STRENG HÅNDHEVING: I desember 1814 var Jonas Collett i en kort periode fungerende statsråd for det nye Politiministeriet i Norge. Han fikk vite at noen jøder hadde kommet inn i landet i etterkant av den svenske okkupasjonen i Østfold. To av dem kom helt til Christiania, og han krevde en streng håndheving av forbudet mot jøder i den nye Grunnloven. Her er havnen i Christiania rundt 1800. Tegning av John William Edy.
STRENG HÅNDHEVING: I desember 1814 var Jonas Collett i en kort periode fungerende statsråd for det nye Politiministeriet i Norge. Han fikk vite at noen jøder hadde kommet inn i landet i etterkant av den svenske okkupasjonen i Østfold. To av dem kom helt til Christiania, og han krevde en streng håndheving av forbudet mot jøder i den nye Grunnloven. Her er havnen i Christiania rundt 1800. Tegning av John William Edy.

Jødene som reddet Norges selvstendighet

200 år siden «jødeparagrafen» ble vedtatt

INNENRIKS

Da landet sto på konkursens rand, ignorerte den norske statsmakten at Grunnloven ble brutt - i håp om at ingen blåste alarm.

Publisert: Oppdatert: 05.05.14 11:43

Året er 1822, og den unge norske staten er i finansiell krise. Et stort avdrag på gjelden til Danmark har forfalt, men Norge kan ikke betale. Karl Johan truer med å legge Norge under svensk forfatning om avdraget ikke blir betalt, og selvstendigheten står i fare. Redningen blir et statslån fra det dansk-jødiske finanshuset Hambro. Den danske jøden Joseph Hambro kom til Norge to ganger dette året for å forhandle om statslån. I samme ærend kom også den svenske jøden Vilhelm Benedicks fra finanshuset Michaelson & Benedicks. Dette til tross for at Grunnloven som ble vedtatt åtte år tidligere nektet jøder adgang til riket.

Reddet staten

- Det er kjent at Hambro reddet staten, men det som ikke har vært kjent før nå er at myndighetene - med konge, regjering og storting - valgte å ignorere at Grunnloven ble krenket i håp om at ingen blåste alarm, forteller historiker Frode Ulvund til VG.

Han er aktuell med boken «Fridomens grenser 1814-1851», som tar for seg hvordan den såkalte «jødeparagrafen» ble håndhevet.

Norge hadde i årene etter 1814 fått ry på seg for å være en av de mest antijødiske statene i Europa på grunn av den strenge politikken overfor jøder. Allerede på senhøsten 1814 ble den omstridte paragrafen tatt i bruk.

De to jødiske brødrene Goldschmidt fra Danmark hadde fulgt i fotsporene til den fremrykkende svenske arméen inn i Østfold, med Christiania som mål. Da de i november 1814 troppet opp med forespørsel om leidebrev hos byfuten i Moss, som var eidsvollsmann og tidligere medlem av konstitusjonskomiteen, Greger Winther Wulfsberg, var han rådvill om hva han skulle gjøre med de to tilreisende jødene. På riksforsamlingen hadde han nemlig gått inn for å videreføre politikken med leidebrev for jøder, og var nå i tvil om han kunne gi reisepass i Norge til jøder.

Han sendte derfor saken videre oppover i systemet, med beskjed om at han ikke hadde funnet grunn til å arrestere dem, for de ikke hadde gjort noe galt. 6. desember kom imidlertid det utvetydige svaret fra Politidepartementet, hvor Jonas Collett var fungerende statsråd: Ingen jøde skulle slippe inn i riket.

- Statsgjeld og lånekrise førte altså til en mer pragmatisk innstilling til jødeparagrafen senere, sier Ulvund.

- Mye materiale

Ingen av grunnlovens paragrafer har vært mer gåtefull. Historieskrivingen har frem til nå konsentrert seg om Henrik Wergeland og hans innsats for å få jødeparagrafen opphevet, men ikke om hvordan paragrafen ble til og hvordan den ble håndhevet.

- Jeg legger ikke noe konspiratorisk i dette, men paragrafen er så omdiskutert og så tidlig brennmerket som en skamplett, at det er litt underlig at det har gått 200 år uten at bakgrunnen for den er skikkelig undersøkt, sier den bokaktuelle idéhistorikeren Håkon Harket til VG.

Han er den første som har undersøkt bakgrunnen for «jødeparagrafen» til bunns.

- Den store overraskelsen var hvor mye materiale som faktisk fantes, og hvor liten interesse det later til å ha vært for det. Falsen har blant annet etterlatt seg et nesten trykkeklart manus på 100 sider om Moses og hebreerne fra tiden rundt 1814. Det har ligget i arkivene i Bergen i over 100 år, men ingen har tidligere lest det, sier Harket.

- Sterke pådrivere

Nicolai Wergeland, Georg Sverdrup og Christian Magnus Falsen, som alle satt i konstitusjonskomiteen, var ifølge Harket blant de sterkeste pådrivere for et forbud mot jøder. Bestemmelsen om jødene var så viktig for grunnlovsfedrene at den inngikk i en av de elleve grunnsetningene som hele grunnloven ble utviklet fra.

- Paragraf 2 var ikke noe hastverksvedtak, i hvert fall var det ikke mer hast her enn med resten av grunnloven. Dette var et spørsmål Eidsvollsmennene var levende opptatt av, og som de var veldig oppleste på. Og det var hverken bøndene og handelsstanden som var pådriverne, det var de tyngste intellektuelle, sier forfatteren.

Den rådende forestillingen har vært at paragrafen var religiøst begrunnet, men Harket hevder det snarere var religionskritisk intoleranse som førte til at jødene ble eksplisitt nektet adgang til riket i en av Europas frieste konstitusjoner.

Norge 2014: «Jøde» brukes fortsatt som skjellsord

Toleransens forkjemper

- Begrunnelsen var politisk og sekulær. Jødene ble utelukket som politisk-religiøst samfunn, de ble sett på som et separatistisk samfunn som danner en stat i staten. For Falsen var Moseloven jødenes grunnlov, som ikke lot seg forene med den frie norske. idématerialet kan karakteriseres som kjernestoff i den antisemittisk tradisjon, og begrunnelsen er moderne og sekulær: Jødene er ikke egnet som borgere i en moderne stat, kun i en stat hvor de selv regjerer, sier Falsen. Nicolai Wergeland sier det samme. For en gangs skyld er han fullt på linje med Sverdrup og Falsen.

- For Falsen har filosofen Voltaire vært svært viktig, Voltaire som var toleransens forkjemper. Det finnes sitater i Falsens papirer fra cirka 1812 hvor han har skrevet av Voltaires angrep på jødene. Kilden til det som er det beste i 1814-grunnloven, er altså også kilden til det verste i den. Jødene må holdes utenfor fordi kjerneverdiene frihet og likhet angivelig ikke lar seg forene med den jødiske måten å tenke på, forklarer Harket.

Eidsvollsmennene ville sikre like retter til alle, og fordi det var utenkelig å tilby jødene borgerrett, nektet man dem i tillegg adgang til Riket. Ellers i Europa var borgerretten på fremmarsj i Napoleonstiden, og de hadde status som gjester der de ikke fikk status som innbyggere eller fullverdige borgere. Europas frieste grunnlov ble dermed også den mest jødefiendtlige.

- Frihet for jødene

- Det skjedde altså ikke i et vakuum. Paragrafen inngår i en europeisk debatt om jødenes plass i samfunnet, og Riksforsamlingen inntar en radikal posisjon i denne debatten, og konstitusjonskomiteens ledende medlemmer kjenner den godt.

Fra 1780-tallet og frem til 1814 skjedde det en bevegelse for stadig større mer frihet for jødene. Den franske revolusjonen hadde gitt jøder fulle borgerrettigheter, og blant annet land som Sverige, Danmark, Preussen, Østerrike og Holland hadde alle i perioden mellom 1782 og 1814 liberalisert mange særrestriksjoner og -bestemmelser rettet mot jøder. Mens Danmarks 2400 jøder fikk sitt frihetsbrev 29. mars 1814 av enevoldskongen Fredrik 6, med stor motstand i befolkningen, ble de altså nektet adgang til det konstitusjonelle demokratiet Norge.

Les også: Karsten Alnæs blogger om 1814

Her kan du lese mer om