Foto: ,

Fra Senja til Raqqa – og tilbake igjen

Ruth og hennes fem barn ble tatt inn i Syria og IS-hovedstaden mot sin vilje. Slik var deres fire uker på innsiden av terrorkalifatet.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

Minibussen bråstopper under den stekende solen.

Bakerst sitter Ruth Johanne Johansen (34) fra Senja med fire av barna sine, to gutter og to jenter. Minstejenta på snart ett år har hun i fanget. Ingen av de fem barna er mer enn åtte år gamle. Den norsk-syriske ektemannen (36) hennes sitter lenger fremme i bussen.

Familiens hus hjemme på trygge Senja i Nord-Norge føles uendelig langt unna.

Med i bussen er også noen menn.

– Løp! Militæret kommer og de vil skyte oss! roper de da sjåføren trykker bremsen i gulvet.

Skyvedørene går opp.

Mennene river til seg hver sin unge og haster innover den gulbrune ørkenmarken.

Ruth løper med minstejenta i armene. Hun vet ikke hvor hun er, bare at de er i Tyrkia, farlig nær den syriske grensen. Hun trodde de skulle besøke svigermor, barnas bestemor.

Alt hun ser, er sand og et øde veikryss. Den minste gutten hennes, fireåringen, sitter fast i piggtråd. Hun får revet han løs.

Med jenta på armen og med guttungen hånd i hånd løper hun etter ektemannen og mennene som tok de andre barna.

100 meter.
50 meter til.

Så merker Ruth stillheten. Hun stopper opp, ser seg rundt.
Det er ingen bak dem. Ingen som skal skyte dem.

Det er da hun skjønner det.

Ruth strekker ut en forsiktig hånd, sier hei og inviterer inn.

Denne dagen er det ett år siden hun og de fem barna på nå to, fem, seks, åtte og ni år kom tilbake til den lille fiskeribygda Botnhamn langt nord på Senja etter det ufrivillige oppholdet i Syria og i beryktede Raqqa – maktbasen til terrorgruppen Islamsk stat (IS).

Her bor de, i et gult hus ved havet, under de grønnkledde, runde fjellene sammen med rundt fire hundre andre innbyggere.

Ektemannen, som plutselig hadde angret på Syria-reisen, ble pågrepet 6. september i fjor da familien gikk ut av flytoget på Oslo S.

I august ble han tiltalt for å ha tatt sin egen familie inn i Syria og frihetsberøvet dem. Han nekter straffskyld og hevder reisen var frivillig for dem alle.

Fembarnsmoren setter seg ned ved bordet.

Hun ønsker å stå frem med historien for å advare om hvordan livet er for kvinner og barn i det såkalte kalifatet til IS, samtidig som hun er kritisk til hvordan norske myndigheter har håndtert deler av saken.
– Barna blir redde når kvelden kommer. Jeg må følge dem på do, eller om de vil ha et glass vann. De sliter med mareritt, sier hun.
Året siden gjenkomsten har handlet om å forsøke å finne styrke til å riste av seg krigstraumet sammen med gode lokale hjelpere. Hvis det går.
– Flashbacks, mareritt, jeg får ikke sove, jeg har problemer med å spise, er kvalm hele tiden. Diagnosen er vel post-traumatisk stress. Jeg har fått alt…

– Nå tar jeg dere til paradis, sier ektemannen, slik Ruth husker det.

– Paradis? Det er jo full borgerkrig her. Ungene kan bli torturert. Vi kan bli drept. Jeg ser ikke noen soldater. Nå tar jeg med ungene og krysser grensa tilbake, sier Ruth.

– Da skyter jeg deg, svarer ektemannen, ifølge Ruth.

Det er fordi han elsker dem han har gjort dette, forteller han. I Norge ville barna deres blitt ødelagt av umoral, får hun høre.

De må gå videre. På en høyde litt bortenfor står det flere bevæpnede menn. Ungene blir redde, de gråter, de har sett sånne «skjeggete menn» før – på farens PC hjemme i Botnhamn.

Mennene beordrer dem inn i en ny minibuss. Fra anlegget strømmer såkalte «nasheeds», religiøs arabisk sang, den eneste musikken ekstreme islamister tillater seg å høre på.

De ser røyk stige opp i horisonten, de passerer hus brutt ned til ruiner av krig.

Samtidig, i Nord-Irak, er brutaliteten til IS – terrorgruppen som har etablert et selverklært kalifat i Syria – i ferd med å innta hovedrollen på verdensscenen.

Titusener fra yezidi-folkegruppen drives på flukt i disse første dagene av august i 2014. Barn tørster i hjel på Sinjarfjellene der familier desperat har forskanset seg, omringet av terroristene.

Tusenvis av yezidi-menn blir massakrert, mange halshugget.

Tusenvis av yezidi-kvinner blir kidnappet og senere solgt som sexslaver.

Etter en time eller to er Ruth og ungene framme i den IS-kontrollerte byen Suluk.

De befinner seg ikke mer enn to mil fra den tyrkiske grensen, men Ruth frykter hun og barna aldri skal komme seg ut igjen.

Det blir natt første kveld i Syria.

I 2004 stod Ruth og den da 25 år gamle syreren foran en imam i en Tromsø-moske for å gifte seg.

Egentlig var 25-åringen på vei hjem igjen til Syria etter et forsøk på å få jobb i Norge. I stedet fant han seg altså en norsk kone gjennom en kamerat. I løpet av det neste snaue tiåret skulle de få fem barn sammen.

– Han virket normal i starten. Han kunne høre på musikk og var som andre folk, husker Ruth.

Mens hun var gravid med den første datteren i 2006, bodde de noen måneder hos hans familie i Idlib-provinsen i Syria. Hun likte seg der. Hun konverterte til islam. Da de kom hjem til Norge igjen, forlot de Tromsø og bosatte seg i Botnhamn på Senjas nordside.

– Han ville unna bylivet i Tromsø fordi det var så mange vantro der, som han sa, forteller Ruth.

Mens hun jobbet som renholder, jobbet ektemannen på det lokale fiskebruket. Livet hans var jobb og familie. Ruth forteller at han var en god far, en som lekte med barna, fikset syklene deres.

– Etter hvert ble han mer forsiktig. Han sluttet å røyke, sluttet å høre på musikk. Deretter begynte han å nekte meg å gjøre ting, sier Ruth, som brukte hijab på denne tiden.

I mars 2011 brøt borgerkrigen ut i hjemlandet hans. Gjennom 2012 og 2013, slik fembarnsmoren husker det, ble ektemannen stadig mer aggressiv.

– Han satt mye på internett og hørte på imamer, sier Ruth.

Fredag etter fredag dro han til fergeleiet i Botnhamn for å ta hurtigruten inn til Tromsø for helgen. Hun visste ikke hva han gjorde der, bare at han sa han skulle treffe kamerater som snakket språket hans.

Sent på kvelden søndag 21. april i 2013 kom politiet på besøk. Ruth var da fem måneder på vei med deres femte barn. Hun hadde ventet på at ektemannen, som vanlig, skulle komme hjem med halv ti-båten fra Tromsø søndag kveld.

Beskjeden Ruth får av politiet stemte dårlig med ektemannens stadig mer religiøse og strenge holdninger: Han var tatt på Gardermoen med oppunder 468 gram metamfetamin og 379 gram hasj.

Etter pågripelsen tilstod han og oppga hvem han var kurer for. Ifølge dommen var han ikke del av et kriminelt nettverk, og det syntes som «tilfeldig» at han hadde tatt på seg oppdraget.

Ruth og ungene blir plassert i et lite murhus. De må skrive seg inn i en bok. Hva de heter, hvem hun er gift med. Koffertene er borte. Passene vet hun heller ikke hvor er blitt av.

Ektemannen har sagt at han skulle komme tilbake etter to-tre timer, men det skal gå tre dager.

Huset er fylt opp av mange andre kvinner. Russere, albanere, ei fra Somalia, ei fra New Zealand. Så langt hun skjønner, er hun den eneste som har kommet hit mot sin vilje. Det første de får beskjed om er å kle seg opp i burka og ta på seg hansker.

– Ingen hud skulle synes, forteller Ruth i dag.

Å forlate murhuset er å risikere livet. Maten er potet og tomat, samt en flaske vann daglig. Den skal holde til morsmelkerstatning for minstejenta også. Enkelte dager er det ikke mat å få.

En av disse første dagene i Syria fyller den lille jenta med det krøllete håret ett år.

Ruths nord-norske ungeflokk prøver å gjøre seg forstått blant de andre barna. De finner seg lekekamerater.

Etter tre dager kommer ektemannen tilbake. Det er sent på kveld. Ruth vasker klær.

– Han hadde fått på seg denne drakten. Svart bukse, sånn lang overdel, sånn som de går i. Han sa han hadde vært på en skole. Det var trening på skyting og koranlesning. Så forlot han oss igjen, forteller hun i dag.

Det er ett lyspunkt: Hun har mobiltelefonen og på et bestemt sted, helt opp mot murveggen i huset får hun dekning til å ringe sin mor, Bente.

I en av samtalene på den skjøre linjen hjem forteller hun om krigen som raser rundt henne og ungene. Om hvordan hun vekker dem og får dem med seg fra dobbelmadrassen de alle deler og stiller seg i et hjørne av rommet da bombene slår ned rundt dem.

Hun forteller moren at hun ikke klarer å røre seg mens de står slik, ikke fingrene engang.

Moren spør om hun ikke kan rømme.

– Det ligger vakter på taket. Jeg har ikke sjans, svarer datteren.

Ektemannen har fortalt henne om en by hun aldri hadde hørt om før: Raqqa. Gjennom byen renner det en historisk og verdenskjent elv, Eufrat, som man kan bade i.

Ikke minst: IS har kontrollen der. Hvis han kriget for dem, fortalte han henne, så skulle de få bo i et av de mange ledige husene og moren hans skulle komme og bo sammen med dem.

Etter to uker i Suluk blir Ruth og de fem ungene ropt opp og gitt beskjed om å sette seg inn i en minibuss.

De skal til Raqqa.

Hjemme i Oslo 5. august tikker meldingen fra Ruth inn på moren Bente Johansens (55) telefon. Datteren forteller på smsen at hun selv og Bentes fem barnebarn er lurt inn i Syria.

Via venner kommer hun i kontakt med privatetterforsker Jan Arnt Skjolde og advokat Vidar Helgheim. Sammen kjemper de i disse august-ukene en kamp for å få myndighetene til å forstå alvoret i situasjonen.

Saken blir anmeldt til Oslo politidistrikt 5. august og alle instanser ble varslet, herunder Utenriksdepartementet (UD) og Politiets sikkerhetstjeneste (PST).

– Jeg har et inntrykk av at politiet i den første fasen ikke tok saken alvorlig nok, at de hadde en mistanke om at hun hadde reist frivillig. Dette snudde da vi fikk en bekreftelse fra Ruth på at hun var der mot sin vilje, sier Skjolde.

Både Skjolde og Helgheim, som blir oppnevnt som bistandsadvokat, håper at UD ville sette krisestab i Oslo og at folk med erfaring skal gå inn i saken. Men de fikk ikke så mye som et møte norske myndigheter.

– Saken ble i stedet lagt til lensmannskontoret på Finnsnes, sier Helgheim.

Han legger til grunn at de gjorde en så god jobb de kunne, men han er klar på at en frihetsberøvelse i Syria av norske statsborgere ikke er en sak som bør håndteres av et lensmannskontor i Nord-Norge.

– Det var en vanskelig situasjon. De følte seg nok maktesløse der oppe, sier Skjolde.

Lensmann Arnold Nilsen i Finnsnes legger ikke skjul på at de ikke hadde erfaring med lignende saker.

– Saken var spesiell og uvanlig for oss. Utgangspunktet for at vi håndterte saken var at de var bosatt i vårt distrikt, men uansett hvor saken hadde vært håndtert ville det vært langt til Syria, sier lensmannen.

Han avviser at de ikke tok saken på alvor umiddelbart.

– Vi hadde tidlig fornemmelsen av at dette kunne være frihetsberøvelse. Så var det nok noen som i sin fortvilelse ville ha avklart situasjonen hurtig, men dette var ingen sak som hadde en «quick fix», sier Nilsen.

Mer eller mindre daglig får Bente kontakt med Ruth på telefon eller sms. Samtalene blir tatt opp.

Bente får datteren til å beskrive mest mulig av det hun har rundt seg, de gir henne råd, forsøker å berolige henne. De prøver også å få til GPS-sporing av telefonen hennes, men lykkes ikke.

19. august slipper IS videoen der journalisten James Foley halshugges av «Jihad John». Henrettelsen vekker massiv oppsikt i alle medier, nasjonalt og internasjonalt.

20. august på kvelden snakker Bente med datteren. Hun sier ingenting om halshuggingen av Foley. Dette er siste gang på tolv dager at hun vil få kontakt med Ruth.

I IS-hovedstaden Raqqa er det ikke mobildekning.

De svarte IS-flaggene vaier over bygningene i det bussen full av kvinner og barn kjører inn porten til det som en gang var en herskapelig eiendom.

Prosedyren er den samme som i Suluk. De skrives inn og får beskjed om hvilke to madrasser de får ligge på. I tillegg får de et pledd på deling.

Ruth får tak i noen av sjefene på huset. Hun vil vite hvor ektemannen er. «Han er dratt på trening, og kommer ikke tilbake før om en måned», er svaret.

– Da knakk jeg helt sammen, sier hun i dag.

Ruth sier til sjefene at hun vil dra. De svarer at da trenger hun underskrift fra mannen sin.

Første morgenen våkner hun i fire-fem-tiden av jagerfly og bomber som smeller. Dette er en periode hvor det syriske regimet intensivt bomber IS-hovedstaden.

Dager før Ruth og ungene ankom, hadde vannforsyningen til byen blitt ødelagt.

Hun og barna må holde seg innenfor eiendommens porter. På takene rundt holder IS-folk vakt. Alle er bevæpnet.

– Damene, også. De gikk med store våpen under burkaene sine, forteller Ruth.

Ved siden av en dørkarm på fiskebruket i Botnhamn er det skrevet noe på arabisk. Det er Ruths ektemann som har merket arbeidsplassen sin med sitt eget navn.

Videre har han skrevet Syria og «Levanten», som er den historiske betegnelsen for det geografiske området dagens Syria er en del av.

Til slutt står det en dato: 13. november 2013.

– Det siste halve året før vi dro var egentlig alt perfekt. Han snekret huskestativ og bygde hytte til ungene. Han var mer sammen med oss, ble med på turer. Han ble plutselig veldig snill, sier Ruth.

Likevel sa magen hennes at noe var i gjære. I januar eller februar hadde han første gang foreslått en ferietur til Tyrkia til sommeren for å besøke hans mor, som kunne komme fra Syria til Tyrkia for å være sammen med dem noen dager.

Ruth forteller også at han hadde begynt å snakke om Al-Qaida i Syria og at han håpet at ting ville bli som i gamle dager, at en islamsk stat ville bli opprettet.

– Han spurte meg en kveld da han satt og så på tv om hva jeg syntes om IS. Da sa jeg at de er «steine gal i haue». Da var det ikke noe mer diskusjon rundt det. Han ble helt stille, sier hun.

Da sommeren 2014 nærmet seg var det fortsatt ikke bestilt noen billetter til sommerferieturen. Reisen ble stadig utsatt fordi moren hans ikke klarte å komme seg over til Tyrkia.

Ruth tok med seg ungene og dro til Oslo for å få litt ferie i juli, mens han ble værende i Botnhamn.

Plutselig var alt klart for Tyrkia-reisen. Billetter til Istanbul var bestilt.

Ruth hadde blitt advart av flere i lokalmiljøet mot at mannen kunne finne på å lure dem inn i Syria, så hun ba om å få se returbillettene.

– Tror du jeg skal bortføre dere? spurte han, ifølge Ruth.

Hun svarte nei – og han sverget på Koranen at han ikke skulle gjøre det, forteller hun.

Ruth valgte å stole på mannen hun hadde fått fem barn med.

Etter noen fine dager i Istanbul fløy de til Sanliurfa – seks mil rett nord for den da IS-kontrollerte grensebyen Tell Abyad – for å møte moren hans.

Familien ble kjørt til et hus der Ruth og barna måtte sove i første etasje sammen med andre kvinner. Ektemannen forsvant opp til mennene i etasjen over.

Kvelden etter, 4. august, skulle de omsider kjøre dit moren hans var – det var tilsynelatende stadig ting som gjorde det vanskelig for henne å komme over til Tyrkia.

I stedet for å treffe bestemor må Ruth sammen med barna nok en gang finne seg i å bli innkvartert i et murhus med kvinnene, mens ektemannen sover et annet sted med mennene.

Trolig var de på dette tidspunktet kommet svært nær den syriske grensen.

Det var dagen etter, 5. august, at marerittet begynte.

Ruth klapper minstejenta på kinnet.

Ettåringen ligger bare i bleia på madrassen – madrassen Ruth ikke husker hvor mange ganger hun har skrubbet for oppkast og snudd over på andre siden. Fembarnsmoren har ikke lenger klær til datteren sin, alle plaggene er spydd ut.

Minstejenta har begynt å bli uthulet i ansiktet og reagerer ikke på myke klapsene. Ruth er fortvilet. Hun gråter.

Alle barna har gått med diare og oppkast siden de kom til Syria.

– Vi fikk ikke rent vann. Vi måtte drikke vann fra hagen, forteller Ruth.

Kona til sjefen på huset får med seg at ettåringen kan være i ferd med å dø. Hun får sendt Ruth på sykehus med jenta. Den yngste sønnen, femåringen, får også være med.

Sykehuspersonalet kjefter på hussjefen. «Haram! Haram!», roper de og viser til at ettåringen kunne omkommet. De får koblet henne opp med intravenøs væske.

Dagen etter våkner Ruth og de to barna i en ordentlig seng for første gang siden de krysset grensen. Den står rett ved vinduet. Været er fint, hun ser fugler på taket.

Det lille glimtet av idyll går i tusen knas i det en rakett suser forbi vinduet Ruth ser ut av. Den slår ned like utenfor sykehuset. Vinduer blåses inn. Hun får panikk, røsker den intravenøse slangen ut av minstejenta og tar guttungen hånd i hånd.

De løper ned trappene. Hun er utmattet. Burkaen henger skjevt, hun ser nesten ingenting. I det de kommer ut i døråpningen ser hun jagerflyene frese i retning huset der de tre andre barna befinner seg.

– Mamma, dør vi nå? spør guttungen.

Ruth velger å være ærlig med sønnen sin. Hun svarer ja.

Men de dør ikke.

Etter de to-tre døgnene på sykehus er hun gjenforent med de tre andre barna i huset der de bodde, den største av guttene og de to jentene som er eldst i søskenflokken.

De fortalte henne at raketter hadde slått ned i muren på utsiden av huset. I all hast hadde løpt inn, fått beskjed om å legge seg på magen, mens trelemmer ble brukt til å skalke de allerede knuste vinduene.

Samme dag dukker ektemannen overraskende opp. Han ser tilstanden familien hans befinner seg i, minstejenta som ligger livløs i armene på Ruth.

– Da sa han «unnskyld, unnskyld, det var ikke sånn her jeg trodde det skulle gå», forteller Ruth i dag.

Han gir dem beskjed om å pakke det lille de har av eiendeler.

Han skal ordne papirene.

Hadde ikke ektemannen angret og gitt familien følge ut av Raqqa, ville Ruth og barna ikke hatt en sjanse.

Det finnes svært få eksempler på at kvinner har kommet seg alene ut av IS-kontrollerte områder. Det er forbudt å ferdes uten mannlig ledsager for kvinner.

Historien om familiens reise ut av Syria bryter også med fortellinger om at det ikke finnes noen vei ut og at pass må brennes, om man først har reist inn i IS-kontrollerte områder.

Det Ruth husker, er at familien ble satt på en buss ut av Raqqa, på samme måte som hun ble satt på en buss inn i den. Pass og kofferter er plutselig fremskaffet.

Det er blitt sent på kveld da de må krysse grensen løpende for å unngå vaktene.

Ruth løper med den minste jenta i armene. Burkaen er en plage for syn og bevegelse nok en gang. Stein og kvist slår mot de nakne føttene hennes, skoene henne hadde blitt stjålet på sykehuset i Raqqa.

Hun er så sliten at hun knapt klarer mer da hun skjønner at de har kommet seg over på den andre siden av grensen.

En minibuss venter på dem. De forsvinner inn i mørket.

Vekk fra grensen.

Vekk fra kalifatet.

De andre passasjerene i vognen på flytoget fra Gardermoen og inn til Oslo S aner neppe hva den utmattede ungeflokken har vært igjennom den siste måneden.

I det toget siger inn mot perrongen står flere politibetjenter og venter på dem. Den 36 år gamle ektemannen blir pågrepet.

Den dag i dag skjønner fortsatt ikke Ruth hvordan hennes etterlyste mann kunne ta seg fritt gjennom Europa – helt fram til Oslo sentrum.

– Han var jo etterlyst, men i alle passkontroller gikk han igjennom. I Istanbul, København og Stockholm. Men også den på Gardermoen. Rett igjennom, sier hun.

De to eldste jentene til Ruth på åtte og ni år har fått på seg fotballsko og draktene til Botnhamn IL. De skyr ingen dueller med gutte- og jentespillerne fra nabobygdas lag.

Ruth følger fotballjentene sine nøye med blikket. De to viltre guttene sykler rundt i det spredte publikummet som stort sett består av foreldre. Den femte i søskenflokken, jenta som nesten døde på sykehuset i Raqqa, går i beina på moren sin.

Lokalsamfunnet har stilt opp for Ruth og de fem ungene siden de kom hjem. Moren hennes Bente har også flyttet til Botnhamn fra Oslo for å være nær datteren og barnebarna.

Ektemannen har nå besøksforbud mot Ruth og barna sine. Samtidig soner han straffen han fikk for narkotikabesittelsen i april 2013.

Det er umulig for Ruth å gå videre før hun vet hva slags dom han vil få og før hun får skilt seg fra han.

– Jeg føler meg ikke trygg, det gjør jeg ikke. Men jeg tenker jo at det må komme en dag der jeg skal bli frisk, en dag da vi kan leve normalt igjen, sier hun.

***

– Min klient kjenner seg ikke igjen i den beskrivelsen som gis av ham. Reisen var frivillig for alle involverte og han har aldri truet sin tidligere kone. Utover det har han ingen kommentar, sier Christian Flemmen Johansen ved Advokatfirmaet Elden, som forsvarer 36-åringen, far til de fem barna.

***

Gjengivelse av dialog mellom Ruth Johanne Johansen og ektemannen er basert på journalistens intervju med førstnevnte.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder