POPPRINSESSE I NORGE: Den svenske artisten Veronica Maggio på scene i Oslo spektrum fredag kveld. Foto: Stian Lysberg Solum, NTB Scanpix

Konsertanmeldelse: Söta, sorgsna syster

Veronica Maggio er søsterfolkets mest sympatiske popprinsesse.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

Veronica MaggioOslo SpektrumPublikum: Ca. 4000 (halvfullt)Aktuelt album: «Handen i fickan fast jag bryr mig»

De glade DJ-amatørene i Mash Up International varmer oss opp etter beste evne. De har skjortene utenpå buksene, en feministisk agenda og sans for lett «gymping». Minuttene mellom dem og hovedattraksjonen blir mange og lange, og fylles med en oppdatert spilleliste med fersk 1980-tallretromusikk.

Maggio dukker opp etter en intro som de fleste norske musikere nok ville ha funnet i overkant pompøs. Oppned-pyramider senkes ned fra taket, blå lasere peker, tunge synthtepper lydlegger. «Veronica Maggio» lyser i rødt på scenen. Hun synger «Dallas».

Sceneproduksjonen følger opp 1980-tallsestetikken fra omslaget på det seneste albumet hennes. Mye lilla og blått, noe rosa og gult. Artisten har på seg et blått bukseskjørt og en sort topp med noe som ser ut som en siklesmekke i gull under halsen. Vagt egyptisk, muligens for å harmonere med pyramidene.

Sceneartisten Maggio har ikke all verdens tyngde ennå. Men hun kompenserer med en nesten ungdomsklubbaktig entusiasme. Danser med skuldrene, hopper opp og ned, løper. «Åh, Oslo. Helvete vad kul det var att vara här», hilser hun oss, og ønsker «Välkommen in».

«Trädgården en fredag» er enda en sang om å være ung og lettforelsket i storbyen. «Vi kommer alltid ha Paris» og «Låtsas som det regnar» er to om når forelskelsen tar slutt. Den første drukner i bass. Den andre har fått en uheldig dansebeat i andre halvdel. Hun skrev den på 10 minutter, sier hun, i løpet av den «sørgeligste dagen i mitt liv». Imponerende, for det er en av hennes fineste. Maggio jogger av scenen, og en av de to tangentmennene hennes avslutter den i en vocoder.

Hun kommer tilbake, nå i et hvitt bukseskjørt og en fargespraglende topp, og synger enda en ulykkelig sang, «Satan i gatan». Maggios sanger er korte og fyndige, og konserten har lenge et tilfredsstillende tempo. Etter en times tid er det imidlertid som om man har forstått poenget, og vel så det. Platen hennes fra i fjor, «Handen i fickan fast jag bryr mig», startet arbeidet med å på subtilt vis ekspandere uttrykket hennes. Det kan komme godt med, for tidlige hits som «Dumpa mig», «17 år» og «Stopp» illustrerer begrensningene i den effektive, men litt tynne popsoulen hun lenge lagde.

«Mitt hjärta blöder», «Fins det en så fins det flera» og «Bas gillar hörn» understreker på sin side at hun stadig er i utvikling. Hun er blitt tryggere som sceneartist også, og synger langt bedre enn hun gjorde på Øyafestivalen i 2011. «Alla mina låtar», «Mørkt», «Inga kläder» og «Snälla bli min» får lov til å stå nakne, sårbare. Triste.

«Hela huset» og «Hädenefter» skrur opp temperaturen, uten å egentlig introdusere noe nytt. Desperasjonen i «Sergels torg» er velkommen, den hissige new wave-lyden av «Jag kommer» likeså. «I min bil» avslutter kvelden med patos.

Maggio er bra, tilsynelatende på vei til å bli enda bedre. «Vanligheten» ved henne, den som er så betagende på platene, er effektiv på scenen også. Kanskje ikke i samfulle én time og tre kvarter riktig enda. Men nesten.

MORTEN STÅLE NILSEN

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder