KAFFEKOS: Som alle andre steder er kjøkkenet samlingspunkt på asylmottaket for kvinner i Lillestrøm. Hamest (46) fra Syria og Zilola (27) fra Usbekistan drikker arabisk kaffe og skravler. Foto: Eskil Wie Furunes , VG

Flyktningkvinnene som kommer alene til Norge: – Vi er blitt som en familie

LILLESTRØM (VG) De fleste som flykter over Middelhavet er menn. Kvinnene Rojin (18), Zilola (27) og Hamest (46) forlot et utrygt hjemland på egen hånd. Nå er de uatskillelige.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

Majoriteten av dem som flykter til Europa er menn. Hjemme i Syria og i nabolandene sitter kvinnene. De er blitt igjen for å ta vare på barn, syke og gamle. Bare 13 prosent av flyktningestrømmen er kvinner, ifølge FNs flyktningeorgan UNCHR.

Noen av dem har kommet så langt nord som til Norge. Hva venter en enslig asylsøkende kvinne her? På et asylmottak i Lillestrøm finnes det tre svar.

Rojin (18)

YNGSTEJENTA: Rojin (18) fra Syria ser seg i speilet på rommet sitt på mottaket. Det er bare en måned siden hun kom til Norge. Foto: Eskil Wie Furunes , VG

Det er bare en måned siden 18 år gamle Rojin fra Syria kom til Norge. Hun ser ut som andre unge kvinner, med kraftig kajal rundt øynene, håret i en tykk flette og lakkede, lange negler. Men hun har en erfaring som skiller henne fra mange; Rojin har flyktet fra en borgerkrig i landet hun kjente for å starte et nytt liv helt alene.

– Jeg reiste sammen med onkelen min, men han er på et annet mottak. Foreldrene mine og de to brødrene mine er igjen i Syria. Jeg dro på grunn av krigen. Jeg reiste til Tyrkia, Hellas, Makedonia, Serbia, Ungarn, Østerrike…, og… jeg vet ikke hvor jeg var, men jeg vet at jeg kom til Norge, forteller Rojin på arabisk.

Har du lest? Brødrenes flukt.

Hamest (46)

MOR I HUSET: Hamest (46) fra Syria er den som står opp først og vekker de andre. Her sitter hun på sengen sin. Foto: Eskil Wie Furunes , VG

Hamest (46) oversetter til engelsk. Hun er også fra Syria, men Rojin er kurdisk og hun er armensk. Hamest har bodd i Kvinnehuset i Lillestrøm i seks måneder.

Det er 16 år siden hun forlot Syria på grunn av ulike problemer knyttet til etnisitet. Trebarnsmoren har levd i både Libanon og Sverige siden. Hamest sier hun egentlig var på vei fra Midtøsten til slektninger i Sverige, da noe gikk fullstendig galt.

– Smugleren satte meg på feil fly. Plutselig var jeg i Oslo. Nå må jeg bli her på grunn av Dublin-avtalen. Det er som å sitte i et åpent fengsel, sier 46-åringen.

Zilola (27)

SMÅBARNSMOR: Zilola (27) fra Usbekistan deler dette rommet med datteren Ezoza (3,5). Hun har bodd i Norge i seks år. Foto: Eskil Wie Furunes , VG

I sofaen på oppholdsrommet ved siden av de to syriske kvinnene sitter også 27 år gamle Zilola fra Usbekistan, som VG har skrevet om før. Hun er veteranen blant dem, med sine seks år i Norge. Datteren Ezoza (3,5), som er født i Norge, er det eneste barnet på mottaket som huser seks enslige asylsøkende kvinner. Da VG er på besøk, er jenta i barnehagen.

– Ezoza forandrer livet vårt. Hun klemmer alle når hun kommer hjem fra barnehagen. Hun er som alles barn her, sier Hamest.

Kvinnene har hvert sitt rom og deler stue, kjøkken og bad. Soveromsveggene til Zilola er tapetsert med bilder av den yndige treåringen.

– Jeg er sterk fordi datteren min gir meg energi, sier den lavmælte Zilola.

I seks år har hun ventet på oppholdstillatelse. Nå skal det endelige svaret fra utlendingsmyndighetene være like rundt hjørnet.

Kvinnefellesskap

KAFFEKULTUR: Hamest (46) lager arabisk kaffe på kjøkkenet. Kvinnene lager ofte mat til hverandre fra sine egne matkulturer. Foto: Eskil Wie Furunes , VG

Rojin, Hamest og Zilola er tre ulike kvinner i ulik alder og med ulik bakgrunn. De har til felles at de har kommet til et ukjent land så å si alene. For noen måneder tilbake var de fremmede. Nå ser kvinnene på seg selv som familie.

– Hamest og Zilola gjør at jeg trives her. Jeg savner moren min, men de to hjelper meg. De er som tantene mine, forteller Rojin.

De andre stemmer i:

– Zilola og Rojin er mine døtre, sier Hamest.

– Dette er min familie. Når de henter ut noen fra mottaket, er det som om et familiemedlem forsvinner, sier Zilola.

Se oversikten: Her kan du hjelpe flyktningene

Hver morgen blir Zilola og datteren vekket av «mor i huset», Hamest. de spiser en liten frokost før treåringen skal i barnehagen. Når Zilola kommer tilbake, venter en frokost nummer to og prat over en kopp arabisk kaffe. På dagene er de på mottaket, eller går på bibliotek eller skole. På kveldene lager kvinnene middag sammen.

– Hvis jeg får et hus en dag, skal jeg invitere dem til å bo med meg, sier Hamest.

– Og jeg det samme, repliserer Zilola.

Føler seg uglesett av menn

De tre kvinnene er takknemlige for at de havnet på et kvinnemottak.

– Jeg takker gud for at jeg kom hit. Dette mottaket er det beste med at jeg fikk på feil fly, ler Hamest, og forklarer:

– Vi er glade for at det ikke er noen menn her. Det betyr at her er vi fri. Her er det ingen som kan få oss til å føle oss dårlig. Det er vanskelig å forklare hvordan menn fra våre hjemland ser på oss kvinnene som reiser alene til Norge. Det er ikke akseptert, sier Hamest.

– Mange utenlandske menn stiller masse spørsmål: «Du er kvinne, du kommer alene. Hvorfor gjør du det? Du har barn. Hvor er pappaen?». De tenker vel at siden vi kom alene, kan vi gjøre hva som helst. Det er fint med et kvinnehus. Vi er glade her, sier Zilola.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder