MISTET LILLEBROR: Djabrail Sulejmanov døde etter en feilmedisinering på Haukeland i september. Mamma Fatima Jusjukajeva og storebror Mohammed (8) merker at Djabrail er borte.
MISTET LILLEBROR: Djabrail Sulejmanov døde etter en feilmedisinering på Haukeland i september. Mamma Fatima Jusjukajeva og storebror Mohammed (8) merker at Djabrail er borte. Foto: Marie Von Krogh

Familien mistet Djabrail (6) etter sykehusfeil: – Før var jeg lykkelig. Nå er jeg bare levende

INNENRIKS

STAVANGER (VG) I september døde seksåringen etter å ha fått en sprøyte med cellegift satt i hjernen. Mor og storebror Mohammed (8) sliter daglig med savnet.

Publisert:

– Sorgen har på en måte tatt en annen form. Før kunne jeg se et bilde av ham, og hylgråte. Eller en leke, og gjøre det samme. Nå tar jeg mer vare på det, kjenner på klærne og lukter på dem.

Det er tre måneder siden Fatima Jusjukajeva og Lom-Ali Sulejmanov opplevde alle foreldres mareritt. Sønnen deres, seks år gamle Djabrail Sulejmanov, dør etter en feilmedisinering gjort av en lege på Haukeland sykehus i Bergen.

Lom-Ali sliter også med savnet etter sønnen.

– Det er vanskeligere dager nå enn da vi så han på sykehuset hver dag. Jeg sovner sent på kveldene, og sover dårlig. Det er mange minner om Djabrail, sier han.

Ble politisak: Helsetilsynet anbefalte etterforskning

– Før var det alltid bråkete her

VG møter Fatima og Djabrails storebror, Mohammed, i leiligheten i Stavanger.

Den avlange stuen er innredet med tradisjonelle skinnmøbler i hvitt. To sofaer står i det ene hjørnet med utsikt mot tv-apparatet, mens et spisebord i den andre enden av rommet er omkranset av skinnstoler i samme stil. På en hylle står et bilde av Djabrail ikledd fotballdrakt. Ved siden av er et diplom fra en skoleavslutning, og et bilde av de tre fra ferien de var på i Hellas i sommer.

De deler boligen med guttenes besteforeldre, tante og to onkler. Til tross for en folksom tilværelse, er det rolig i huset.

– Det var annerledes her før, med Djabrail. Det har vært vanskelig å begynne å lære å leve igjen, forteller Fatima.


Hun beskriver et brødrepar som var i full sving stort sett hele dagen.

– Før var det alltid bråkete her. Hver dag etter skole og barnehage holdt de på. De sloss, løp over sofaene, spilte fotball. Det ble mye, jeg måtte mase om at de ikke skulle spille fotball inne, at de skulle være rolige. Det var alltid noe.

Også Mohammed merker at broren er borte.

– Det går dårlig med meg, egentlig. Jeg savner Djabrail, det er kjedelig her uten ham, forteller åtteåringen.

Moren forteller at det er tydelig på Mohammed at han savner broren.

– Jeg merker det godt på han. Før kranglet de alltid om hvilke spill de skulle spille, og hvem sin tur det var. Nå har Mohammed alt for seg selv, det er ikke noe kjekt.

Begravde sønnen: – Tungt å være tilbake

Fikk cellegift i hjernen

Djabrail ble diagnostisert med hjernesvulst i juli i år.

De er på ferie i Russland når han en ettermiddag får høy feber. Han orker ingenting, ligger bare og sover. Feberen går ikke ned, og han ser dobbelt. Fatima blir bekymret. De drar til legen, og Djabrail tar en MR-undersøkelse. Djabrail har en svulst på hjernen.

– Jeg visste ikke hva det egentlig gikk i. Jeg ante ikke at det kunne være snakk om død, forteller Fatima.

Familien setter seg på første fly tilbake til Stavanger, og blir sendt videre til Haukeland sykehus i Bergen. Djabrail blir operert, og får påvist en ondartet svulst, med spredning.

Det er da alt går fryktelig galt.

Videre behandling skulle være cellegift. Djabrail skulle få to doser, en som skulle settes i blodårene, via brystet, og en som skulle settes i hjernen. Å forveksle de to dosene er katastrofalt for pasienten, og fører til hjerneskade. Verdens helseorganisasjon advarte om en slik feilmedisinering i 2007, og det er tydelige rutiner for hvordan man skal unngå forveksling. Likevel var det dette som skjedde.

Feilen ble oppdaget like etterpå.

– Da de fortalte at det hadde skjedd en feil, var Djabrail helt opplagt. Han gikk og snakket, og var helt med. Ingenting hadde skjedd med ham på de minuttene. Også da han la seg ned, var han helt fin. Så begynte de å skylle, han var fremdeles helt med. Helt til de ga ham noe, og han sovnet, forteller moren.

Rutinen når en slik feil skjer, er å skylle hjernen for å få ut så mye av stoffet som mulig. Djabrail ble lagt i narkose, og skyllingen fortsatte. Men til ingen nytte.

– Etter det våknet han jo aldri igjen.

14. september kobler legene fra respiratoren, og Djabrail dør. Sammen med faren Lom-Ali og resten av familien, reiser Fatima og Mohammed til Tsjetsjenia for å begrave sønnen.

Haukeland sykehus ved direktør Eivind Hansen har beklaget feilen på det sterkeste overfor Djabrails foreldre, og innførte nye rutiner etter forvekslingen ble kjent.

Helsetilsynet konkluderte mandag med at Haukeland sykehus ikke ga forsvarlig helsehjelp da Djabrail skulle behandles. Sykehuset får kritikk for måten behandlingen ble gitt.

Politiet etterforsker også saken.

Kritikk fra flere hold: Fylkeslegen med kritikk mot Haukeland etter dødsfall

– Nå er jeg bare levende

Fatima er usikker på hvordan fremtiden blir, og om hun noen gang kan legge Djabrails død bak seg.

– Jeg håper vi har en skikkelig hverdag en dag. Men det blir nok aldri som før. Før var jeg lykkelig, liksom. Nå er jeg bare levende, forklarer moren.

Først ut er juleferien. Familien feirer ikke jul, men skal prøve å dra til Tsjetsjenia og besøke Djabrail når Mohammed får skolefri. Etter det håper Fatima å kunne jobbe i omsorgsboligen hun har jobbet i igjen, etter å ha vært sykemeldt siden Djabrail ble syk.

– Jeg har ikke kunnet være der ennå, jeg kan ikke gå der og dele min sorg med de som bor og jobber der. Men jeg tror kanskje jeg kan legge den dårlige energien bak meg igjen, og være litt glad. Det tror jeg hadde vært fint


Ble liggende i koma: Legene ville koble fra respiratoren

Visste hvilken skolesekk han skulle ha

Familien dro til hjemlandet Tsjetsjenia for å begrave Djabrail. Siden har det vært tungt å venne seg til at lillebror ikke er lenger.

– Jeg husker da jeg kom inn døren her, etter å ha begravd ham. Jeg satte meg bare ned og gråt.

Både Fatima og Mohammed beskriver en blid, glad og aktiv gutt når de snakker om Djabrail da han levde. Gutten skulle begynne på skolen i høst. Han snakket knapt om annet.

– Han gledet seg sånn til å begynne på skolen. Han visste hvilken skolesekk han skulle ha, det skulle være en dinosaur-sekk, den er nesten lik Mohammed sin, forteller moren.

– Men han skulle ha en fugl på i tillegg, skyter Mohammed inn.

– Mohammed har aldri likt å stå opp, så jeg har alltid brukt mye tid på å få han opp. Da pleide Djabrail å si til meg, «mamma, vet du hva, jeg skal våkne av meg selv når jeg begynner på skolen! Jeg skal stå opp», lovte han.

– En annen måte å sørge på

De to guttene var nære. Hadde aldri vært fra hverandre før Djabrail ble lagt inn på sykehus.

– Da jeg var og besøkte han på sykehuset, begynte Djabrail å gråte da vi skulle gå, forteller Mohamed.

Fremdeles finner de spor etter at han har vært i huset. Ting han har lekt med, gjemt vekk for å finne tilbake til senere.

– Jeg skulle se etter vinterskoene mine for litt siden. I dem lå det to lekebiler han hadde gjemt der. Så jeg tenkte at de bare måtte få ligge der. Jeg klarer liksom ikke å ødelegge for ham, forteller Fatima og smiler.

Det har tatt tid, men hun klarer å tenke på sønnen på en annen måte nå enn tidligere.

– Det går ikke bra med meg, men det var mye verre. Det gjør ikke lenger vondt å se på tingene hans. Før måtte jeg bare gjemme dem, jeg klarte ikke å se på det. Nå kan jeg tenke på ham med mer glede. Det er en annen måte å sørge på.