Vil spres for vinden

- Jeg vil at asken min skal spres på fjellet, men det haster ikke, smiler Margit Sandemo (81).

ARTIKKELEN ER OVER 13 ÅR GAMMEL

Av TIRLI A. SKARSTEIN

TILBAKE TIL NATUREN: Asbjørn og Margit Sandemo var skjønt enige om at de ønsket asken sin spredd utover Valdresfjellet. Bildet her er tatt i 1995, fire år før Asbjørn døde. Foto: TORE ANDRÉ BAARDSEN

Da forfatterens mann, Asbjørn Sandemo, døde i 1999, ble asken spredd for vinden fra Valdresfjellet.

- Vi var enige om at vi ville opp på fjellet, Asbjørn og jeg. Når min tid kommer, vil jeg at min aske skal spres fra samme sted som min manns, forteller Margit Sandemo.

Hun har aldri vært redd døden.

- Men min skrekk er å bli liggende på en mørk kirkegård og råtne. Jeg liker ikke kirkegårder, forteller forfatteren bak den kjente serien «Isfolket».

Margit Sandemo har alt søkt om askespredning og fått søknaden innvilget av Fylkesmannen i Oppland. Flere familiemedlemmer har også søkt.

Tilbake til naturen

- Vi har en hytte på Valdresfjellet og hører hjemme der. Jeg vil tilbake til naturen, erklærer hun, fra sitt bosted i Sverige.

Forfatteren beskriver spredningen av mannens aske som «den fineste begravelsen hun har vært med på».

- Vi var samlet en del venner og familie. Det var stille. Alt vi hørte var vindens sus og fuglekvitter. En mann fra Human-Etisk Forbund ledet seremonien. «... så overlater vi asken til luftens fugler, markens blomster, steinens ro og fjellets stillhet», minnes Margit Sandemo at han forkynte, før asken ble spredd for vinden.

Fløyte og fele

En fløyte og en fele spilte ved gravferden, som fant sted 1400 meter over havet.

- Jeg kommer meg nok ikke tilbake dit, nei. Det må vel være med helikopter, det, smiler 81-åringen.

Det norske regelverket tillater ikke at en setter opp noe form for minnesmerke ved stedet der asken ble spredd.

Men Margit Sandemo savner ikke et gravsted å gå til.

- Asken ble spredd på fjellet, og fjellet er gravstedet. En kan gå dit og minnes, sier hun.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder