Kvinne: Fortalte predikant om overgrep – ble ikke hørt

I slutten av tenårene gikk hun til en predikant og fortalte om overgrepet hun som barn ble utsatt for av en voksen i menigheten. – Det kostet, det var ikke verdt det.

  • Thor Harald Henriksen
  • Eirik Linaker Berglund
ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

Kvinnen forteller at hun ble utsatt for ett grovt seksuelt overgrep i overgangen til tenårene, på 80-tallet. Hun utelukker ikke at det skjedde flere ganger, men husker bare den ene gangen.

På slutten av videregående gikk hun inn i en tung depresjon. Etter hvert gikk det opp for henne at problemene kunne knyttes til overgrepet.

Hun valgte da å fortelle foreldrene om hva hun hadde opplevd.

– Det var ekstremt vanskelig for dem. De trodde på meg, men gjorde ikke noe med det. De konfronterte ham aldri.

Bakgrunn: Slik jobbet VG med denne reportasjen

Gikk til predikant

Det gjorde hun selv, ved én anledning.


– Jeg ringte ham og vi møttes på kafé. Han benektet det, men sa at han kunne betale psykologtimer for meg. Han gråt litt og fortalte at han hadde blitt utsatt for overgrep selv, men jeg fikk ingen beklagelse, forteller kvinnen.

Deretter samlet hun mot og gikk til en av predikantene i den læstadianske forsamlingen og fortalte sin historie.

– Jeg hadde forhåpninger om å få hjelp til å plassere skylden – og synden.

– Hvordan reagerte predikanten?

– Han spurte om jeg likte det. Mer husker jeg ikke. Resten har jeg fortrengt. Jeg blir fortsatt kvalm når jeg tenker på det.

– Hvorfor gikk du til en predikant og ikke politiet?

– Ja, si det? Predikanten var og er en autoritet i Tysfjord-samfunnet. Jeg hadde større tiltro til ham enn politiet. Hadde jeg fortalt at noen hadde stjålet bilen min, ville han nok reagert på en annen måte, tror jeg.

– Stort savn og en stor sorg

Hun forteller at hun aldri fikk noen tilbakemelding fra ledelsen i forsamlingen. Alt ble som før.

– Det kostet, det var ikke verdt det. Det ble min sak, ikke overgriperens. Jeg følte at mistenksomheten ble vridd mot meg. Etter dette ble vanskelig både å være hjemme og i forsamlingen.

Mens hun selv i mange år har kviet seg for å gå i forsamlingshuset når hun er hjemme på besøk, fikk mannen lenge beholde sin plass i menigheten.

Kvinnen mener hun ble frarøvet en del av sin egen identitet.


– Det er et stort savn og en stor sorg. Å miste sin plass i familien, i storfamilien, i samfunnet.

Etter videregående flyttet hun fra hjemkommunen for godt. I dag bor hun et annet sted i Norge, har familie og jobb.

– Dette er noe man bærer med seg. Man blir aldri ferdig med det. Det kan fortsatt komme opp i forskjellige situasjoner, og slå meg helt ut. Jeg kan fortsatt bli helt lammet. Det kan beskrives som en følelsesmessig nummenhet, blandet med angst, sier kvinnen.

Hun er en av 11 menn og kvinner som i VG Helg lørdag fortalte sin historie om seksuelle overgrep i barne- og ungdomsårene i den nordnorske kommunen:

«Liv»: – Etter at pappa ble satt i fengsel, ble jeg fritt vilt i bygda

Karl Edvard Urheim: – Vi må utfordre fortielseskulturen

Kvinne: – To av mine barn er utsatt for overgrep

Kvinne: Følte seg forpliktet til å tilgi overgriperen

Mann: – Man må ikke tie det ihjel, man må snakke det ihjel

Kvinne: – Når jentene ble 16, var det fritt frem

Marion Knutsen: – Ofrene har blitt påført skammen

Kvinne: – De lo mens det pågikk

Marlene Knutsen: – Folk må ikke la seg tvinge til taushet

Kvinne: – Noen voksne må ha visst om det som skjedde

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder