Kunstekspert Lars Elton anmelder: Historien kan og skal ikke glemmes

Her er minnestedet på Utøya

UTØYA, TYRIFJORDEN (VG) I skyggen av bråket
rundt statens minnested på Sørbråten har AUF jobbet grundig og i det stille for å skape sitt eget minnested på Utøya. Det er blitt veldig bra.

Anmeldelse av «Lysningen» – minnested på Utøya: 3RW arkitekter.

Utøya, Tyrifjorden, innvies 22/7 2015.

Da jeg var på Utøya mandag for å se minnestedet AUF har fått laget, reiste jeg dit med alle mulige tanker i hodet. Jeg endte opp med å gå en tur rundt den vakre øya, langs «Kjærlighetsstien» der så mange unge mennesker ble drept.

Jeg hadde lest navnene og registrert alderen – den yngste var 14 år gammel. Navnene er skåret ut i en stor stålsirkel som henger mellom trærne på øyas høyeste punkt, for øvrig ett av de få stedene der ingen ble drept.

Etter å ha observert, fotografert og meditert ved minnestedet møtte jeg konkrete minner langs stien. Jeg så hjertene – ett i ull, ett i keramikk, ett i plast – som var plassert rundt i landskapet for å hedre verdifulle liv som var gått tap. Kaldblodige mord utført av en forstyrret mann.

Like fullt var det en fin tur. Jeg følte solen og vinden på kroppen, jeg kjente luktene og så vakre blomster i det varierte landskapet. Jeg betraktet trærne som strekker seg mot himmelen, og beundret de dramatiske klippene som stuper titalls meter ned i sjøen. Det var der ungdommene gjemte seg for terroristen.

Det var da det sank inn over meg hvilken god løsning det lokale minnestedet er: En enkel ring av tykke stålplater som henger mellom furutrærne.

Navn og alder på drøyt 60 av de drepte er skåret ut i stålet – det er fortsatt plass til dem som etterlatte har reservert seg mot å få nevnt. Under sirkelen er det på dugnad opparbeidet et område med skiferstein på stiene inn til og rundt ringen, med avskårne trestammer banket ned i bakken innenfor sirkelen, og med en rusten stålsirkel som markør av minnestedets «grense» mot resten av landskapet.

Det som gjør minnestedet så vellykket er at det er helt åpent. Her kan du gjøre akkurat hva du vil: Du kan bøye hodet og gå inn i sirkelen, du kan gå rundt ringen og lese navnene, eller du kan sette deg ned på skiferhellene som er lagt oppå den ytre sirkelen og se på ringen før du lar blikket vandre ut over Tyrifjorden mot åsene bortenfor.

Eller du kan løfte blikket langs trestammene og la tankene «forsvinne inn i evigheten».

Livet skal gå videre. Det er det minnestedet i all sin enkelhet forteller. Historien kan og skal ikke glemmes. Men her, ved minnestedet «Lysningen» hvor blikket og tanken kan søke mot en høyere himmel, skjønte jeg at den forferdelige hendelsen 22. juli 2011 er historie.

Minnet er utrolig sterkt, mange med meg kan fortsatt bli sterkt emosjonelt grepet bare ved tanken på uhyrlighetene i Regjeringskvartalet og på Utøya. Men minnet er og må bli en del av livet som går videre.

Ringen er et enkelt symbol. Den er sirkelen som viderefører livet, den inkluderer og setter en grense, den representerer samhold og evighet. Og den er her og nå, i landskapet på Utøya, inne i skogen og på kanten av skrenten som faller bratt ned mot sjøen.

Minnestedet på Utøya er så bra fordi det ikke er et formsterkt kunstverk som legger føringer. I stedet er det en åpen løsning som overlater til den enkelte å skape sin egen historie. Slik blir det et sted for fremtidens muligheter, samtidig som det tar vare på minnet om dem som ble myrdet. Brutalt og forsonende på samme tid.

LARS ELTON

Konkurransen om utformingen av minnestedet på Utøya ble avgjort 28. november 2014. Minnestedet er utarbeidet av 3RW arkitekter i samarbeid med økolog Christian Mong og forsker Joseph Chipperfield med illustrasjoner (typografi, red.anm.) utarbeidet av Fabian Schnuer Gohde.

Fra de høye furutrærne rundt lysningen henger en stålring 1,5 m over bakken hvor navn og alder på de som ble drept på Utøya 22. juli er stanset ut. Ingen navn kommer først eller sist og de som i første omgang eventuelt ikke ønsker navn oppført, kan legge dette til i ettertid.

Kilde: www.utoya.no