Katten stakk av på rasteplass i Tyskland – tre måneder senere kom eventyrlig beskjed
Under flukten fra Ukraina til Norge i september i fjor forsvant katten Tichon på en rasteplass i Tyskland. Men i julen skjer et lite mirakel.
– Et uvirkelig eventyr. Tenk å finne igjen en forsvunnet katt i store Europa, sier Viktoria (37) Kubrak til VG.
Hun og sønnene Nazar (5) og Dima (9) flyktet fra krigen i Ukraina til Haugesund og Norge i september.
Først forlot de hverdagen og Kyiv. Et vanlige liv med jobb, skole, barnehage, fotballsparking og en leilighet som skulle pusses opp.
Første stopp var hos slektninger i Kamianets-Podilskyi vest i Ukraina. Da var de fem i bilen, inkludert katten Tichon og pappa Vadym.
I Norge har Haugesunds Avis skrevet om saken. Tichons historie er også omtalt i Bild.
Søkte jobb
Men selv ikke vest i Ukraina var det trygt og en vanskelig beslutning måtte tas.
– Jeg måtte tenke fremover. Barna skal ha en hverdag, gå i barnehage og på skole og jeg trengte å jobbe.
Både hun og ektefellen er biologer, men han måtte bli i Ukraina for å forsvare landet mot angrepet fra Russland.
Via en kollega får Viktoria vite om en ledig jobb på en klinikk i Haugesund. Den jobben får hun.
Løp ut i åkeren
Mens hjertet er igjen i Ukraina legger Viktoria Kubrak, sønnene og katten i september ut på en 3000 kilometer lang og krevende kjøretur mot Haugesund.
På autobahn ved Flensburg, nær grensen til Danmark, stopper de på en rasteplass for å hvile. Klokken er rundt ti.
– Idet døren ble åpnet løp Tichon av gårde i full fart. Det er mulig han var redd av all støyen fra autobahn, sier Viktoria.
Tichon løp rett inn i en åker og de lette i timevis. En ferge glipper, men så er de nødt for å reise videre.
– Jeg gråt hele veien. Da vi ble stoppet av dansk politi i en kontroll spurte de hvorfor jeg gråt sånn og ba meg samle meg før vi kjørte videre, sier Viktoria.
Med hjelp fra søsteren ble Tichon oppført i et savnetregister.
Lette hver kveld
Etter ankomst Norge fortsatte letingen.
– Hver kveld. Jeg søkte på Facebook og kontaktet en rekke mennesker som skulle lete. Etter to-tre uker tenkte jeg at dette var umulig, men likevel fortsatte jeg. Jeg kan ikke forklare hvorfor.
Tichon betyr mye for familien, og forsvinningen ble ekstra smertefull midt i alt det vanskelige med krigen og flytting til et nytt land.
– Tichon har vært med meg i ti år, han er eldre enn barna mine. Han er min eldste sønn. Jeg kunne ikke ta med meg mannen min eller nevøen min, men i det minste katten, sier Viktoria.
Hadde chip
Første juledag kommer en beskjed fra den tyske sosialarbeideren Joanna Werner (29). Hun skriver at noen har sett en herreløs katt.
– Vi sendte bilder til hverandre og selv om Tichon var gått fra seks til sikkert tre kilo, så vi at det var ham.
Joana får etter hvert fanget katten, delvis ved hjelp av lokkepølser og delvis ved å få kjennskap til Tichons «spesialitet» – å bruke et åpent vindu i stedet før døren.
Så skjer ting raskt.
– Mjauet høyt
Tichons chip blir avlest på et kattesenter, ID avklart og Viktoria og guttene i Haugesund får beskjed.
– Neste dag satt vi oss i bilen og kjørte til Flensburg, sier hun.
– Hvordan reagert guttene?
– De satt stille som mus. Vanligvis pleier de å mase om alt mulig.
– Hvordan reagerte Tichon da han så dere?
– Han mjauet høyt. Vi klemte ham og fortalte hvor mye vi trengte ham i livene våre. Joana kom også og hun fortalte oss alle detaljer om hvordan Tichon ble funnet.
– Og mannen min som kjemper i krigen, han trodde ikke dette var sant. Han måtte få en video av Tichon før han trodde på det, sier Viktoria Kubrak.
