VARSLER: Robin Schaefer (45) varslet i Monika-saken
VARSLER: Robin Schaefer (45) varslet i Monika-saken Foto:Hallgeir Vågenes,VG

Varsleren snakker ut for første gang: «Jeg har følt meg som en kriminell»

Slik opplevde han seg truet til taushet av sin egen ledelse

INNENRIKS

Varsleren snakker ut om sin fremtid i politiet

Robin Schaefer (45) nektet å tro at en åtte år gammel jente hadde tatt sitt eget liv. Han trodde han skulle bli hørt av sine ledere, men det motsatte skjedde. Nå kommer boken om hans kamp for Monika.

Publisert: Oppdatert: 13.02.15 16:28

– Jeg føler skam på vegne av etaten. Det vrenger seg inni meg når jeg tenker på hvordan politiet ikke har tatt en mor på alvor. Det er måten hun har blitt behandlet på som har vært drivkraften min når jeg nå har skrevet bok, sier Robin Schaefer, varsleren i Monika-saken. For første gang står han nå frem og forteller sin historie.

PODCAST: Giæver og Joffen uke 7, hør hvorfor Hanne Skartveit mener politimesteren i Bergen må gå.

VG møter ham i forlaget Vigmostad & Bjørkes lokaler på Minde i Bergen. Robin Schaefer fremstår som en veltrent politimann på nærmere 1,90 og av den typen som tar 20 hangups i slengen. Han hører på «St. Anger» med Metallica når han trener. «Nothing else matters» med samme band, er også en viktig låt for ham.

Han fremstår bestemt og tydelig. Han smiler lite. Det hviler et alvor over ham. Han er gift med en kvinne som også jobber i politiet, har et barn og en hund. Hytte og Tesla.

Han vrir seg i stolen når vi spør om hvem han egentlig er. Han vil helst snakke om boken sin. Og hvorfor han har skrevet den.

Henlagt

29. mars 2014:

«Jeg holder på å miste tilliten til mitt eget system. Uten tillit har man ingen ting. Det dreier seg sannsynligvis om et rått og brutalt drap på en åtte år gammel jente. Når denne kampen er vunnet, er det godt mulig at jeg slutter i politiet. En fortvilet mor har krav på svar om hva som egentlig skjedde. Sannsynligvis går en drapsmann fortsatt løs. Hva om han dreper igjen?»

LES OGSÅ: - Det viktigste for meg er at moren nå ble hørt.

Dette skriver etterforskeren Robin Schaefer i sin egen dagbok den 29. mars 2014. På dette tidspunktet hadde han kjempet i over to måneder for å få gjenopptatt etterforskningen av dødsfallet til den lille litauiske jenta Monika Sviglinskaja (8). Hun ble funnet av sin mor hengende etter et belte i kjellerleiligheten der de bodde da moren kom hjem fra jobb den 14. november 2011.

LES OGSÅ: Hvem drepte min Monika?

Saken ble etterforsket, men 15. august året etter henla politiet saken som et selvmord.

Etter det ble Monika i praksis glemt av alle med unntak av Monikas mor. Monika var blitt sjelden statistikk: Et navn på en liste med tre personer på under ti år som har tatt sitt liv de siste 25 årene.

Her kan du klikke deg gjennom Monika-saken helt fra starten:

- Noe var hakkende galt

Men så skjedde det noe.

I desember 2013 åpnet etterforskeren Robin Schaefer saken da han var etterforskningsleder i en annen sak. Han undersøkte et navn med tilknytning til Baltikum.

– Jeg hadde ikke lest gjennom hele saken én gang før jeg skjønte at noe var hakkende galt, sier han til VG.

Politimannens arbeid med det som senere har blitt hetende Monika-saken, er årsaken til det jordskjelvet som har rammet politihuset i Bergen det siste halve året. Den ene granskingen har avløst den andre. Varslerne har stått i kø. Denne uken kom Riksadvokaten med sterk kritikk av hvordan bergenspolitiet har håndtert dødsfallet til den lille jenta.

Politimester Geir Gudmundsen måtte stå på TV og innrømme at etterforskningen hadde vært for dårlig, og samtidig rose Robin Schaefer for den jobben han hadde gjort.

Men hans beklagelse kommer sent og nå kommer enda et jordskjelv: Robin Schaefers bok «Monika-saken. Min historie. Fra drapsetterforsker til varsler»

Ønsker å dokumentere

Boken er et grundig oppgjør med det Robin Schaefer beskriver som en politiledelse hvor lojaliteten nærmest går blindt oppover og ikke nedover i systemet.

– Jeg har skrevet boken fordi jeg har ønsket å dokumentere hva jeg har gått gjennom. For meg har det vært terapi. Med denne boken vil jeg bli ferdig med saken og legge den bak meg, sier Robin Schaefer.

Han beskriver i detaljer hvordan han har opplevd møtet med sine ledere da han argumenterte for at dødsfallet til Monika måtte etterforskes på nytt. I boken kan man lese om en etterforsker som presser seg helt til yttergrensene av hva helsen tåler i møte med en politiledelse som ikke vil lytte.

«Noen må gi Monika den respekten og det ettermælet hun fortjener. Jeg tåler ikke denne saken! Jeg tåler ikke å tenke på den, men den er i tankene mine hele tiden, dag og natt! Det er under min verdighet å jobbe for slike personer. Det er disse menneskene som skulle ha sovet dårlig, ikke jeg.», skriver Robin.

- Jeg har spist dem til frokost

I en del av boken beskriver han kampen mot ledelsen etter at han har lest en kommentar i Bergens Tidende der hans varslerstatus er beskrevet anonymt. I kommentaren står det at lederne i politiet spiser slike varslere som ham til frokost.

«Jeg har spist dem som prøvde å stoppe meg til både lunsj, middag og kvelds, en etter en. Det har kostet, men jeg kan ikke hete Schaefer, og oppføre meg som en puddel, he he.», skriver Robin i boken.

– Er du sint, Robin?

– Det har vært sinne og fortvilelse underveis, men jeg er ikke sint nå. Et slikt sitat må leses i den sammenheng det er skrevet i. Det er ikke skrevet av hevngjerrighet, men i sanntid som motivasjon for meg selv der og da, sier Schaefer til VG.

Han aviser at boken er et bittert takk for sist til sine ledere.

– Det er ikke snakk om revansje. Jeg tenker at boken mer er en måte å skape forståelse hos andre kolleger i egen etat for hva som egentlig skjedde fra mitt perspektiv. Det er på en måte verdens lengste egenrapport, sier politimannen.

-Jeg advarte mine kolleger

Selv om han har skrevet en del i boken om både sine personlige tanker og de psykiske påkjenningene arbeidet har gitt ham, så har han vanskelig for å finne ord når VG ber ham fortelle om dette.

– Jeg har skrevet det som er å si i boken. Jeg har aldri bedt om å sitte i denne stolen. Jeg hadde aldri snakket med journalister før denne saken. Det ville ikke falle meg inn å være illojal mot mine egne, sier 45-åringen.

Han sier han lenge ønsket at denne saken skulle bli tatt opp igjen uten at det det ble bok og intervjuer i media.

– Jeg advarte mine kolleger og sjefer om at dette kunne komme til å bli stygt, og det har det blitt. Det skremmende er at det kunne vært løst så lett dersom man bare hadde vært villig til å snu i tide, sier Robin Schaefer.

- Kunne snudd i januar

Og det kunne politiet allerede gjort i begynnelsen av januar i fjor.

Da varslet han sine sjefer om feilene i Monika-saken. Han skrev en grundig rapport, trodde egentlig at han hadde støtte, men det skjedde ikke noe. Påtalelederen Sidsel Isachsen, som hadde henlagt saken, ville ikke se på saken på nytt.

Heller ikke da Robin for andre gang skrev en rapport og sendte den til sin øverste sjef, politimester Geir Gudmundsen, skjedde det noe konkret.

I denne prosessen mistet han støtten fra sin seksjonsleder, Rigmor Isehaug, som inntil da hadde bakket han opp.

Det skjedde da toppledelsen ved politihuset i Bergen fikk høre at Robin Schaefer ville varsle bistandsadvokat Stig Nilsen, som representerer Monikas mor, om alle feilene i Monika-saken.

Advart med oppsigelse

Beskjeden han fikk fra sin leder den 14. mars i fjor glemmer han aldri:

** Du har ikke lov til å jobbe eller se mer på denne saken

** Du har ikke lov til å snakke med noen om denne saken, og heller ikke prøve å få støtte fra andre

** Du jobber heretter kun med dine egne saker.

– Jeg har åpnet boken min med disse tre punktene, og de er nok noe av det mest sjokkerende jeg har opplevd i mitt arbeid med Monika-saken, sier Schaefer.

Han sier han ikke har noe godt svar på hvorfor støtten plutselig tørket inn.

I boken beskriver han hvor fortvilet han ble over sine egne ledere. Han mener de alle har sviktet. Alle som en. Også de nære kollegene. Ingen sto opp. Ingen ga støtte som kostet dem noe.

– Hva tror du er årsaken til at ledelsen hadde så stor motvilje mot saken?

– Det er et godt spørsmål. Jeg vet ikke. Jeg har spurt meg selv flere ganger om det samme og kanskje handler det om prestisje. Det å snu i en slik sak, ville samtidig være en innrømmelse av feil og mangler, sier Schaefer.

- Ble sykmeldt

I boken beskriver han hvordan motstanden internt i politihuset og mangelen på støtte gikk hardt inn på ham. Schaefer ble sykmeldt bare få dager etter han fikk beskjeden om å holde seg unna saken.

– Det ikke å ha nådd frem i egen etat, det å få beskjed om å holde kjeft, ikke å bli hørt av mine ledere, det har skapt et enormt trykk for meg, sier Schaefer. I boken beskriver han tankekjør og søvnløshet som følge av arbeidet med saken.

Samtidig ble det et voldsomt krysspress da han hadde den skjulte kontakten med nettopp bistandsadvokat Stig Nilsen, og senere en journalist fra Bergens Tidende som tidlig i fjor høst beskrev Robins interne kamp.

– I denne prosessen måtte jeg nærmest gå frem som en kriminell som skjuler spor. Det var ubehagelig, og jeg har beskrevet det i boken, sier Schaefer.

45-åringen har inntil nå kun figurert som den navnløse mystiske varsleren i medieomtale der Stig Nilsen har fortalt om hvordan han har opplevd å jobbe med saken.

- Ikke superetterforskeren

Varsleren beskriver samarbeidet med bistandsadvokaten som avgjørende for at Monika-saken faktisk ble gjenopptatt og at politiet er der de er i dag – med en pågrepet mann siktet for drap.

– Men jeg har blitt fremstilt som en slags superetterforsker med masse erfaring, noe som ikke er tilfelle. Sannheten er at jeg har liten etterforskningserfaring, og har kun vært etterforskningsleder på ett drap, sier 45-åringen.

Han har gått et studie på Politihøgskolen i etterforskning av grove vold og drap. På det kurset gikk de gjennom Kristoffer-saken. Saken som ble henlagt to ganger av statsadvokaten, før den etter påtrykk fra bistandsadvokat og familie ble gjenåpnet og endte med domfellelse.

– Har dette kurset inspirert deg?

– Det kan hende, men jeg tror ærlig talt jeg hadde reagert uansett om jeg hadde hatt det kurset eller ikke, sier Schaefer.

Han beskriver seg som en person som stiller seg åpen og undersøkende til alle påstander han møter.

Han håper boken nå kan være til inspirasjon og til lærdom for andre politifolk og er åpen for å forelese om sine erfaringer.

Det beste rådet han vil gi til andre etterforskere som skulle komme i samme situasjon, er ikke å gi seg om de skulle ha faglig grunnlag for å hevde at noe er feil i en sak.

– Men de må ha noen så stå sammen med. Prisen for å stå alene kan bli for høy. Jeg føler jeg har betalt den prisen, sier Schaefer. Han har vært sykmeldt siden i høst.

– Hvordan tror du ledelsen ved politihuset i Bergen vil reagere på boken?

– Jeg frykter de kommer til å forsvare seg etter beste evne. Jeg håper det vil være et snev av evne til selvkritikk og selvransakelser, selv om jeg har mine tvil, sier politimannen.

- Klarer ikke føle glede

Han sliter nå med å føle glede over hva arbeidet hans faktisk har ført til. Han ser ikke på seg selv som noen mønsterpolitimann. Han klarer ikke å ta til seg andres ros om at det han har gjort er det alle andre politimenn og etterforskere skulle ønske de kunne gjøre: Bidra til å belyse en sak som ligger i mørket. I ytterste konsekvens kan han ha bidratt til å avsløre en barnedrapsmann, dersom noen blir dømt i saken.

– Jeg følte bare en slags tomhet da jeg fikk vite at etterforskningen ble tatt opp i mai 2014. Det var da mange som ville støtte meg, sier Robin.

I boken beskriver han entusiastiske ledere som etter hvert vil være med på det seirende laget.

– Jeg opplever det som et dobbelt svik, skriver han i boken.

Han hadde heller ikke en vedvarende gledesfølelse da han den 20. oktober 2014 fikk melding om at politiet hadde pågrepet en 32-åring og siktet ham for drap. De hadde tatt samme mann som han selv hadde pekt på som en klar mistenktkandidat allerede 10 måneder før.

- Saken har en del tapere

– Jeg ble veldig glad for at en omtenksom kollega informerte meg så tidlig. Det var en god dag. Jeg var den andre på listen han ringte. Det var respektfullt at jeg ble husket på, men jeg må innrømme at jeg har slitt i ettertid med å føle noen ordentlig glede. Jeg føler saken har en del tapere. Saken har gått hardt utover politiet, og jeg har også betalt en stor pris, sier Robin.

Han beskriver at han selv har gått rundt og følte at han nærmest har måttet oppføre seg som en kriminell i sin kontakt med Stig Nilsen og Bergens Tidende.

– Jeg gikk rundt med følelse av at jeg gjorde noe galt, sier Schaefer.

Paranoiaen tok ham så langt at da han skulle snakke med Politidirektoratet og en organisasjonspsykolog i fjor høst, så tok han opp hele samtalen på bånd.

Utskriften av samtalen finnes i boken, og er Robins dokumentasjon på at det han opplevde som et tydelig forsøk på å snakke ham bort fra varslerrollen.

Det eneste han er sikker på nå, og som han er glad for, er at det ser ut som Kristina Sviglinskaja kan få svar på hva som skjedde med datteren novemberdagen 2011. Politiet har blant annet funnet DNA som kan knyttes til 32-åringen på seks forskjellige steder på Monikas kropp. 32-åringen er tatt i en rekke løgner.

– Hun kan aldri få Monika tilbake, men hun får forhåpentligvis et bedre liv av å vite at hun til sist ble skikkelig behandlet av politiet og kanskje et svar på hvordan datteren døde, sier Robin.

Han vet at han kommer til å møte Kristina ved en anledning. Han vil det skal skje på hennes premisser.

– Jeg vet ikke hva jeg skal si til henne, men det kommer til å bli sterkt. Det vet jeg.

– Kommer du til å følge en eventuell rettssak?

– Jeg har forstått at det er den veien det går, men nei. Jeg har gjort mitt, sier varsleren, Robin Schaefer.

– Hvordan ser du på din fremtid i politiet?

– Det ville være for dumt om jeg med mine erfaringer bare skulle slutte i politiet. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre, men jeg ser nok ikke for meg noen snarlig retur til politihuset i Bergen.

Politimester: - Kan ikke kommentere

Ingen av aktørene som er nevnt i boken ønsker å kommentere den.

Politimesteren sier følgende:

- Jeg har fått vite via media at den ene varsleren i mitt distrikt har skrevet bok om Monika-saken. Jeg har ennå ikke fått boken, og har derfor ikke lest den.

Ut fra bruddstykker media har formidlet vet jeg at det som kommer frem i boken er alvorlig. Det er alvorlig når en mor opplever at vi som politi ikke gjør jobben vår, og nok en gang beklager jeg overfor Monikas mor, sier Gudmundsen.

Han viser til at saken er en varslingssak og at saken fortsatt ikke er avgjort hos Spesialenheten.

- Sammen med tillitsvalgte, ansatte og min ledergruppe skal vi gjøre det vi kan for å sikre oss at alt blir gjort for å rette opp feil og mangler som blir påpekt. Jeg ber om forståelse for at jeg ikke kan kommentere på innholdet i boken, sier Gudmundsen.

Her kan du lese mer om