Søstrene Cathrine (17) og Elisabeth (16) reiste sammen til sommerleir på Utøya i 2011. Bare en av dem kom tilbake i live. Nå kommer boken som forteller søstrenes historie.

Cathrine overlevde terrorangrepet – det gjorde ikke lillesøsteren

– Det er bare ett år mellom meg og Elisabeth. Vi er nesten vokst opp som tvillinger, vi hadde like klær og fikk de samme tingene, forteller Cathrine Trønnes Lie når VG møter henne i Bjørvika i Oslo i juni 2021.

I dag er hun 27 år gammel, bor i hjembyen Halden og jobber på en ungdomsklubb. Veien fra sykesengen til dit hun er i dag har ikke vært enkel.

Følte seg mislykket

Denne uken kommer boken «Søstre», skrevet av Mariangela Di Fiore. Den forteller historien om hvordan søstrene Cathrine og Elisabeth endte på Utøya i 2011, om de fine dagene før den mørke fredagen – og hva som skjedde da skuddene begynte å hagle rundt dem. Om en familie i sorg og en søster som stablet seg på beina for å holde tale i lillesøsterens begravelse.

Cathrine vitnet i rettssaken mot terroristen i 2012. Les hennes egen beskrivelser fra Utøya her.

Like stor plass har historien om alt som skjedde etterpå fått.

– Jeg ville fortelle om veien jeg har gått – fra nesten ikke å orke å leve til å finne styrke i å prøve å bli bedre. Jeg vil vise at hvis du ikke føler at du får det til, så går det an å prøve noe annet. Det finnes alltid noe som funker, man må bare finne ut hva det er, sier Cathrine til VG.

I flere år følte hun at «alle andre» klarte seg så mye bedre enn henne. Cathrine opplevde at folk rundt henne lettere greide å legge det som hadde skjedd bak seg. Selv måtte hun gi opp forsøket på å fullføre siste året på videregående.

– Jeg følte meg mislykket, og tenkte at det ikke var jeg som skulle vært her. Jeg fikk jo ikke til noen ting, sier hun, og legger til:

– Livet jeg hadde fått nå, var ikke til noen nytte. Hva skulle jeg gjøre med det? Jeg kom aldri til å klare å komme meg ut i verden igjen.

I vår publiserte Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) en studie på overlevende etter terroren på Utøya og foreldrene deres. Den viser at over en av tre overlevende fortsatt sliter med posttraumatiske stressymptomer.

Cathrine tenkte at det var Elisabeth som skulle overlevd. Hun hadde fremtidsplanene klare. Hun hadde taklet dette bedre.

Les mer om funnene i Utøya-studien til NKVTS her:

Gjennombruddet

Nå tenker 27-åringen annerledes på det.

– Jeg har funnet min mening i at jeg skulle bli sterk nok til å fortelle hva jeg har opplevd, slik at jeg kan hjelpe andre som står i de samme følelsene som jeg har stått i, sier Cathrine.

I boken beskriver Cathrine et vendepunkt i 2018. Sammen med moren gikk hun på et kurs i coaching og selvutvikling. Etter årevis i behandling hos psykologer og psykiatere, opplevde Cathrine endelig et gjennombrudd.

– For å bli en god coach må du stå trygt i deg selv, sier Cathrine.

Hun mener at coachingen hjalp henne å se fremover istedenfor å dvele ved fortiden.

– Du må bli stilt noen spørsmål som gjør at du finner svarene i deg selv. Du sitter alltid med svarene, du trenger bare at noen drar dem ut av deg.

I 2019 begynte Cathrine som frivillig ved en ungdomsklubb, etter flere år utenfor skole- og arbeidsliv. I dag jobber hun fast 40 prosent ved samme klubb.

– Det var første steg ut av boblen min, sier hun.

Tre søstre

«Søstre» handler ikke bare om Elisabeth og Cathrine, men også om attpåklatten Victoria. I 2011 var hun syv år gammel. I dag er hun nesten voksen.

– I årene som har gått har det vært så mye fokus på Elisabeth og meg, men Victoria har også en stor rolle. Hun var også en søster, sier Cathrine.

Hun forteller at det tok flere år før hun ble klar over Victorias plass i historien.

– Victoria var med på en markering på Utøya for noen år siden. Da vi gikk rundt på Kjærlighetsstien sa hun: «Jeg husker den dagen så godt». Det overrasket meg at hun husket så mye, men jeg hadde aldri spurt henne om det.

I dag har søstrene et nært forhold. De snakker om Elisabeth når de føler for det, og Victoria har flere ganger vært med til Utøya.

Minner om Elisabeth

Cathrine sier at hun prøver å ikke tenke så mye på den kommende tiårsmarkeringen.

– Jeg syns årene har gått kjempefort, og jeg syns det har gått kjempesakte.

Hun håper å kunne reise til Utøya på minnemarkering også i år.

Se Cathrines bilder fra turen til Utøya med Victoria i 2019:

1 / 3

forrige

neste

fullskjerm

– Hvordan syns du det er å være der nå?

– Jeg syns egentlig det er veldig fint. Men jeg føler jo ikke at Elisabeth er på Utøya, og det er ikke kun for henne jeg reiser dit. Jeg overlevde jo den dagen, så det er også for min egen del. Men det er noe med å være inne i kafébygget og vite at det var der hun var sist.

Storesøsteren tenker ofte på lillesøsteren som ble drept på Utøya.

– Elisabeth går gjennom tankene mine støtt og stadig – ubevisst og bevisst. Jeg føler at hun fortsatt er med meg.

Nå er den yngste av de tre søstrene et par år eldre enn Elisabeth var da hun døde, og Cathrine forteller at hun ofte kan gjøre eller si ting som får henne til å tenke på Elisabeth.

– Det er både irriterende og morsomme fakter, sier hun, og legger til:

– De sier at man husker de gode tingene når man mister noen, men jeg husker også de dårlige, selv om det er sånt jeg kan le av nå. For eksempel hører jeg tydeligst stemmen hennes når hun var sint eller irritert på meg. Selv om vi var gode venninner så var vi fortsatt søsken som kranglet.