. - En vanskelig telefonsamtale. Jeg visste ikke hvor han var. Kjær svarer på en sms fra en venninne: - "Skadd", skrev jeg bare.
  • Kommentar fra VGs Sigrid Helene Svendsen: Det er stille i salen mens Kjær forteller om skuddene som traff henne, og at hun trodde hun skulle dø. Tilhørerne og aktørene ser konsentrerte og alvorlige ut.
  • 10:01Vitne Eirin Kristin Kjær: - [Holden: - Hvordan gikk det med hun du byttet plass med?] Hun ble ikke skadet i det hele tatt. [Holden: - Hva tenker du om det?] Det er jeg veldig glad for. Hvis jeg ikke hadde byttet plass med henne og hun hadde ligget der jeg lå og blitt skadet eller dødd, så hadde jeg ikke kunne leve med meg selv. [Holden: - Hvordan var det å bli truffet?] Jeg kan ikke forklare det på noen annen måte enn at magen eksploderte. Det var veldig vondt. Og vi begynte å skrike og springe ned her [viser på bildet av skrenten]. Og mens vi springer ned skrenten, så blir jeg truffet i hånda, jeg bare ser på den og ser at fingeren strammer seg til. Så kommer jeg ned her, rundt en sving, med ryggen til de andre. Rett før jeg setter meg her så roper jeg «vær så snill ikke skyt, jeg vil ikke dø». [Holden: - Hva skjer videre?] Når jeg sitter der så ser jeg at jeg er skutt i foten, det har jeg ikke kjent. Jeg ser det og det er bare et hull i foten. Så jeg sitter der og jeg hører jo at folk bak meg er skadet og sånn. Men man blir helt sånn apatisk. I hvert fall jeg ble det. Mens andre har forklart at de hadde mye å tenke på og at de hadde gjort det og tenkt at «jeg kan ikke dø», men jeg hadde ikke det, jeg tenkte at jeg var skutt og skulle blø i hjel og jeg skulle dø.
  • Kommentar fra VGs Eric Utheim: I halv syv-tiden snakker hun med moren på telefon igjen. Hun husker også at båter og et helikopter kom. Kjær sier at hun tenkte hun skulle dø. Hun husker også at to personer løp forbi mens hun gjømte seg. Hun mener den ene var en av de to 11-åringene som var på Utøya. - Han så veldig skremt ut. Holden spør om hvilke observasjoner hun gjorde. - Jeg husker en jente som lå i vannet med ansiktet ned. Hun hadde lyst hår. Også husker jeg Viljar Hansen som lå der. Jeg kjente igjen hettegenseren hans.
  • 10:05Vitne Eirin Kristin Kjær:: - Jeg kom til å blø ihjel, sånn er det. Jeg holdt ikke engang på sårene. Jeg prøvde ikke å stoppe blødningene. Rett etter ringte mamma meg. Da var klokka cirka 17.35.Hun ringte for å høre om vi kom hjem eller om noe var avlyst etter det som skjedde i Oslo. Jeg prøvde å si at jeg var skadet, men det var dårlig linje, så hun fikk ikke med meg hva som ble sagt. Da ble jeg sint. Jeg skrev melding, men med sånn nymoderne touchtelefon, så er det vanskelig å skrive melding når du er skutt. Moren til NN ringte meg tilbake. Det var merkelig samtale: «Hallo, vet du hvor sønnen min er?». «Jeg er skutt, men jeg vet ikke hvor han er». I ettertid så vet jeg at det gikk bra med ham. Jeg mener det ble sendt mange meldinger til meg. Jeg svarte med: «Skadd». Helt enkelt. Båter kjørte forbi og helikopter kom. Da var jeg sikker på at vi skulle bli reddet, men ingenting skjedde. Jeg kan ikke huske i dag at vi hørte skyting. Jeg snakket med mamma på telefon da klokka nærmet seg 18.30. Jeg sa: «Nå er det lenge siden vi har hørt skudd». Jeg husker jeg spurte om noen kunne hente hjelp. Alle bak meg, sa bare hysj. Jeg brydde meg ikke så mye om det, han hadde sett oss tidligere og om jeg blir skutt en gang til eller om jeg blødde ihjel, betydde ikke så mye. Jeg skulle dø uansett.
  • Kommentar fra VGs Eric Utheim: Etter hvert kom det båter til. En politimann hoppet i land, og prøvde å løfte Kjær om bord i en båt. - Jeg hylte. Det gjorde vondt - Jeg husker de hadde våpen, og at de spurte om det var flere, sier Kjær. - Men jeg var aldri i tvil om at det var bare én.
  • 10:06Vitne Eirin Kristin Kjær: - Men så husker jeg to personer. Jeg så ikke noe innover, jeg så bare havet. Men jeg så to personer som springer forbi meg. Det kan være flere som sprang forbi, men de to snudde seg å så på meg. Den ene av dem var en av de to guttene som var der [sier hvem de to guttene var]. Jeg synes tiden gikk ganske fort. Hver gang jeg så på klokka hadde det gått en halvtime eller et kvarter. Plutselig var det masse båter rundt oss, sivile båter og en brannbåt. Jeg vet ikke var klokka var da de kom, men jeg var på sykehuset kvart på ni. [Holden: I forhold til hva du kan ha sett i skogen der. Aller først tiltalte, hørte du noen lyder fra han? Du får bare, altså, spesielt når du er truffet selv, så er det bare smerte du hører. [Holden: Så vet vi at mange ble drept på det stedet du befant deg. Gjorde du observasjoner av noen av dem?] Jeg husker at når politiet kom og fraktet meg om bord i båten så jeg en jente som lå i vannet med ansiktet ned og hun hadde lyst hår. Og Viljar husker jeg. Jeg kjente igjen hettegenseren hans og halve hetten var rød av blod. [Holden: Hva med før du gikk ned til skrenten, gjorde du noen observasjoner av de du i ettertid vet ble drept ved kjærlighetsstien?]
  • Kommentar fra VGs Sigrid Helene Svendsen: De sakkyndige, som har vurdert Breivik, ser noen ganger bort på ham mens Kjær forteller om de dramatiske opplevelsene på Utøya. Breivik ser ikke på dem, men følger i stedet med på PC-skjermen til forsvarer Tord Jordet.
  • Kommentar fra VGs Eric Utheim: Båten kjørte til land så fort, at de om bord ynket seg i kor. - Det ble masse bølger. Vi var vel alle skutt i magen, mener Kjær. Båten kjører til fergeleiet. Der bæres de om bord i land. Hun havner i en ambulanse. Kjær kjøres til Ringerike sykehus. Framme på sykehuset holder sykepleierne opp telefonen hennes. - Der står det at pappa ringer, sier Kjær. - Så legges jeg i narkose og opereres.
  • 10:08Vitne Eirin Kristin Kjær: - [Holden: - Da kan vi gå videre. Du så at det kom en del båter.] Ja, vi prøvde å få kontakt med de båtene som gikk forbi. Vi prøvde å vinke til dem. Såp mener jeg at jeg så en gul båt som snudde og dro tilbake, jeg vet ikke om det var fordi de ble skutt på eller... Men snudde veldig brått. Så husker jeg at det kom en politimann som jeg har snakket mye med i ettertid. Han skulle hoppe av og løfte meg alene over i båten. Men det er veldig vondt, så jeg skriker. Så det går ikke. Han får hjelp og jeg kommer ombord i båten, og jeg husker at de spør «er det flere?». Så mener jeg å huske at noen spurte om han var tatt, og da sa de ja. Men jeg var ikke i tvil om at det bare var en. [Holden: - Hva var det som gjorde det?] Kanskje det var at det tok så lang tid. Hadde det vært flere så hadde de tatt flere områder på en gang. [Holden: - Hvem andre var på båten?] [Forteller om de som var med i båten.]
  • Kommentar fra VGs Sigrid Helene Svendsen: Mens Kjær reiser seg og peker på hvor på kroppen sin skuddene fra Breivik traff og hvilke skader de gjør, følger Breivik selv nøye med, men se rikke ut til å reagere spesielt på det hun forteller.
  • Kommentar fra VGs Eric Utheim: Kjær ble truffet fire ganger, av begge våpnene. - Det var dramatisk. De måtte utføre livreddende kirurgi på meg, sier Kjær om operasjonene, Hun lå på sykehus til 29 august, på Ullevål til 22. august. - Jeg har vært gjennom 11 operasjoner så langt. Det blir vel flere.
  • Kommentar fra VGs Sigrid Helene Svendsen: Han ble vekket av at noen tok på ham, og ble båret om bord i en båt. - Jeg tror den var rød. Eller blå, sier han raskt, og flere av tilhørerne smiler. - Der på båten husker jeg at for det første slo bølgene hardt og det var veldig vondt i ryggen, sier han og legger til at en politimann snakket til ham for å holde ham våken. Da han kom inn spurte han etter lillebroren sin, men husker ikke mer før han kom til Ullevål, selv om han da var bevisst.
  • 10:13Vitne Eirin Kristin Kjær: - [Forklarer hvem hun lå sammen med da de skulle over fra øya] Vi blir kjørt mot land. Vi ynket oss alle i kor på grunn av bølgene. Vi var alle skutt i magen, tror jeg. Vi er blant ganske få som ble tatt i land ved fergekaia Jeg har sett bilder av meg selv da jeg blir fraktet opp. Der legger de meg på teppet. Jeg husker at de bandasjerte armen. Det tok tid. Ambulansefolkene styrte frem og tilbake. Jeg kom til slutt inn i ambulansen. Jeg skulle til Ullevål, men helikopteret kunne ikke lande der det var planlagt. Så det endte med at de jeg ble kjørt til Ringerike sykehus. På sykehuset, så klipper de av meg klærne. Telefonen min ringer og det står: «Pappa». Jeg rekker ikke å ta den, men får ringt opp. Da er klokken 20.45. Så legger de meg i narkose. [Aktor Svein Holden: Hvor ble du skutt?] Fire skudd, jeg er skutt med begge våpnene. [Viser hvor hun ble truffet og forklarer hvilke skader hun har fått.]
  • Kommentar fra VGs Eric Utheim: Kjær sier det etter forholdene går bra med henne. - Men jeg ser jo i speilet at alt ikke er slik det var. Det må jeg lære meg å leve med. Hun drømmer om å kunne spille fotball igjen. - Det er det store målet. Hun flyttet for seg selv til Tromsø i høst. - Jeg jobber, studerer og er aktiv med politikk. Jeg sitter i kommunestyret og formannskapet i Balsfjord. I tillegg er jeg aktiv i AUF.
  • 10:14Vitne Eirin Kristin Kjær: - [Holden: Hvordan har det gått å ordne opp i dette?] Det var veldig traumatiske greier. Jeg lå på sykehus til 29. august, på Ullevål til 22. august. På Hønefoss gjorde de livsreddende kirurgi, og de måtte fjerne en del av tykktarmen der. Så ble jeg fløyet med helikopter til Ullevål 23. juli og der var det operasjoner hver dag. [Holden: Hvor mange operasjoner har du hatt?] 11. De var redd for milten, men det gikk heldigvis bra. Så måtte jeg fjerne mer tykktarm og litt tynntarm på Ullevål. Cirka halve tykktarmen er borte. Det var veldig lenge fare for at de ikke skulle klare å lukke meg i det hele tatt, det var et puslespill rett og slett. [Holden: Hvordan går det i dag?] Veldig bra. Det er veldig rart å være så oppegående etter å ha blitt skutt flere ganger. Jeg skjønner ikke at det går an. Men det er fordi jeg har fått veldig god oppfølging hele veien. [Holden: Du fortalte i stad at du studerte og jobbet?] Jeg begynte å studere i januar og var veldig klar for å starte. Flyttet til Tromsø for meg selv i desember og har tat 20 studiepoeng. Så jobber jeg på et ungdomshus i Tromsø, sitter i ungdomsrådet. Det har vært perfekt for meg.
  • Kommentar fra VGs Sigrid Helene Svendsen: Da tar retten pause til 1040
    Breivik får på seg håndjernene igjen, og blir ført ut av retten.
  • 10:19Vitne Eirin Kristin Kjær: - Så er det kommunestyret og formannskap. I Balsfjord. [Holden: - Nå har du fortalt oss at det tross alt går nokså greit når det gjelder det fysiske og at du både studerer og jobber. Har denne hendelsen påvirket livet ditt på noen andre måter?] Ja, jeg tenker på det hver gang jeg ser meg i speilet og sånn. Man ser det jo veldig. Jeg blir aldri ferdig med det. Men det hindrer meg ikke i å gjøre noe. Bortsett fra kampsport, har jeg fått beskjed om, det kan jeg ikke drive med. Men det tror jeg skal gå greit. [Latter i salen.] [Forsvaret har ingen spørsmål.] [Bistandsadvokat Nadia Hall: Hva med andre ting, psykisk, plager du har i dag som du ikke hadde før?] Jeg skvetter for alt, bare jeg får melding på telefonen, ringeklokka, bil som bremser, alt. Jeg er veldig nervøs om noen kommer opp bakfra på gata. Ting som ikke er som de skal være, når 20-bussen stopper der 26-bussen skal stoppe, for eksempel. Alt som ikke er som normalt, reagerer jeg veldig på. Det tok lang tid før jeg klarte å være ordentlig lei meg. Men det var veldig bra da jeg kunne være lei meg ordentlig, i begynnelsen av desember.
    - Tom for energi og jeg har ikke klart å gjort det jeg ville. Jeg har fått god oppfølging. Det hindrer meg ikke, jeg må bare godta det og etterhvert blir det bedre. [Det er ingen flere spørsmål til vitnet] [Dommer Arntzen: Da er du ferdig her. Retten tar en pause til 10.40]
  • 10:20VG: - Retten tar pause til 10.40.
  • Kommentar fra VGs Sigrid Helene Svendsen: Da har Anders Behring Breivik kommet tilbake i retten og står stille og ser på fotografene som tar bilde av ham.
    Da er retten satt igjen, og en betjent tar av Breivik håndjernene.
    Forsvarer Tord Jordet leser nettaviser på PC-en sin, og Breivik følger med over skulderen hans.
  • Kommentar fra VGs Eric Utheim: Espen Myklebust (18) er nå i vitneboksen. Han var sammen med vennen Sondre da de fikk en opprigning om at det var væpnet politi på vei over til øya. - Så hørt vi småsmell. Vi tenkte det var kinaputter, sier Myklebust, - Så ser vi tiltalte sette tre kuler i en fra vaktcrewet. Han hadde noe som lignet politiuniform. Han så uttrykksløs ut. - Da skjønner vi noe er galt.
  • Kommentar fra VGs Sigrid Helene Svendsen: Aktor Inga Bejer Engh viser bilde fra Kafébygget på Utøya, og vitnet forteller hvor han så Breivik ved å vise på bildet. - Så vidt jeg kunne se så sa han vaktmannen et par ord, han fikk ikke sagt så veldig mye. Jeg vet ikke om tiltalte sa noen ting. Han ble skutt ganske kjapt.
  • 10:48Vitne Espen Myklebust: - [Vitnet avgir forsikring til retten om at han skal forklare den hele og fulle sannhet, og ikke utelate noe] [Engh: Da er det jeg som skal stille deg noen spørsmål. Du har vært på Utøya, så hvis du kan starte med å fortelle hva du opplevde på Utøya og starte der du skjønte at noe var i ferd med å skje] Det startet med at NN fikk en telefon fra NN på landsiden om at nå var det væpnet politi på vei til Utøya. Da satt vi nede og røykte på teltplassen. [Vitnet viser på kartet hvor han befant seg] Så hørte vi små smell og trodde det var kinaputter eller noe sånt. Til slutt ser vi tilatalte gående ned den veien her og så kom det en mann fra vaktteamet og snakket med ham, men tilatlte setter tre skudd i ham og da skjønte vi at noe var galt. [Vitnet viser på kartet mens han forklarer] Du sier at du ser en person blir skutt. Hvor er første stedet du ser tiltalte? Gående ned den veien her, ved fremsiden av Kafébygget. [Engh: Hvordan ser han ut?] Jeg så han hadde på seg noe som lignet en politiuniform og jeg så at han hadde et våpen.
  • Kommentar fra VGs Eric Utheim: Myklebust sier at han og to andre røykte da de så Breivik skyte. De bannet og løp, da de se personen bli skutt utenfor Kafébygget, De løp forbi Kjærlighetsstien, før de firte seg ned ved en skrent nedenfor stien. - Det var mange som var der. Jeg kjente ikke så mange der, men to jeg kjente var der.
  • 10:52Vitne Espen Myklebust: - [Engh: - Så du ansiktet hans?] Så vidt, og jeg tror han var blond. [Engh: - Så du ansiktsuttrykket hans?] Han så ganske uttrykksløs ut fra der jeg sto. [Engh: - Hørte du om han sa noe?] Ikke akkurat da, jeg hørte ikke noe. Jeg vet ikke om han sa noe til vakta før han skjøt ham. [Engh: - Hvordan vet du at han var vakt?] Jeg har selv vært i vaktgruppen. [Engh tar fram et bilde av området utenfor Kafébygget, og vitnet viser hvor han så vaktmannen ble skutt. Engh: - Ser du om de prater sammen?] Så vidt jeg kunne se så sa han vaktmannen et par ord, men han fikk ikke sagt så mye. Han ble skutt ganske kjapt. Det sprang folk ned den veien hele tiden, men jeg satt rundt bordet i Rogaland-leiren og røyket sammen med noen venner. [Engh: - Så ser dere dette, og hva skjer da?] Hvis jeg husker det ordrett, så sa jeg «å, i helvete» og så sprang vi. [Engh: - Nå har vi et annet kart oppe, hvis du kan vise hvor dere beveget dere?]
  • Kommentar fra VGs Sigrid Helene Svendsen: - Hva skjedde da, spør Inga Bejer Engh. - Det som skjedde da var at tiltalte kom ned skråningen og begynte å skyte, sier Myklebust. - Jeg ser han treffer ganske mange så jeg hopper i vannet og ble truffet med et skudd i ryggen. Jeg skriker at jeg ble skutt, sier Myklebust. Han forteller at da Breivik gikk, begynte han å svømme videre. - Litt lengre borti der så var det en hule i fjellet hvor jeg traff en liten unge, kanskje bare 14 år. Så jeg var der litt ved ham, sier Myklebust. Han sier han ikke vet hvordan gutten så ut, men at han overlevde fordi han møtte ham på hotellet senere. Han forteller at hulen var veldig liten, så han passet ikke inn i den og tenkte at det ikke var trygt. Han var redd for at det skulle være flere gjerningsmenn og bestemte seg for å svømme videre.
  • 10:53Vitne Espen Myklebust: - [Viser hvor de gikk videre på kartet. Forklarer at han gjemmer seg i en skråning ned mot sjøen, forbi Kjærlighetsstien.] [Aktor Engh: Kom dere ned til vannet?] Ja. [Aktor Engh: Var det lett å komme ned til vannet?] Ja. [Aktor Engh: Har stedet et navn?] Ikke som jeg vet. [Forklarer hvem han er sammen med der på spørsmål fra Bejer Engh. Navngir to personer og sier at det er flere.] [Aktor Engh: Hva gjorde dere der?] Jeg håpet at det var en syk øvelse, mange ringte hjem, mange var hysteriske og skrek. Mange tok av seg klærne og gikk i vannet. Jeg satt meg ned og håpet det var en syk øvelse. [Aktor Engh: Kledde du av deg?] Nei.
  • Kommentar fra VGs Sigrid Helene Svendsen: Han sier at han prøvde å svømme til land igjen. - Da svømte jeg videre bort her, sier han og viser på kartet og forteller at han traff flere andre jenter og gutter som viftet ham opp på land. - Jeg er veldig redd for at tiltalte skal komme ned der og for at det skal komme ned flere i båt, sier han. Han husker ikke navnene på de som var der, men traff også dem igjen på hotellet. Etter hvert kom det flere andre ned skråningen og svømte mot båter i vannet. - Da var det så mye lyd at vi hoppet i vannet og begynte å svømme i vannet. Båteieren sa at han ikke hadde plass til meg, så jeg spurte om jeg kunne henge på båten for jeg greide ikke svømme tilbake sier han, og forteller at han fikk en redningsvest.
  • 10:57Vitne Espen Myklebust: - [Engh: Da kan du fortelle hva som skjedde videre] Det som skjedde var at tiltalte kom til skråningen og begynte å skyte ned. [Engh bryter inn med et bilde av skrenten og spør hvor Myklebust befant seg på dette tidspunktet, før vitnet fortsetter] Jeg ser han treffer ganske mange så jeg hopper i vannet og da blir jeg truffet med et skudd i ryggen. jeg skriker «jeg ble skutt». Så svømmer jeg inn her hvor jeg treffer NN. Så tar jeg sjansen på å svømme videre. Den veien, videre utover langs land. Litt lenger borte var det en hule i fjellet hvor jeg traff en liten unge, kanskje under 14 år. [Engh: Vet du hvem dette er?] Nei, men jeg vet han overlevde fordi jeg traff han på hotellet etterpå. Han hadde oransje hår og fregner. [Engh: Så han hadde rødt hår?] Ja. Så jeg kom bort dit og snakket litt med han, men det var ikke plass til meg i hulen så jeg skjønte at det var ikke trygt for meg å være der.
    - Så da begynte jeg å svømme ut igjen. Han ville ikke det, men... [Engh: - Anslått alder på den gutten?] Jeg vil tro han var under fjorten. Men så prøvde jeg å svømme til land igjen, men jeg fant fort ut at det ikke funket. [Viser på kartet hvor han svømte og hvor han kom til hulen.] Så kommer jeg bort her hvor det er en del andre folk, og de vinker meg opp på land. Så da kommer jeg dit også prøver vi bare å være stille. Så vi sitter der, og jeg er veldig redd for at tiltalte skal komme i båt. Det kommer ingen, men plutselig kommer det masse folk ned den andre skråningen her, og hopper i vannet, for det kommer båter. Og da gadd vi ikke gjemme oss lenger, for det var så mye lyd. Så da svømte vi ut her til en båt. Båteieren sa at han ikke hadde mer plass, så da spurte jeg om jeg kunne henge på båten, for jeg orket ikke å svømme tilbake. Da ga han meg en redningsvest.
  • Kommentar fra VGs Sigrid Helene Svendsen: Flere hang seg på redningsvesten han fikk, fordi de var slitne. - Jeg så at han kom ned hit, sier Myklebust og viser på kartet. - Da ser jeg at han skyter ned i vannet her, og sier han så folk og skudd i vannet. - Da svømmer vi videre, og når vi er litt ute så blir vi plukket opp i politibåt. De skal hente flere skader, så vi blir satt på land igjen. - Visste du da hvor tiltalte var? - Nei, det visste tydeligvis ikke de heller, sier han, og forteller at de ikke fikk beskjed om at at tiltalte var pågrepet. - Det var veldig mange skadet, jeg så at det lå drepte flytende i vannet.
  • Kommentar fra VGs Eric Utheim: Myklebust kom seg lenger sør langs vannkanten. Han er redd for at det er flere gjerningsmenn, og at de kan komme i båt. Han gjemmer seg sammen en liten annen gruppe. Deriblant noen jenter som overlevde. - Jeg traff de igjen på hotellet etterpå. En båt kom forbi, og de svømte ut. Myklebust kom seg ikke opp i båten, fordi den var full. Han fikk slengt til seg en redningsvest. - Mange svømte mot øya igjen, jeg svømte videre ut. Han kommer over en venn, som "henger" seg på. Mens de er i vannet ser de skyting ved Sydspissen, lenger sør. Der ser de skudd slå ned i vannet. Myklebust plukkes opp av en politibåt. Han kjøres til øya, og settes en stund i land mens det løftes skadde om bord. - Det var mange skadde. Jeg så mange lå og fløt i vannet. Til slutt blir han med båten til land,
  • Kommentar fra VGs Sigrid Helene Svendsen: Han ble senere kjørt over til land og på sykehus. - Ser du om det står noen mennesker på Sydspissen, spør Inga Bejer Enh? - Ja, de hadde ganske sterke farger på klærne, så jeg så dem, sier han.
    Inga Bejer Engh spør om det kan være lillebroren til Hanssen, som forklarte seg tidligere, som han møtte i hulen, men Myklebust sier han ikke vet. Han forteller at han ble brakt til sykehus. - Jeg hadde en overflatisk skuddskade i ryggen, sier han, og viser på ryggen. Breivik følger med, men reagerer ikke.
  • 11:02Vitne Espen Myklebust: - Jeg fortsatte å svømme. Mange henger på meg, siden jeg har redningsvest. Det er spesielt jenter, noen hadde astma. De ga de opp fort opp å henge seg på. NN, vennen min, henger seg på meg, siden han er ganske sliten. Jeg ser skudd i vannet igjen. [Beskriver hvor han er ved hjelp av kartet.] [Aktor Engh: Ser du skudd som treffer vann?] Ja, jeg ser skudd som treffer vann. Jeg svømmer videre. Når vi er litt ute i vannet, så blir vi plukket opp av politibåt. [Aktor Engh: Visste du da hvor tiltalte var?] Aner ikke. Jeg ble bedt om å sette meg ned for å ikke bli skutt. [Aktor Engh: Visste du om han var tatt?] Nei. Så ble jeg satt i land og kjørt til sykehus.
  • Kommentar fra VGs Sigrid Helene Svendsen: De to sakkyndige Torgeir Husby og Synne Sørheim snakker kort og lavt sammen mens Myklebust forklarer seg.
  • Kommentar fra VGs Eric Utheim: Myklebust var veldig nedkjølt da han kom på sykehus, men ettersom skadene var overfladiske ble hans krevet ut samme kveld. Han sier at det går bra nå. Han går videregående, og planlegger å skaffe seg lærlingeplass.
  • Kommentar fra VGs Sigrid Helene Svendsen: Mette Yvonne Larsen spør om han kan si noe om hvordan han oppfattet Breivik. - Han virket som det roligste mennesket i verden, helt følelsesløs, helt rolig. Så så jeg at han smilte, veldig heftig smiling til tider, sier han. - Det første jeg tenkte da jeg hørte ham, var at nå er det noen som kødder med oss. - Jeg tenkte det var en nynazist på en grunn av sleiken og det at han var på en relativt kulturmarxistisk leir, sier Myklebust. Flere i salen ler, og Breivik smiler litt.
    - Han var så rolig som et menneske kan være. Han gikk rundt som om det skulle være absolutt ingen ting, sier Myklebust om Breivik.
  • 11:06Vitne Espen Myklebust: - [Engh: Før vi går videre. Når du er ute å svømmer og du ser skudd. Da ser du ikke tilalte?] Når jeg er ute å svømmer ser jeg ikke tiltalte. [Engh: Ser du om det står mennesker på sydspissen?] Ja, jeg ser det står mennesker der. Det var sterke farger på noen av klærne. [Engh: Samtidig som du ser skuddene?] Ja. [Engh: Du nevnte personer du løp sammen med og var ved skrenten sammen med. Vet du hvor de ble av dem?] NN vet jeg ikke hvor det ble av og NN så jeg ved skrenten der mens han tok av seg klærne. [Engh: Denne gutten som du sier du møtte i denne grotten hvor du valgte å ikke bli. Vi hadde et vitne tidligere i dag som fortalte at han har en lillebror som hadde gjemt seg i en grotte i dette området. Han hadde rødt hår og er 14 år] [Aktor snakker om Viljar Hanssen som fortalte om sin lillebror som gjemte seg i en grotte i samme område, men Myklebust husker ikke igjen navn eller dialekt.] [Engh: Hva slags skader fikk du?] En overfladisk skuddskade i rygggen. [Viser hvor skaden var] Prosjektilet må ha gått i oppløsning da det traff vannet fordi det gikk rett på meg, men jeg hadde ingen prosjektiler i meg. [Engh: Hvor legne var du på sykeshuset?] Til de fant klær så de kunne sende meg hjem. [Engh: Så du fikk ingen medisinsk behandling?] Jeg var ganske dehydrert så de lurte på om de skulle gi meg drypp, men de gjorde det ikke.
  • Kommentar fra VGs Sigrid Helene Svendsen: Når Myklebust forteller at han oppfattet Breivik som en nynazist blant annet fordi han skjøt på en "relativt kulturmarxistisk leir", begynner Breivik å smile forsiktig mens han ser på ham.
    Det er pause i retten til 12.30
  • 11:10Vitne Espen Myklebust: - Så de vurderte å gi meg drypp, men det gjorde de ikke. [Engh: - Vil det si at du ble skrevet ut samme kveld?] Det gjorde jeg. [Engh: - Så da går det ganske greit fysisk?] Ja, jeg har bare vondt i ryggen. [Engh: - Hvordan er det med det psykiske?] Jeg har hatt litt søvnproblemer, men det går bra nå. [Engh: - Så det går bedre nå?] Ja. [Engh: - Og før dette, var du student eller jobbet du? Gikk du på gymnaset?] Ja, videregående. [Engh: - Ja, nemlig, da jeg gikk der het det gymnaset, skjønner du. [Latter i salen.] Skal du fortsette et år til, eller?] Jeg kommer til å ta et år hvor jeg får meg praksisplass og jobber et år, og så kommer jeg til å ta opp fag og fullføre. [Forsvaret har ingen spørsmål.] [Bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen: - Lurer på om du kunne sagt litt om hvordan du oppfattet tiltalte da du så ham?] Det var litt forskjellig. Han gikk fra å være det roligste mennesket i verden, helt iskald og helt følelsesløs, og så så jeg at han smilte, veldig heftig smiling.
    - [Koordinerende bistandsadvokat Larsen: Hva var det første du tenkte da du så og hørte ham?] Nå er det noen som kødder med oss [Koordinerende bistandsadvokat Larsen: Det har du sagt. Gjorde du tanker om hvilken type dette var?] Jeg tenkte nynazist, blonde håret, sett i forhold til at dette var på denne relativt kulturmarxistiske leieren. Det var knyttet til utseende og at skjøt. Jeg trodde at det var politi først, men ga opp det fort. Da tenkte jeg nynazist. [Koordinerende bistandsadvokat Larsen: Hvor rolig var han?] Han var så rolig som et menneske kan være. Han gikk rundt som om det skulle være ingenting. [Koordinerende bistandsadvokat Elgesem: Kjenner du til Torjus Blattmann?] Nei. [Dommer Arntzen: Da er du ferdig her. Da tar vi en lunsjpause til klokken 12.30]

Mer om

  1. Terrorangrepet 22. juli - Rettssaken

Flere artikler

  1. Viljar (18) sang sjørøvervise for å holde seg i live

  2. Utøya-vitne: Jeg lurer på om han husker hva jeg ropte til ham

  3. Ord for ord, dag 18, del 1: - Vi vant, han tapte

  4. Overlevende: Breivik hørtes ut som Voldemort i Harry Potter

  5. Ylva (15): - Vi har betalt en pris for demokratiet, og vi har vunnet

Fra andre aviser

  1. «Man kan ikke forklare det som annet enn at magen eksploderer»

    Bergens Tidende
  2. - Jeg bærer arrene med verdighet. Det er prisen for demokratiet

    Bergens Tidende
  3. - Jeg skrek: Bevis det

    Bergens Tidende
  4. Historier med lykkelig slutt

    Aftenposten
  5. Skrenten som skulle redde dem

    Bergens Tidende
  6. - Jeg bærer arrene med verdighet. Det er prisen for demokratiet

    Aftenposten

VG Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med kickback.no