HENRETTET: Arne Braa Saatvedt (i hvit jakke) ble henrettet etter krigen. Per Oppegård (t.v.) fikk livstid. Begge mishandlet fanger grovt som norske Gestapo-tjenestemenn. Foto: PRIVAT SAMLING/«NÅDELØSE NORDMENN. GESTAPO 1940-1945».
HENRETTET: Arne Braa Saatvedt (i hvit jakke) ble henrettet etter krigen. Per Oppegård (t.v.) fikk livstid. Begge mishandlet fanger grovt som norske Gestapo-tjenestemenn. Foto: PRIVAT SAMLING/«NÅDELØSE NORDMENN. GESTAPO 1940-1945». Foto: ,

Ny bok om nådeløse nordmenn under krigen: Norsk sadisme rystet Gestapo

Måtte arrestere brutale forhørsledere

INNENRIKS

Tyskerne i Gestapo benyttet ofte tortur, men selv de var
sjokkert over norske kollegers råskap i tjenesten. Mange ble arrestert.

Publisert: Oppdatert: 14.11.14 11:34

Dette kommer frem i Eirik Veums bok «Nådeløse nordmenn. Gestapo 1940–1945», det tredje bindet i serien om nordmenn som arbeidet for tyskerne under krigen.

Det var omlag 1000 tyskere ansatt i Sicherheitsdienst (SD), avdeling IV, Geheime Staatspolizei, bedre kjent som Gestapo. Nærmere 5000 norske angivere ble dømt etter krigen.

I boken har Veum identifisert 1145 norske statsborgere som var tilknyttet eller ansatt, samt de viktigste informantene og angiverne. Bortsett fra et par personer ble alle dømt for landssvik etter krigen. Noen få ble frifunnet av helsemessige årsaker.

Norsk råskap

– Hva overrasket deg mest under arbeidet med bokserien?

– Omfanget og råskapen. Det jeg trodde skulle bli én bok, ble tre. På skolen hadde jeg lært om Rinnan-banden, men det fantes jo lignende gjenger over hele landet! At tyskerne i flere tilfeller stoppet sine norske kolleger og satte dem i fengsel fordi de «manglet den nødvendige respekt for menneskeverdet» var ikke noe jeg hadde ventet å oppdage, reflekterer Veum.

– Gestapo mente at mange av de norske polititjenestemennene gikk langt over streken. Særlig når de avhørte norske kvinner. I flere tilfeller ønsket nordmennene at kvinnene skulle avhøres nakne, men dette mislikte tyskerne sterkt. De mente det var uverdig.

Bokanmeldelse:«Punktum for et ganske enestående stykke dokumentarisme»

Stygg mishandling

Et av de styggeste eksemplene Veum henter frem i boken er overgrepene mot en 37 år gammel Oslo-kvinne, utført av Alfred Erlandsen.

Kvinnen blir arrestert 6. november 1944, mistenkt for å ha bistått en etterlyst motstandsmann med å flykte. Erlandsen avhører henne.

«Han går brutalt til verks, og slår henne flere ganger i ansiktet med knyttneven. Etter en stund setter han seg ned ved siden av henne og legger hodet hennes ned i fanget sitt. Der tar han tak i håret hennes og lugger henne kraftig, mens han presser hodet hennes ned mot skrittet sitt. I tillegg drar han henne rundt i avhørsrommet etter det lange håret slik at «store hårtafser løsnet».

Dunker hodet i veggen

Han tar også tak i hodet hennes og dunker det inn i veggen med stor kraft. Før Erlandsen avslutter avhøret for å ta en pause, skjærer han ..(kvinnens navn).. i høyre hånds pekefinger med en kniv. Samtidig sier han til henne at «jeg skal partere Dem levende slik som russerne pleier å gjøre», skriver Veum i boken.

Etter en stund avslutter Erlandsen avhøret. Han går deretter ut på byen og drikker seg overstadig beruset.

«Etter en stund går han tilbake til Victoria Terrasse og fortsetter avhøret av den 37-årige kvinnen. Erlandsen er like brutal mot henne som før han tok en pause, og ryktene om at han er i ferd med å slå i hjel en kvinne sprer seg blant de andre som er på jobb denne kvelden. Flere reagerer på det som skjer, og enkelte av kollegaene sier de tror Erlandsen er blitt «forskrudd og rar», skriver Veum.

Mot slutten av avhøret tar Erlandsen frem en pistol og truer med å skyte kvinnen. Til slutt griper tyskerne inn, og Erlandsen fengsles. Han sitter inne til frigjøringen 8. mai 1945.

– Opplysningene kom frem under rettssaken mot Erlandsen ved Eidsivating lagmannsrett i 1947, forklarer forfatteren.

Frontsoldater

Mange av dem som arbeidet som etterforskere og tolker for Gestapo, var hjemvendte frontsoldater.

– De tok med seg råskapen fra Østfronten inn i avhørsrommene – med katastrofale følger for norske motstandsfolk. I flere tilfeller ble nordmenn slått i hjel under forhør. Frontkjemperne har snakket og skrevet mye om fronttjenesten og kampen mot kommunistene, men deres innsats i Norge da de kom hjem, er sterkt underspilt, mener Veum.

– Risikerer du å henge ut uskyldige?

– Vel, dette er mer enn 65 år gammelt materiale, de fleste vitnene er døde, så det vil naturligvis være rom for feil. Likevel er kildematerialet godt: Jeg har brukt rettssakene, strafferegisteret, rettsreferater, avisreferater og politiavhør. I tillegg har jeg hatt samtaler med gjenlevende vitner og gjerningsmenn samt historikere, forklarer Veum.

Krav om åpenhet

Han mener at de kontroversielle bøkene har bidratt til krav om mer åpenhet rundt rettsoppgjøret etter krigen, blant annet frigivelse av hele landssvikoppgjøret, som i dag er unntatt offentlighet.

– Forhåpentlig har bøkene også bidratt til økt innsikt i og forståelse for krigsforbrytelser utført i Norge – av nordmenn, reflekterer Eirik Veum.

Seniorforsker Terje Emberland ved Holocaust-senteret mener at bøkene til Veum bør utgis – under tvil.

– Årsaken er at det om dagen gis ut masse revisjonistisk litteratur, som forsøker å bagatellisere Quisling-regimets rolle under krigen. Veums bøker er viktige, fordi de minner oss om hvor brutalt dette marionetteregimet var, sier SS-spesialisten.

Men det er også problematiske sider ved bøkene.

Problematiske sider

– Veum bruker ikke normale forskningsregler når han oppgir sine kilder. Dette gjør at en del av hans kilder er upresise og umulig å etterprøve.

Også det faktum at Veum i tidligere bøker har tatt med alle navn, fra de verste torturister til underordnet kontorpersonell, er forskningsetisk problematisk. Det vår krigshistorie først og fremst trenger, er analyser som setter den brutaliteten Veum skildrer inn i en større sammenheng, mener Terje Emberland.

Professor i historie ved Universitetet i Oslo Øystein Sørensen mener Veum kunne godt ha latt være å omtale og/eller navngi en del småfisk.

– Dette feltet – agenter, angivere og den slags – er spesielt ømtålig, og med det store materialet Veum legger frem, kan man vel mistenke at det kan snike seg inn en og annen skjev fremstilling og unøyaktighet. Det er et argument for å være tilbakeholden og varsom, sier Sørensen til VG.

– Men med det sterke og uttrykkelige forbehold at jeg ikke har lest boken, så greier jeg ikke å hisse meg så veldig opp. Det viktigste argumentet for å anonymisere personer på den gale siden har vært hensynsfullhet – hensyn til dem selv, deres slektninger og etterlatte.

Helt allment mener jeg at mange historikere og andre forfattere har latt slike hensyn veie litt vel mye. Men det gjelder ikke alle, og det gjelder rimeligvis ikke Veum, sier Sørensen.

Her kan du lese mer om