PÅ LAND: Hun har trygg grunn under bena nå, Lise Aasmundstad (38). Bedriftslederen fra Sandvika har aldri hatt det bedre. Foto: Øyvind Nordahl Næss
PÅ LAND: Hun har trygg grunn under bena nå, Lise Aasmundstad (38). Bedriftslederen fra Sandvika har aldri hatt det bedre. Foto: Øyvind Nordahl Næss

Hekta på normalt liv

Lise (38) var tung heroinist

INNENRIKS

OKTOBER 2004: Hun er småstresset. Avtaleboken er nesten full. Arbeidsdagen varer ofte til klokken 23 i kontorlandskapet av kvinnegründere.

Publisert:

Lise Aasmundstad (38) tar seg likevel tid til en tur på strandstien rundt idylliske Høvikodden i hjemkommunen Bærum.

Det er helt umulig å se det på henne, men Lise kunne vært en del av den dystre statistikken over alle overdosedødsfallene i Oslo midt på '90-tallet.

Hun var en liten del av et beinhardt narkomiljø preget av et år med et skremmende mange overdosedødsfall. Hun hadde brukt stoff siden hun var 12 år. Uanstrengt skjøt hun heroinet inn i lysken . Det var ikke så mange andre ledige plasser igjen på en sliten kropp.

Kun to ting sto i hodet hennes: Mer heroin. Kroppen hennes måtte ha det. Og; en behandlingsplass på Tyrili. Livet hennes måtte ha det.

Hun klarte å vri seg unna. Et halvt liv som stoffmisbruker er avløst av en tilværelse der datteren, jobben, boligen og bilen har avløst jakten på rusen.

Historien om Lise kan ligne på en solskinnshistorie. Men det er ikke en slik. Det er mer en fortelling om en sterk kvinne som har slåss og kjempet beinhardt for sin tilværelse som normal.

Nå er hun i ferd med å skaffe seg en levevei på at andre narkomane skal slippe å kjempe så hardt som henne.

Enmannsbedrift

Til uken arrangerer Lises enmannsbedrift den første store konferansen for medikamentbrukere i Norge, «Metafor». Målet er å få myndighetene til å forstå at det ikke er nok å dele ut noen flasker metadon eller et brett med Subutex-tabletter for å dempe de avhengiges dopsug.

Forretningsideen hennes er kunnskap og kompetanse tuftet på egen erfaring som rehabilitert «dophue».

Dagen etter medikament-konferansen er hun på farten til høstens store konferanse på rusmiddelområdet, Den nasjonale fagkonferansen i Bergen.

Lise er invitert som en av foredragsholderne. Hun er en smule nervøs, men føler seg sikker på at hun fikser det.

Hun skal forsøke å overbevise fagfolk og beslutningstagere om at det må bygges ansvarsgrupper rundt metadonbrukerne for å rehabilitere narkomane.

- Det koster, men hva er alternativet? En kriminell heroinavhengig er slett ikke gratis for samfunnet, minner hun om.

Med 200000 kroner i ryggen fra Innovasjon Norge til hennes eget enkeltmannsforetak, nok av oppdrag og kontoret en tre minutters rusletur fra leiligheten i Sandvika, ønsker ikke Lise seg noe mer.

- Jeg har fått frihet til å gjøre det jeg har lyst til. Være ute på Kalvøya eller Høvikodden og gå tur. Tjene mine egne penger. Reise. Kjøre egen bil, ramser hun opp.

Hun smiler mye, viser at hun har det bra. Men oppfattes som dønn seriøs og profesjonell leder av sin lille bedrift.

- Er det viktig for deg å vise omgivelsene at du virkelig klarte å beseire dopet?

Vil bli tatt på alvor

- Det viktigste for meg er nok å bli tatt på alvor, svarer Lise.

Hun er fortsatt i rehabilitering, formelt sett. Hun heller i seg en av de små metadonflaskene daglig. Men prøver å se på det som et hvilket som helst annet legemiddel.

- Jeg ønsker at folk skal fjerne eventuelle forestillinger om at alle som bruker metadon, er de samme som har frekventert Plata.

Lise Aasmundstad tar frem lipliner etterfulgt av leppestift, og lar ikke omgivelsene være et sekund i tvil om hvor kvinnelig overleppehud møter munn.

Stolt datter

- Hva med en kjæreste i din nye tilværelse?

- Jeg har ikke tid akkurat nå, smiler Lise lurt.

Hun fokuserer mest på å være der så mye som mulig for datteren Stine.

Den 19-årige datteren sier til VG at hun ikke føler bitterhet mot en mor som nesten aldri var der da hun trengte det som mest.

- Vi har fått et fantastisk fint mor-datter-forhold. Jeg tror nesten vi er mer som venninner enn i normale mor-datter-forhold, sier Stine.

Hun er oppriktig stolt av det moren har fått til. Hun tenker tilbake på hvordan det var å ha en mor du aldri kunne stole på. Som lot dopsuget gå foran alt.

- Det ble liten kontakt. Vi gjorde avtaler om å møtes. Men mamma klarte aldri å holde disse avtalene, sier Stine.

Nå bor hun sammen med mamma igjen, etter en oppvekst hos besteforeldrene fra hun var seks til hun var seksten år.

I høst begynte hun på folkehøyskole i Stavern, så det blir mest i helger og ferie hun er hjemme i Sandvika.

Da har de mye å ta igjen.