Norges siste fiende: Tilgis etter 52 år

INNENRIKS

DÜSSELDORF/OSLO (VG) I april 1998 - 52 år og 11 måneder etter annen verdenskrigs slutt - gjør byråkratene i Nærings- og handelsdepartementet seg klare til å avslutte sak nr. 548 om beslag i fiendegods.

Publisert: Oppdatert: 25.02.03 13:15

Bak det tørre saksnummeret 548 er skjebnen til Oslo-kvinnen Helga Reuter. Hun er Norges siste fiende i henhold til fiendegodsloven.

Ti millioner 1997-kroner har den norske stat hentet ut av Reuters formue - utelukkende fordi hun giftet seg og ble tysk statsborger i 1923. I 1995 døde Helga Reuter uten å få den tilgivelsen av Norge hun ønsket så sterkt.

Saken avsluttes

- Når vi får bekreftet VGs opplysninger om at Helga Reuter er død, blir saken avsluttet. Arven på 60 000 kroner, pluss to års renter som vi har fått mens hun var død, blir da overført hennes rettmessige arvinger, sier avdelingsdirektør Tom Hugo-Sørensen i Nærings- og handelsdepartementet.

Hugo-Sørensen understreker at saken er «spesiell», og han skjønner den vekker reaksjoner.

- Sett med dagens øyne virker beslaget kanskje merkelig. Men Lov om fiendegods er helt klar, sier han.

Oslo-advokaten Einar Blanck (79) var i årene etter krigen saksbehandler for Reuters sak i Direktoratet for fiendtlig eiendom. Han husker saken godt:

- Vi hadde et godt samarbeid med Reuter-ekteparet. Da saken var avsluttet, var vi vel forlikte, sier han.

Blanck understreker at vedtakene i direktoratet var rent administrative - all tysk eiendom i Norge ble rutinemessig tatt hånd om og innført på en egen konto. Senere kunne man søke om dispensasjon.

Blanck gikk inn for at Reuter skulle få dispensasjon fra bestemmelsene om beslag. For en del av formuen fikk han medhold, men ikke for alt:

Overrasket

- Rådet for fiendtlig eiendom sa nei, og formuen som sto på henne alene, ble delvis inndratt.

Blanck sier at han er overrasket over VGs opplysninger om at Helga Reuter har måttet betale inn penger til departementet helt frem til februar i år.

- Det er utrolig at dette har kunnet skje, og det må bero på en eller annen glipp for mange år siden, sier han.

Anton Smith-Meyer (79), generalkonsul i Hamburg i 1975-1983, husker også saken med Helga Reuter godt:

Forsoning

- Før man tiltrådte, var det vanlig å oppsøke organisasjoner og departementer for å orientere seg om hvilke interesser de ønsket ivaretatt på utestasjonen. Når det gjaldt Tyskland, var svaret det samme over alt: Forsoning.

Også kong Olav, under en audiens, sa det samme, og tilføyde med sin vanlige latter - «nordmenn er jo så langsinte!». Kong Olav hadde også noen år før gjennomført et usedvanlig vellykket statsbesøk i Vest-Tyskland, sier han.