Karsten Alnæs: Eidsvollmennene preger fortsatt norsk politikk

KONSENSUS: VGs 1814-ekspert Karsten Alnæs mener samarbeidsviljen på Eidsvoll er nøkkelen til å forstå hvorfor norsk politikk fortsatt er preget av stor grad av enighet. Foto: Alf Øystein Støtvig

1814 - samarbeidets triumf

At de 112 Eidsvollmennene var mer opptatt av samarbeid enn krangling, har preget norsk politikk i de 200 årene siden.

Artikkelen er over seks år gammel

De som opplevde 1814, betraktet det som et under, et mirakel, og hadde vanskelig for å forklare det som skjedde. Jacob Aall skriver flere år senere, i 1842, at det var «forsynet» som var på nordmennenes side den gangen, og langt på vei har han rett i at hellet fulgte våre faner. Men det var de utenrikspolitiske begivenheter som kuttet båndet til Danmark, og dermed løsnet skredet.

Christian Frederiks drøm om å gjenforene Danmark og Norge førte imidlertid til at han reiste en opprørsfane mot Kielfreden. Og det var behovet for å samle nordmennene bak seg, som fikk ham til å gi opp planene om enevoldsmakt, og i stedet valgte en vei som med tiden skulle føre nordmennene frem til demokratiet.

Alnæs blogger om de dramatiske dagene i 1814: Les alle sakene her!

Heldigvis var Carl Johan fanget av sine forpliktelser og satt bastebundet med sin hær ved grensen til Frankrike da det norske opprøret luet opp fra januar til mai. Jacob Aall har derfor rett når han sier at det var Guds lykke at Christian Magnus Falsens tilhengere seiret på Eidsvoll, og fikk lagt kjølen og spantene til en ny stat så tidlig som de gjorde, og det før Carl Johan sint og skuffet vendte tilbake fra sitt europeiske felttog.

Det førte til at nordmennene hadde et langt mer gunstig utgangspunkt i forhandlingene med Sverige, enn om de hadde satt seg til forhandlingsbordet rett etter Kielfreden.

Hvordan feirer du/dere 1814-jubileet? Del med VGs lesere!

Men det er et moment som ofte overses når man taler om triumfen i 1814, og det er samdrektigheten blant nordmennene, viljen til å kompromisse, til å endre sine standpunkter, til å inngå samarbeid med meningsmotstandere og åpne seg for nye muligheter. Denne politiske smidigheten fører ofte til gode resultater, som man har sett eksempler på blant annet i Tyskland etter 1945.

I fortellingen om 1814 hører vi ofte om de bitre motsetninger på Eidsvoll, om giftige beskyldninger om landsforræderen og kryperi, om avlytting og trusler, om mobbing og utfrysing.

Det politiske spill det året er likevel i langt større grad preget av viljen til praktiske løsninger og en samlet forståelse, enn av uforsonlig strid.

I sin trontale til nordmennene den 11. april 1814 sa Christian Frederik til Eidsvollsmennene: «Det norske folks hug står til dere, for at dere, dets utvalgte menn, i visdom og samdrektighet skal grunnlegge en statsforfatning på hvilke nåværende og kommende slekter skal hente hell, orden og velstand i riket.»

Ordet «samdrektighet» er ikke tilfeldig valgt. Det var løsenordet under den franske revolusjon. Det forkynte folkeviljen, allmennviljen, den samlende holdning, og førte til at en av de store plassene i Paris fikk navnet «Samdrektighetens plass». Men samdrektighet var også det mål representantene i den franske folkeforsamlingen satte seg, men dessverre aldri nådde.

På Eidsvoll gikk det langt bedre. Det var selvsagt kvass diskusjon om mange av de store spørsmålene i Grunnloven. Det gjaldt hvem som skulle ha stemmerett, om nasjonalforsamlingen skulle bestå at ett eller to kammer, om Grunnloven skulle inneholde en uavhengighetserklæring eller ikke, om verneplikten skulle være allmenn. Det falt også kvasse ord da kongen fikk ubetinget rett til å erklære krig, og da jødene ble utelukket fra riket.

ENIGE: Eidsvollmennene sverget troskap, og tiden etter Eidsvoll var preget av norsk samhold. Foto:

Men stort sett var grunnlovskaperne enige. De sto skulder ved skulder når det gjaldt folkets suverene makt, og tanken om at alle mennesker er født like og frie. Og enda mer forbausende: Den 17. mai valgte de enstemmig Christian Frederik til norsk konge, selv om 30 av representantene egentlig ville si nei. Men nå ble også de tårevåte og sang henført «For Norges kjempers fødeland» etterpå.

Forhandlingene med Sverige i august og utover høsten ble fra norsk side hele tiden ført av dem som om våren hadde vært motstandere av en svensk union. Men de viste fra første stund vilje og evne til å kompromisse, hvor avskyelig enn tvangsekteskapet med svenskene måtte fortone seg.

Christian Frederik på sin side satte sin egen person helt til side for å oppnå det best tenkelige resultat for den nasjon han nå måtte forlate.

At de tidligere tilhengerne av Christian Frederik ønsket å forsone seg med dem som hadde vært deres motstandere på Eidsvoll, er forståelig i en situasjon der unionen ikke var til å unngå. Men også fylkingen som ble kalt «svenskepartiet» var innstilt på samarbeid.

GREVE: Herman Wedel Jarlsberg Foto:

Carl Johan søkte råd hos grev Herman Wedel Jarlsberg da han etter 4. november skulle utnevne en regjering. Han hadde gitt uttrykk for at han mislikte sterkt de som hadde snakket nedlatende om ham på Eidsvoll. Men Wedel rådet ham til å utnevne en regjering som var sammensatt av personer som skapte et bredt politisk mønster, med en klar overvekt av tidligere bitre motstandere av både ham selv og Carl Johan.

Wedel skjønte at han ville bli den ledende i den nye regjeringen og ønsket å styre med et solid flertall i ryggen. Nå var han nemlig folkets representant, og det forpliktet. Så fikk han heller glemme den vonde striden på Eidsvoll, som ennå fikk blodet til koke i ham.

Det var med andre ord et forent folk som gikk inn i unionen med Sverige. Splittelsens spøkelser holdt seg unna, og hjemsøkte oss ikke. Dette igjen skapte et grunnlag for en praktisk, udogmatisk politikk i et land, der Stortinget og folkemassen utgjorde maktsenteret, der man hadde bestemt seg for å løse fremtidens utfordringer gjennom politiske tilnærminger og praktisk samarbeid.

Grunnsteinen til en politikk som kunne føre til suksess var dermed lagt.

Karsten Alnæs

Les også

  1. Dette maleriet har 14 feil

    Oscar Wergeland skal ha bommet på en del ting da han 70 år etter Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 forsøkte…
  2. Full krangel om «bastard»-grunnlov

    Abid Q. Raja (V) går knallhardt ut mot Martin Kolberg (Ap) og hans rolle i forsøket på å revidere Grunnloven.
  3. 2. mars 1814: Den første norske «regjering»

    For 200 år siden i dag, utnevnte Christian Frederik den første norske «regjering» i moderne tid.
  4. 21. mars 1814: - Gi opp, prins Christian!

    I et følelsesladet brev sendt på denne dagen for 200 år siden oppfordres Christian Frederik til å gi opp forsøket…
  5. Karsten Alnæs blogger: Det underlige valget

    Det var stinn fullt i kirkene på Østlandet den 25. februar 1814, for i dag skulle det holdes høymesse og valg.
  6. Eidsvollsmennene reiste fra Bergen i «limousin»

    BERGEN (VG) De fem Eidsvollsmennene fra Bergen la ut på ferden mot Riksforsamlingen i et av datidens mest luksuriøse…
  7. Karsten Alnæs: Derfor var Grunnloven så radikal

    Mens konger og fyrster gjenerobret makten i land etter land, ble den norske Grunnloven en enslig, liberal svale i Europa.
  8. Derfor er det ingen nordlendinger på dette bildet

    Hele Norge feirer at det er 200 år siden Grunnloven ble signert. Det faktum at Nord-Norge ikke var representert…

Mer om

  1. Grunnlovsjubileet
  2. Karsten Alnæs

Flere artikler

  1. 19. april 1814: Slaget om utenrikspolitikken

  2. Karsten Alnæs om 1814: En lykkelig utgang?

  3. 9. april 1814: Fremme på Eidsvoll

  4. 21. mars 1814: - Gi opp, prins Christian!

  5. 2. mars 1814: Den første norske «regjering»

Fra andre aviser

  1. 1814: Med gode middager på Bogstad bygget de det nye Norge

    Aftenposten
  2. 1814: Her ble vår egentlige grunnlov vedtatt

    Aftenposten
  3. 1814 - fra A til Å

    Fædrelandsvennen
  4. Greve, eidsvollsmann, raddis og forræder

    Aftenposten
  5. Jubileumsårets glemte sørlending

    Fædrelandsvennen
  6. Catering-kalaset på Eidsvoll

    Aftenposten

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder