Inghild overlevde på bær og vann i seks dager

ÅLESUND (VG) I en snau uke var Inghild Hestholm opptatt med to ting: å overleve og ikke å svikte sine elever.

ARTIKKELEN ER OVER 21 ÅR GAMMEL

Medtatt, men uforskammet full av humør i sengen på sentralsykehuset i Ålesund, gjorde Inghild Hestholm (18) rede for sine behov akkurat nå:

Først litt å drikke og spise, så høstferie.

Med pappa Arve (43) og manna Janne-Karin (40) ved sin side, lå Inghild og fleipet fra sykesengen. Den eneste som ikke syntes å være sjelelig preget av utgangen på dramaet i Norddal, var hovedpersonen selv, Inghild Hestholm.

- Det er jo deilig å få ligge skikkelig. Jeg er litt svimmel og omtåket. Mørbanket i ryggen, med skader i hånden og armen, og jeg har visst en brist i leggen også. Men jeg ga aldri opp håpet på å reddes, redegjorde 18-åringen.

Overveldet

Foreldrene sa ikke mye, overveldet som de var over å få sin datter tilbake.

- Det var en ubeskrivelig glede å få beskjed om at vår kjære datter var funnet i live. Familien har vært optimister hele tiden og levd i håpet om at Inghild hadde klart seg, sier mamma Janne-Karin til VG.

Hun og mannen Arve kan ikke få takket lokalbefolkningen, de frivillige letemannskapene, skolekameratene og redningsmannskapene nok for innsatsen de la ned finne den savnede datteren.

Også Inghild ble alvorlig da hun fremførte sin dypfølte takk overfor alle som ikke hadde gitt opp troen, men fortsatte å lete.

Vennlig flir

Men så lyste et vennlig flir opp i ansiktet som ellers er preget av rifter og antydning til et blått øye etter det nesten en uke lange dramaet i Norddal.

­8 Fleipen satt løst. De mange pressefolkene som kom storøyde på besøk inn til sykesengen ble spurt om gratis aviser.

- Du vet, jeg lever jo på en sparsom lærerlønn, sier jenta.

Så fortalte hun om den snaue uken i fjellsiden ovenfor Norddal, hva hun tenkte og følte underveis. Det vil si; det hun husker av hva hun tenkte og følte. For en uke med frostnetter, store smerter og sparsomt med klær, mat og vann har satt jenta godt tilbake.

- Jeg tenkte egentlig mest på elevene mine. At jeg ikke ville svikte dem, sier Inghild.

Lette etter katten

Da hun kom hjem fra skolen sist tirsdag, gikk hun umiddelbart i gang med å lete etter sin forsvunne katt, Beauty. Etter kort tid ble den tre måneder gamle kattungen funnet.

- Hun lå like bak autovernet, død og stiv som en stokk. Jeg pakket katten inn i en plastpose, og gikk for å finne en spade som jeg kunne bruke til å grave en grav med. En slik spade fant jeg ikke. I stedet bestemte jeg meg for å gå meg en liten tur for å fordøye sorgen over katten, forteller Inghild.

Klokken var nærmere 16.00 da hun tok av fra bygdeveien og gikk oppover i fjellsiden mot Tverrfjellet.

- Det var tungt å gå. Bratt og steinete. Flere ­9 steder måtte jeg klatre. Men turen var fin. Jeg gikk oppover og oppover helt til det ble mørkt. Da fant jeg ut at det kanskje var på tide å snu. Jeg kunne jo ikke svikte elevene, og la være å møte opp på skolen neste dag bare fordi katten var død, sier Inghild.

En kortermet genser og en treningsbukse var alt hun hadde på seg. Fjellstøvlene ga en god støtte for beina, men uten at det hjalp noe videre.

Vanskelig

For veien nedover ble langt vanskeligere enn antatt:

- Jeg forsøkte å finne en sti som ville gjøre det lettere å komme ned enn opp, men fant ingen. Å ta seg fram i mørket, var vanskelig. Jeg skled og falt en fem-seks ganger - minst. Jeg slo meg i hodet, og i hånden. Jeg forsøkte likevel å komme meg så langt ned som mulig, men ga til slutt opp.

De neste dagene skulle bli tøffe.

- Jeg har for meg at jeg har vært ved bevissthet hele tiden. Men samtidig virker det som om jeg var oppe i fjellet en eller to dager. Nå er det hele så fjernt, som om det hele er en avsluttet historie i livet mitt, sier Inghild.

Trolig har en hjernerystelse og nedkjøling redusert hennes evne til å få med seg hva som foregikk rundt henne.

Hørte helikopterdur

- Jeg fikk aldri med meg at det ble lett etter meg. Jeg husker helikopterdur fra den første dagen, men la ikke merke til letemannskaper. De mer langsiktige problemstillingene jeg var innom, dreide seg mer om elevene og kollegene mine, mindre om mine nærmeste, faktisk. De kortsiktige problemene var å finne noe å spise og drikke. Jeg drakk det jeg kom over av vann, og spiste det jeg fant av blåbær og bringebær.

Inghild synes det er vanskelig å fortelle hvordan hun har fått dagene til å gå:

- Jeg har nok beveget meg en del de siste dagene. Jeg har brukt hendene mye, selv om jeg var ganske mye skadet i den ene hånden.

Ved 15.20-tiden i går ettermiddag var det over.

- Jeg lå der på bakken og hørte lyden fra helikopteret. Det blåste kraftig rundt meg fra rotorene. Jeg kunne lese hva det sto skrevet på det, og så at mannskapet vinket til meg. «Redningstjeneste» sto det på helikopteret. Da skjønte jeg at det var meg de lette etter. Så firte de ned en fyr som lurte på om jeg ville bli med på sykehuset. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare, sier Inghild.

- Og nå venter elevene dine på å få igjen læreren sin?

- Jeg vil gjerne tilbake. Men først vil jeg helst ha litt høstferie, sier Inghild Hestholm (18).

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder