Savnet - gutten som ble borte

INNENRIKS

Politiet kom, Fredrik løp, Fredrik forsvant. Alle var sikre på at
19-åringen ville dukke opp igjen. I dag har pappa Karl Martin Lie (44) lett etter sønnen sin i 158 nerveslitende dager.

Publisert: Oppdatert: 07.12.15 10:30

På en liten grusvei ved en busslomme på Sotra står en pappa og sparker i småsteinen, hvileløst. Karl Martin Lie (44) ser seg rundt, tenner en røyk. Hvis han bare leter en gang til. Hvis han bare ser nok en gang under de spirende buskene og det bugnende ugresset i veikanten.

Kan han da finne bilnøklene? Kan han finne VISA-kortet sønnen hadde med natten han forsvant? Kan dét fortelle hvilken retning sønnen tok inn i skogholtet? «Fredrik Johannessen Lie – født 9. januar 1996», skal det stå på bankkortet. Hvis han bare kan finne det. Hundrevis av ganger har pappaen vært her på åstedet de siste fem månedene. Gått grusveien ned mot vannet. Spurt seg hva som skjedde. Igjen og igjen har han gått i seg selv:

Var han for skarp mot sønnen sin?

Hvor er Fredrik Johannessen Lie? 1. januar, noen timer inn i det nye året, kjørte den unge mannen av veien på Sotra. Politiet kom, Fredrik løp, politibetjentene løp, Fredrik kom seg unna. I den mørke, regntunge nyttårsmorgenen var ikke 18-åringen å se.

Politiet hadde mistanke at han var påvirket av rusmidler, men så på det som en mindre sak. Utforkjøringen var ikke alvorlig. Trolig var gutten uskadet. Politiet regnet med at han ville dukke opp igjen. I starten ante heller ikke foreldrene uråd. Når panikken hadde gitt seg, ville Fredrik sikkert ringe på døren hjemme, slik han hadde gjort før.

Fredrik ringte aldri på. Han var borte. Og ble borte. I måned etter måned. For Elin (41) og Karl Martin var første nyttårsdag starten på et mareritt.

En fars savn

Hvem er Fredrik Johannesen Lie? Vennene husker ham som gutten som alltid smilte. Spesielt hvis han var rundt bilene sine, en Volvo 940 og en 850-modell av samme merke. Han pleide å slite dekkene til de var helt glatte. Mønstrene lå igjen på veiene han hadde erobret.

Fredrik er Elin og Karl Martins yngstemann. Da han var liten gutt, dro han alltid ut på hemmelige ekspedisjoner. Ofte kom han stolt tilbake, intetanende om at foreldrene hadde revet seg i håret og lett over alt etter den lille pjokken.

Da han vokste til, ble Fredrik sønnen som alltid hjalp til hjemme. Han kunne være gretten, sove lenge og gjøre dumme ting, som alle tenåringer. Men han var alltid der når faren trengte hjelp til tunge løft i hagen. Når det skulle snekres. Når det skulle pyntes til jul, Fredrik stilte opp.

Til gjengjeld var Karl Martin alltid der når sønnen holdt på med sitt livs kjærlighet – bilene.

Gjennom årene ble Fredrik sin fars sønn.

En augustdag i fjor kom sønnen hjem for å fortelle at førerkortet hans var inndratt. Politiet hadde mistanke om at han hadde kjørt i rus.

Da måtte Kalle ta en alvorsprat med ham. Å miste sertifikatet var ikke bare skøyerstreker, spesielt for en gutt som levde mest når han kjørte langs Sotra-veiene og åndet inn Wunderbaum.

Fredrik var skamfull. Men han minnet Karl Martin på hva faren hadde lovet sønnen: Til foreldrene kunne han alltid fortelle alt.

Da tenkte Karl Martin at Fredrik hadde rett. Livet måtte gå videre. Fra januar skulle mye ordne seg. Da skulle Fredrik begynne i farens tømrerfirma.

Først skulle de bare feire jul og nyttår.

Det nye året er bare noen timer gammelt. En søvndrukken mann blir revet ut av søvnen, noen bråker der ute. Han hører en bil spinne i busslommen som hviler på en skrent over fjorden.

Fra vinduet ser han to gutter og to Volvoer. Den ene bilen står med snuten nede i grøfta. Rett bak den står den andre bilen; tett inntil.

De to guttene herjer og baler med bilene – og forsøker å få dratt den nederste Volvoen opp fra grøfta.

Klokken er 06.07. Den søvndrukne mannen ringer politiet på Sotra.

17 minutter senere kommer politiet. De to betjentene ser Volvoene i busslommen og kjører patruljebilen opp bak dem.

Plutselig farer en lyshåret gutt ut av den ene bilen. Han ser ut til å ha på seg lyse jeans og grå hettegenser.

Gutten, som senere skal vise seg å være Fredrik, svinger ned på grusveien. Så tar han inn i et skogholt like bak busslommen.

Det er mørkt, det regner, det blåser kraftig. Det er ikke lett å se noe mellom trærne. Politibetjentene har ikke lommelykter med seg, de må bruke lyktene på mobilen. De bestemmer seg for ikke å løpe etter gutten mer.

Med 50 til 70 meters forsprang forsvinner Fredrik inn i mørket.

Det er det siste noen ser av ham.

Karl Martin kalles «Kalle» blant venner. Han knuger seg fortsatt til et lite håp, der han snirkler seg frem på trange vestlandsveier med varebilen sin.

– Et sted må han jo være, sier Kalle stille.

Våren har farget Sotra grønn. Flere steder er det «burnestriper» i asfalten. Ungdommene i bygda liker å kjøre bil – og gjerne ikke i søndagsskolefart

Pappaen passerer busslommen, Ekerhovd, der Fredrik forsvant. Stoppestedet er klemt inne i fjellskrenten, sammen med noen bolighus og flere fiskenaust. Nedenfor ligger fjorden.

Han svinger ned mot den lille grenda som i så mange generasjoner har vært «hjemme» for familien Lie.

På vei ut fra bilen må han skritte over flere plankehauger. Det har vært lite tid til å jobbe med huset de siste månedene. Hagen er blitt en eng av ville blomster. De har knapt rørt den.

– Det har vært et sant helvete, sier Kalle.

– Jeg har forsøkt å fungere på jobb og i dagliglivet med en kropp som er totalt utmattet. Jeg går og tenker og tenker og tenker, uten å få et svar. Det hadde vært mye bedre om vi hadde fått et svar den første dagen. Det er en kamp, fra tidlig morgen til sen kveld, sier han.

Ved huset går blikket hans går automatisk i retning det mørke vinduet i første etasje, Fredriks rom.

Kan mirakelet ha skjedd? Kan sønnen ligge trygt i sengen der inne?

Men ingen Fredrik på gutterommet.

Alt har stått stille siden han forsvant.

Nyttårsaften. Pinnekjøtt til middag. Hele familien Lie har benket seg rundt bordet. De har det så fint, Fredrik er så glad i pinnekjøtt.

Utenfor ser de julelysene. Det er Fredrik som har hengt dem opp, over 6000 pærer. Sånn må det være, det hvite huset skal alltid være badet i lys til jul. 18-åringen elsker det.

Fredrik går ut, og kommer hjemom ved midnatt, etter å ha vært på fest med noen kompiser. Han skal bare hilse på, før han skal videre på en ny fest.

Han holder godt rundt sine foreldre, sier «godt nyttår» og trer ut av lyssirkelen som omkranser huset.

Slik forsvinner han ut av Kalle og Elins liv.

Ungdommene i nabolaget har samlet seg hos 21-åringen Espen Haugs. De voksne i huset er hjemme, og har voksne venner på besøk. Flere generasjoner koser seg sammen i de første timene av 2015.

Midt blant dem sitter Fredrik.

– Jeg husker smilet hans. Da han skulle gå, gikk vi ned i garasjen for å si «ha det» og ta oss en røyk. Han ga meg en god klem og sa hvor glad han var i oss, sier Espen.

Igjen skal Fredrik videre, denne gangen med fetteren Heine (22). De vil gå på en annen fest like i nærheten, men der viser det seg at alle lagt seg.

Fredrik henter bilen sin i farens garasje – og sammen med Heine kjører de til en fjerde fest, noen kilometer nærmere Sartor på Sotra.

Her plukker han opp barndomsvennen Kenny og en jente i vennekretsen. Klokken er omkring 05.00, slik Kenny husker det. Han tenker at Fredrik nok kjører noe ustøtt og litt for fort, men de kommer helskinnet frem til garasjen hjemme hos familien Lie.

Her ved garasjen har nabogutta samlet seg så mange ganger, for å «preike skit», mekke bil og flørte med damene som av og til stakk innom.

Etter omkring ti minutter ved garasjen får guttene en idé. Nyttårsfeiringen er ikke over, selv om de andre to har lagt seg for å sove. De to kameratene skal kjøre en tur til, denne gangen i hver sin bil. Fredrik (18) i den ene og Kenny (17) i den andre.

Ingen av dem har lappen, men hvor sannsynlig er det at politiet har kontroll midt på natten – helt her ute?

Fredrik kjører først, med Kenny rett bak. Plutselig begynner Fredriks bil å vingle. Det ser ut som om han har punktert, tenker Kenny.

Fredrik sakker farten, men kommer likevel litt for fort inn på busslommen. Han havner i grøfta, med fronten på bilen rett ned i en grusvei som går ned til sjøen.

De er bare rundt to kilometer fra barndomshjemmene sine. I stedet for å dra hjem, vil guttene forsøke å få bilen opp av grøfta.

Fredrik rygger den andre bilen bort til den som sitter fast. De prøver å dra den opp med noen gamle høyttalerkabler som ligger i bagasjerommet, men de er for korte.

Hva om Kenny setter seg mellom bilene for å dytte, mens Fredrik forsøker å kjøre seg løs?

Plutselig ser Kenny kompisen fyke vekk fra bilene. En politimann følger etter Fredrik.

Selv sitter Kenny delvis skjult mellom de to bilene – og hører hjertet slå. Han tenker at han må løpe mens politimennene leter etter Fredrik. Det virker ikke som om de har oppdaget at han sitter mellom bilene.

Kenny legger på sprang. Noen hundre meter fra busslommen finner han tilhold ved en klynge naust nede ved fjorden. Under et halvtak gjemmer han seg for de sveipende politilyktene og det strie regnet.

Hvordan skal dette gå?

For Kenny starter marerittet allerede her. For pappa Kalle og mamma Elin skal det ennå gå mange timer før de blir urolige.

Foreldrene ligger fortsatt hjemme og sover – og vet ingenting om at sønnen har dratt av gårde i bilen.

Politiet lyser etter guttene, men finner ingen av dem. De tilkaller en hundepatrulje for å fortsette søket etter den lyshårede karen som forsvant inn i skogholtet.

Så sjekker de skiltene på de to bilene. Fredrik Johannessen Lie. Men dette er ingen stor sak. Trafikkuhell med mistanke om rus skjer hele tiden i disse traktene.

– Det er hendelser som vi får melding om ganske ofte: At noen har kjørt i grøfta, og stukket fra stedet, sier politioverbetjent Per Algrøy. Han har etterforsket saken sammen med flere andre i Sotra-politiet.

Ved 08-tiden ringer politiet på hos Fredriks familie. Mamma Elin har sovet bare fire timer da hun åpner inngangsdøren på gløtt. En uniformert mann lurer på hvor Fredrik er. Bak døren står en til.

Nei, Fredrik er ikke hjemme. Har han ringt? Nei. Fredrik svarer heller ikke når Elin forsøker å ringe ham.

Også moren tror Fredrik vil komme hjem når panikken og rusen har avtatt. Hun vekker Kalle. Heller ikke han blir fryktelig urolig.

– Når han har gjort noe som ikke var helt greit før, har han vært borte et par dager. Men vi har som regel klart å få svar i løpet av dagen, sier Kalle.

Ved naustene orker ikke Kenny hutre mot kulden lenger. En halvtime er gått, han vil hjem.

Han er redd for å bli oppdaget. Hver gang det kommer en bil, kaster han seg ned i grøfta. Ved 08-tiden er han fremme ved huset der moren og stefaren bor. Kenny er så forkommen at han ikke skjønner at døren er ulåst. Han ringer på – flere ganger.

Stefaren åpner. Utenfor ser han en gutt som er helt dekket av gjørme, og har flere flenger i klærne.

Kenny orker ikke skjule hva som har skjedd. Han forteller om bilturen som gikk så galt, om Fredrik som stakk av fra politiet og at han er redd for å bli tatt.

Men han nekter å melde seg for politiet.

Gjennom hele formiddagen maser stefaren og moren på ham. Kenny blånekter fortsatt.

Samtidig blir han mer og mer engstelig. De kommer til å finne meg til slutt uansett, tenker Kenny.

Like før klokken 14 samme dag står han foran politistasjonen på Sotra – med moren ved sin side. De ringer på og sier at 17-åringen som satt i den ene bilen, vil melde seg.

Kenny forteller kort hva som skjedde og avlegger en blodprøve. Både kompisen og politiet tror Fredrik snart vil melde seg. Men timene går, det blir ettermiddag, og det mørkner igjen.

Nå begynner både Kenny og politiet å tenke det samme. Fredrik ville ha gitt lyd fra seg nå. Han ville ikke gjort dette mot foreldrene.

Det slås full alarm.

EN VENNS SAVN

Ikke langt unna Kalle og Elins hus sitter en fortvilet 17-åring.

Det er snart sommer. Fortsatt plages Kenny av de samme spørsmålene: Burde han gjort noe annerledes? Skulle han løpt etter? Burde han meldt seg tidligere? Hvorfor dro de i det hele tatt ut i bilene?

Eksamenene som venter ham denne våren, virker uoverkommelige. Men han vil ikke gi seg.

Om natten treffer han Fredrik i søvne. De går mot hverandre for å klemme. Fredrik smiler bredt. Men akkurat før Kenny når bort til ham, våkner Kenny brått.

– Jeg har vel egentlig følt hele tiden at jeg kommer til å møte ham igjen. Jeg begynner å tvile litt nå. Men jeg vil ikke innse det, sier han.

1. januar, om ettermiddagen. Rundt busslommen der det skjedde, stimler det nå av folk. Det er uniformer fra Røde Kors, Norske redningshunder og Kystvakten. Og naboer, fettere og kusiner, onkler og svigerinner.

Volvoene er fjernet. Pappa Kalle hentet dem mens han fortsatt trodde at Fredrik ville komme hjem.

Hvor er Fredrik? Kan han ha dratt opp i fjellskrenten som ruver over busslommen? Der er det så mange gjemmesteder.

Har han svømt ut i fjorden? Har han kommet seg over til en av holmene som ligger noen hundre meter unna fjæresteinene?

Politihunden har markert ved en steinbrygge like nedenfor skogholtet der han forsvant. Har Fredrik trodd at han kunne fjerne spor ved å gå ut i vannet? Selv om han vet at strømmene går stritt forbi, tvunget opp i overflaten av de trange sundene? Her på Sotra, stedet som etter alt å dømme har fått sitt navn av de gammelnordiske ordene for å syde eller koke – fordi suget i sjøen er så sterkt.

Ville han gått uti, selv om det bare var fire grader i vannet?

Mamma Elin, pappa Kalle og eldstebror Martin ringer rundt til guttene i gjengen. Innstendig spør de om de har hørt noe fra Fredrik. De sier at det er alvorlig dersom de lar ham skjule seg hos dem.

Mot natten går folk inn og ut av det hvite huset hvor familien bare et døgn tidligere satt samlet om nyttårsmiddagen. Senere skal Kalle huske den første dagen som en sammenhengende strøm av mennesker, kaos og utrettelig leting.

Hva kunne han gjort annerledes? Burde han reagert på en annen måte da Fredrik mistet lappen i august?

– Var jeg rett og slett for kvass med ham? Kviet han seg for å komme hjem? Han hadde jo til og med tatt to biler. Jeg tror nok han har hatt den tanken i hodet, sier pappaen.

Kalle sover bortimot ingenting de tre neste januardøgnene. Av og til oppdager han at han har sluknet i stolen, dormende med utsikt over den kalde fjorden.

På den tredje dagen går søket over til leting etter en antatt omkommet. Men Kalle tenker fortsatt at Fredrik gjemmer seg. Og at han vil dukke opp til sin egen 19-årsdag 9. januar – ni dager etter at han ble borte. Den vil han nok ikke gå glipp av. Da kan de treffes igjen og feire at gutten er blitt ett år eldre.

Bursdagen kommer. Men ikke Fredrik.

I stedet får Kalle en MMS på mobilen. En sko! En lysebrun støvlett med gule lisser.

En storm har herjet fjorden de første januardagene. Skoen har skylt i land på bryggen til familien Michelsen på Kiparholmen – bare noen hundre meter over fjorden fra busslommen.

Familien Michelsen kontakter noen som kjenner familien Lie. For Elin og Kalle blir dette det første sporet. Fredrik hadde den typen sko. Lissene er ikke helt knyttet, slik Fredrik pleide å ha dem. Og den er størrelse 44, Fredriks størrelse.

Politiet finner ingen DNA-spor i skoen. Men Elin og Kalle føler seg sikker på at den er sønnens.

To dager senere avsluttes politiets siste formelle søk. Alle folkene forsvinner ut av det hvite huset. Plutselig står alt stille.

Tilbake står Kalle med de gnagende spørsmålene. Han føler sterkt at politifolkene som kom til stedet, kunne handlet annerledes.

– Du skal ikke være gamle mannen for å skjønne at man ikke springer etter folk i skogen og stopper halvveis. Da må man fullføre løpet. Det var det første som gikk galt, sier han.

Kalle mener også at søket ble avsluttet for tidlig. Politiet burde bedt Forsvarets skip bistå i søket, mener han.

EN MAMMAS SAVN

– Jeg kjenner fortsatt lukten etter ham, sier Elin stille.

Den svake maisolen når så vidt gjennom vinduet på rommet til gutten hennes. Hun har ikke orket stort mer enn å brette klærne som lå som små fartsdumper på gulvet.

Hun har plukket opp joggebuksene og T-skjortene, og lagt dem i en haug på sengekanten.

I hjørnet av sengen ligger dynen fortsatt krøllet sammen. Det er som om Fredrik nettopp har kastet den av seg og stått opp.

I vinduet står en boks Red Bull og en flaske julebrus. Like over dem dingler julelysene, som Fredrik hengte opp. Fem måneder er gått, de henger der fortsatt. Hvis Fredrik bare kunne komme hjem til henne.

De første ukene av januar har gått.Familien og venner fortsetter å lete i private søkelag. Noen har erfaring fra Røde Kors. Dykkere stiller seg til disposisjon og gjør korte søk i den kalde fjorden.

Kalle er med på alt. Han kan bare ikke gi seg før Fredrik er funnet. På få uker går han ned åtte kilo i vekt.

Hver natt lar han inngangsdøren bli stående ulåst, i tilfelle gutten skulle komme hjem.

Den første måneden ebber ut. Intet nytt fra fjorden. Ingen spor i fjellet. Alle naust er tomme.

Den siste januarhelgen står en sporhund i baugen på en båt midt på fjorden, den markerer funn.

Folkene om bord tror det er et gjennombrudd. Kan Fredrik ligge på bunnen? De føler seg så sikre at varsler politiet, som drar ut i politibåten for å sjekke sammen med dem.

Da pappa Kalle får beskjeden, går han opp på rommet over garasjen. Det var her Fredrik og vennene pleide å mekke bil. Guttenes ølflasker står tomme igjen etter sammenkomstene i romjulen.

– Det var den mørkeste dagen. Jeg kastet dem i veggen og raserte alt. Da trodde jeg virkelig at de skulle finne noe, men så gjorde de ikke det. Jeg trodde jeg skulle få et svar, sier Kalle.

Når han går på jobb, vokser savnet seg umenneskelig i ham. Fredrik skulle vært med ham i tømrerfirmaet, de skulle jo jobbet sammen.

– Jeg får disse tankene rett i ansiktet hver morgen når jeg setter meg inn i bilen og ser han nye ansatte i stedet for Fredrik.

19. februar setter mamma Elin ord på sorgen på Fredriks Facebook-profil, som fortsatt er holdt åpen:

«Så er natten kommet, og igjen sitter eg her og venter på deg. Sitter her i stolen nesten kver natt. Venter og venter, men du kommer ikkje. Tårene mine triller for deg kver dag. Du er hele tiden i mine tanker. Nå må du faktisk komme hjem. Vi savner deg sånn. Savner de lure smilet ditt, klemmene dine, alle spøkene dine å ikkje minst den kjærligheten du viste oss. Du har lagt eit stort tomrom i huset vårt. Ingenting er som før. Eg får liksom ingenting til å fungere lengre. […] Håper du leser dette og kommer hjem igjen. Eller bare gi meg ein liten lyd sånn at eg veit at du har de bra. Mamma elsker deg kjempe masse lille gutten min».

Fredriks eldre bror, Martin, bruker datamaskinen til å organisere kaoset. Møysommelig har han plottet inn GPS-koordinatene for hvor søkelagene har vært. Flere hundre meter opp i fjellsiden. Rundt bukter og holmer i fjorden.

Sporene snirkler seg opp og ned i terrenget. Kartene blir flere. Hvor er lillebror?

– Det eneste som motiverer oss, er at vi forhåpentligvis får et svar i nærmeste fremtid, sier Martin.

Hva har politiet gjort? De har søkt, de har etterforsket, de har konsultert fiskere i området: Hvor havner noe dersom det blir tatt av strømmen utenfor busslommen på Ekerhovd? Hvordan er strømforholdene i forhold til flo og fjære?

Politiet har også sluppet blåser med lodd i den kalde fjorden, i håp om at det skal fortelle dem hvor han kan ha tatt veien. Men det hjelper lite, så lenge de ikke vet hvor han er, og om han i det hele tatt har havnet i sjøen.

I mai avslutter de sin politirapport. Bankkortet hans har ikke vært i bruk siden han forsvant inn i skogholtet. Mobilen lå igjen i bilen, så heller ikke den kan fortelle dem hvor ham ble av. Politiet tror det mest sannsynlige er at Fredrik havnet i sjøen, men er usikre på om de noen gang kommer til å finne ham.

De konkluderer med at politimannen gjorde rett i ikke å løpe etter den lyshårede gutten inn i skogen.

– Det er et veldig vanskelig terreng, det var dårlig vær og han hadde dårlig lys. Det er en normal avgjørelse, som ofte blir tatt. Det er av to grunner. Det er vanskelig å løpe i det terrenget uten godt lys. Og han ville ødelegge for hund som kommer for å søke, sier politioverbetjent Algrøy.

Ble det søkt nok?

Politiet mener det er vanskelig å svare på, siden Fredrik ikke er funnet. Men det er søkt mye, og alle de involverte har gjort en imponerende innsats, poengterer politiet. De så heller ingen hensikt i å koble inn Forsvarets båter, fordi det allerede var gjort omfattende søk.

Strøm- og bunnforholdene gjør at Fredrik kan ha drevet svært langt vekk – dersom han har havnet i sjøen.

Gullbusken skyter sine knallgule blomster fra bar kvist. Omsider kommer Kalle seg ut i hagen. Selv den tyngste vinter må vike for den spirende våren.

Det er så mye å ta igjen etter alt det vonde. Den lille mannen går ut av det enda lavere drivhuset. Han velter jordsekkene ut av trillebåren. Det er disse tunge løftene han kjenner. Her skulle Fredrik vært til å hjelpe. Tulle og smile.

– Jeg håper jo på at jeg skal få en eller annen form for svar på hvorfor det gikk så hakkende galt med en så liten feil. Og har det gått så galt, hadde det vært flott å ha en grav å gå til, sier han.

Kalle går sine faste, daglige runder. I verktøybeltet henger en svart lommelykt, i stedet for tommestokken.

Han går forbi garasjen. Kan han ha gjemt seg bak bilen?

Han titter inn vinduet til guttens rom. Ligger han i sengen sin?

Han krysser bekken på stien ned til naustet ved sjøen. Har han lagt seg bak utemøblene for å varme seg?

Har han funnet ly i sjøboden like ved? Kalle legger taustumper i klem i dørene slik at han kan forsikre seg om at ingen har vært der. Av og til er taustumpen borte. Da går det en frost nedover ryggen hans. Men så er det bare letemannskapene som har vært her.

Kampen inni ham pågår fra tidlig morgen til sen kveld. Det eneste pappaen vil, er å høre det ringe på døren, for så å se den lyshårede gutten sin stå der – i god behold. Pappa Kalle er ikke i tvil om hva han ville gjort.

– Jeg ville holdt godt rundt ham, så han ikke skulle komme seg ut en gang til.

Sin fars sønn.

Har du tips i saken? Kontakt Sotra og Øygarden lensmannskontor på telefon 56 31 58 00.

FLERE SAKER FRA VG:

17.000 elever blir mobbet - Odin var en av dem

Victor (8) reddet livet til pappa fem ganger

Dødskampen i Barentshavet

Da Marcus døde, fikk Celine et nytt hjerte