KONSTITUSJONSROMMET: Ved dette bordet, i et rom som ligger ved siden av rikssalen i Eidsvollsbygningen andre etasje, ble Grunnloven ført i pennen. Innfelt: Nicolay Wergeland (t.v.) og Christian Magnus Falsen. Foto: Terje Bringedal

12. april 1814: Grunnsteinene legges

Karsten Alnæs: Jødeparagrafen ser dagens lys

På denne dag for 200 år siden begynte arbeidet med det som skulle bli 11 grunnsetninger - som resten av Grunnloven bygger på.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

Det var konstitusjonskomiteen som jobbet frem grunnsetningene, og her satt både Nicolay Wergeland, Jacob Aall og grev Herman Wedel, dessuten Georg Sverdrup og Christian Magnus Falsen.

Kanskje har prinsen påvirket forsamlingen slik at både hans tilhengere og hans motstandere kom med. Christian Frederik var en politisk strateg og har skjønt at den komiteen som skulle utarbeide et forslag til grunnlov, måtte ha representanter fra de som ønsket selvstendigheten under hans ledelse og en union med Sverige.

I dagene som fulgte arbeidet de 15 medlemmene iherdig med grunnsetningene. Utpå ettermiddagen den 15. april hadde de utformet 11 grunnsetninger som skulle følge dem på veien mot det endelige grunnlovsutkastet. Disse grunnsetningene skulle legges fram for Riksforsamlingen neste dag.

En av disse slo fast at trykkefrihet og religionsfrihet skulle råde. En annen grunnsetning fra konstitusjonskomiteen påla den kommende nasjonalforsamling å vedta allmenne lover og skrive ut skatter, en tredje ga regenten myndighet til å bestemme over krig og fred. Den dømmende makten skulle skilles fra den lovgivende og den utøvende, og ingen skulle i fremtiden ha spesielle rettigheter fremfor andre.

Med andre ord foreslo eidsvollsmennene å avskaffe adelen.

Videre ønsket de å innføre verneplikt og bygge på prinsippene om full likhet for loven for alle borgere. Disse grunnleggende tankene hersket det enighet om.

Derimot kom det til skarp ordveksling om statsformen. Den 16. april la Christian Magnus Falsen frem følgende forslag for hele Riksforsamlingen: «Jeg voterer for, at Norge skal være et innskrenket monarki, at det skal være et fritt, uavhengig og udelelig kongerike, og at regenten skal føre tittel av konge.»
Dette burde det egentlig ikke herske noen tvil om. Var det noe nordmennene på den tiden var enige om, var det at landet var og skulle være et monarki. Ikke minst var bøndene kongetro. Ordet republikk hadde en vederstyggelig klang.

Men Falsens forslag innebar at Norge skulle være et uavhengig og udelelig kongerike, og det tolket mange som at han ville at forsamlingen skulle si et tvert nei til en union med Sverige, om det noen gang skulle komme på tale. Derfor mente flere at om de nå stemte for Falsens forslag, ville de samtidig stemme mot union med Sverige, både nå og i fremtiden. Det betydde at forsamlingen forpliktet seg til å velge Christian Frederik til konge. De som talte imot Falsens forslag, var også monarkister, men de ville ha en dør åpen for en fremtidig forening med naboriket. Debatten ble lang og opphetet.

Forslaget til Falsen ble imidlertid av de fleste oppfattet som en fanfare som forkynte et uavhengig og fritt Norge, og 75 av representantene stemte for. Med små endringer utgjør denne første formuleringen også den første paragraf i dagens grunnlov.

Hvordan feirer du/dere grunnlovsjubileet? Del med VGs lesere!

Det ble også en hissig ordveksling om jødenes adgang til riket: Grunnlovsutkastet til Adler og Falsen inneholdt ingen bestemmelse om jødene. Derimot hadde utkastet til Nicolai Wergeland en skarp formulering som sa at ingen person av den jødiske trosbekjennelse må komme innenfor Norges grenser, og langt mindre bosette seg der.

Flere av de andre utkastene inneholdt lignende bestemmelser. Vi finner formuleringer i begrunnelsene som slår fast at «dette folk har alltid vært opprørsk og bedragersk» og de driver med «intriger» og vil danne «en stat i staten». Av hensyn til landets sikkerhet bør man holde dem unna.

Men flere av eidsvollsmennene gir uttrykk for mer tolerante holdninger. Sorenskriver Koren foreslår at alle religioner bør få utfolde seg fritt, «selv den blinde hedning» og et forslag fra en dansk greve og en norsk embetsmann foreslår full religionsfrihet og borgerrett for alle, uansett tro.

Les mer: Karsten Alnæs om de dramatiske 1814-dagene

De liberale seilte likevel i motvind. Georg Sverdrup sa han fryktet for påtrengende jødiske handelsmenn som lurte folk til å kjøpe dårlige varer til overpris. Nicolai Wergeland hevdet at jødene ville forderve og forarme allmuen dersom de fikk slippe inn. Både Sverdrup og Wergeland mente å vite at det ifølge jødenes religion og moralregler slett ikke ble ansett for galt å bedra kristne.

Ifølge dagboken til sorenskriver Thomas Bryn ble saken til slutt avgjort på denne måten: «Omsider stod en bonde fra Lister raskt opp og ropte: «Stå opp alle de, som ingen jøder ville ha i landet» - hvilket straks, som ved et elektrisk støt, ble fulgt. Det forblev deretter grunnsetningen.»

Denne historien er det merkelig nok ingen av de andre dagbokforfatterne som refererer. Kanskje er den en myte. Det er lite sannsynlig at representantene har votert på en slik måte.

I så fall ville noen av de andre ha gjenfortalt den dramatiske historien og ikke bare Bryn. Noe offisielt referat ble dessverre ikke tatt fra forhandlingene i Riksforsamlingen.

Man skal ikke utelukke at Bryn har referert korrekt det som er tolket som bonden Teis Lundegaards lidenskapelige og plutselige oppfordring. Som sterkt nasjonal og bibeltro ville han ikke ha tilhengere av andre religioner i landet.

I så fall la han grunnen til det som senere ble vedtatt som paragraf 2 i Grunnloven: Hverken jesuitter, munkeordener eller jøder fikk adgang til riket - en skam for vår Grunnlov.

Karsten Alnæs

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder