De isolerte

Uten de ansatte i hjemmetjenesten ville mennesker som Knut Viken (57) blitt liggende i sengen hele dagen.
I coronaperioden ville han stått uten mat, medisiner og livsnødvendig hjelp.
Rundt kroppen hans fester Merete Rinsvoll og Jolie Muziranenge et seil.
Hengende i en skinne i taket skyves han inn på badet.
På vei inn i leiligheten sprutet pleierne sprit i hendene.
Den er den eneste beskyttelsen de har.

VG ble med hjemmetjenesten i bydel Østensjø i Oslo på jobb.

  • Ane Muladal
  • Terje Bringedal

Artikkelen er over 80 dager gammel, myndighetenes råd angående coronasmitten kan derfor være utdaterte. Du kan alltid holde deg oppdatert i vår spesial, eller gjennom FHIs nettsider.

Mens de ansatte stadig må se på klokken for å rekke alle dagens gjøremål, går tiden nå saktere for mange av menneskene de banker på hos.

Flere av beboerne har mistet dagtilbudene sine.

Andre savner familie og venner.

Nesten 16.000 mennesker mottar tjenester i hjemmet i hovedstaden.

De fleste av dem er i risikogruppen.

Og de klarer seg ikke uten hjelpen fra hjemmetjenesten.

Resultatet er at både ansatte og beboerne utsetter seg for potensiell smitte.

Flere ganger hver dag.

Knut Viken er én av dem.

Bortsett fra når hjemmetjenesten fra bydel Østensjø hjelper ham med det daglige stellet, sitter 57-åringen alene i leiligheten på Oppsal i Oslo.

– Det blir mye tv-gloing, sier han.

Viken var i 20-årene da han merket han at noe var i ferd med å skje med kroppen.

En arvelig sykdom begynte å spise av musklene hans, og gjorde at de sakte, men sikkert svant hen.

Den sjeldne muskelsykdommen Limb-girdle kjennetegnes av svekkelse i musklene i skulder- og hoftepartiet.

Viken kan ikke lenger gå. Det er heller ikke alltid hendene lystrer.

Mens han stelles, spøker han med de ansatte. Som vanlig minner han pleierne om at de må huske på HMS-reglene.

Viken vil ikke at hjelperne skal bli dårlige i ryggen av den tunge jobben.
Pleierne takker for omtanken, væter kluten og vasker ham godt på overkroppen.

For Rinvoll og Muziranenge er det umulig å overholde helsemyndighetenes retningslinjer om å unngå nærkontakt med andre.

Fem ganger i døgnet kommer kommunens ansatte inn Vikens dør.

Hver gang er han utsatt for mulig smitte.

For å redusere smittefaren har Oslo kommune kuttet i tjenestene som ikke er absolutt nødvendige.

For Viken innebærer det at dagsenteret på Carl Berners plass, et tilbud for unge funksjonshemmede nede i byen, ikke lenger holder åpent. 

Han får heller ikke den ukentlige behandlingen hos fysioterapeuten. 

– Jeg merker at bevegelsene blir tyngre nå, uten fysioterapeuten. Det var tungt nok fra før, sier han.

Viken får hjelp til å gre seg.
Men han savner lukten av hjemmelaget mat.

På dagsenteret har de egen kokk.  Ofte sitter kokken og skreller poteter allerede når gjestene kommer om formiddagen.

Viken smiler:

– De henger opp matlister på veggen. Da sjekker jeg alltid hva vi får å spise resten av uken. 

Det er godt å komme ut, synes Viken. Dagene blir ganske lange nå.

Tiden går med til å høre på radio og se på dokumentarer og naturprogrammer. 

Når han har sett de norske programmene ferdig, bytter han til svenske og danske kanaler. 

Viken smiler igjen. 

– Jeg har nok sett mer dansk tv enn de fleste, sier han. 

Coronautbruddet prøver Viken ikke å tenke så mye på. Humøret må holdes oppe. Han gleder seg mest til å få livet slik han kjenner det tilbake igjen.

Menneskene på dagsenteret forstår bedre enn noen andre hvordan det er å være annerledes og avhengig av hjelp. 

Nå er det er over en måned siden han har sett vennene sine. Han gleder seg til senteret åpner igjen, men har også en bekymring: 

– Alle der er i risikogruppen. Jeg gruer meg til å se om noen har gått bort i mellomtiden. 

Pleierne Merete Rinvoll og Jolie Muziranenge er hjemme hos mellom åtte og 15 beboere hver dag.

De kjenner alle sammen. Likevel aner de ikke hva som venter dem bak dørene de banker på.

Har de pårørende vært på besøk, selv om de egentlig ikke har lov? Overholder de smittereglene når de er der? Og har søsteren til Kari vært i Spania? 

Smittevernutstyret ligger igjen på kontoret i bydel Østensjø. Det skal bare brukes ved mistanke om eller påvist smitte hos noen av beboerne. 

Dette er avdelingsleder Lillian Tømmerås’ store dilemma. 

Med et bilde forklarer hun hvorfor bydelen holder igjen på utstyret: 

Hvis du er ute og går på ski, og vet at du skal bestige fjellet i det fjerne, er det ikke lurt å spise opp matpakken før du er kommet til de bratte partiene. 

– Da er det bedre å ha en ekstra brødskive til hjemturen også. 

Kommunene taper kampen om smittevernutstyret, mener kommunesektorens organisasjon (KS).

Innkjøpsordningen rammer kommunene hardt. De må overby hverandre for å få tak i utstyr fra leverandørene, påpeker organisasjonen.

Bydelen har utstyr , men jevnt over er det knapphet, bekrefter Tømmerås. 

Bruker de mer enn de absolutt må i dag, vet hun ikke med sikkerhet at det er nok smittevernutstyr dersom det bryter ut smitte i bydelen.

– Vi er vant til at alt kan kjøpes for penger. Men det kan det plutselig ikke lenger. Vi må rasjonere, sier Tømmerås. 

Fra åttende etasje i omsorgsboligen på Oppsal har Lillemor Finsrud (94) utsikt over hele byen.
Selv har hun ikke så mye glede av den lenger.

94-åringen har nesten mistet synet, og får hjelp av de ansatte til å dryppe øynene.

– Når vi får bukt med dette forferdelige, har jeg en følelse av at verden blir litt annerledes, sier Finsrud.

Vanligvis ville hun sittet sammen med de andre beboerne i blokken og spist frokost i spisesalen på denne tiden.

Der pleier de å diskutere, spille bingo og ha rullestoltrim. Innimellom kunne de bli sittende sammen helt til middagen ble servert. 

Nå er spisesalen stengt, og de 14 beboerne får i stedet maten opp på rommet. 

– Det er klart det blir kjedelig, sier Finsrud.  

Etter frokost setter hun på en lydbok. Av og til sitter hun i solen på balkongen. 

Et par ganger har hun til og med trillet, eller «trullet», som Finsrud selv sier, rullestolen ut på gangen. 

Tantebarna har hun ikke sett siden coronatiltakene ble innført 12. mars. 

Turen til Frognerseteren, den hun hadde gledet seg sånn til, er utsatt på ubestemt tid. 

Finsrud har hatt god tid til å tenke. Mest av alt lurer hun på hvordan verden blir, om de unge får reise utenlands fremover og oppdage andre forhold. 

Samtidig er hun litt urolig for sin egen fremtid.

– Jeg er redd jeg kanskje blir alene og dør her inne, hvis denne epidemien ikke forsvinner.

I snart to måneder har folk levd med de strengeste tiltakene i fredstid i Norge. 
Før påske sa helseminister Bent Høie (H) at coronaepidemien nå var under kontroll. 

Denne uken åpnet barnehagene igjen. På mandag vender første- til fjerdeklassingene tilbake til skolen. 

Samtidig har myndighetene advart mot å tro at vi kan gå tilbake til hverdagen slik vi kjenner den. 

– Vi må gjennom dette. Vi må kjempe imot. Noen sier at de ikke finner seg i at de må være hjemme, men slik oppførsel kan vi ikke ha noe av i den situasjonen vi befinner oss i, sier 94 år gamle Finsrud. 

– Jeg er med på dugnaden.

Innimellom er hun pessimist, men som regel ender hun opp med å tenke at det kommer til å gå fint. 

Hun skryter av betjeningen, som hjelper henne under krevende arbeidsforhold. 

– Du er en positiv dame, sier Rinvoll. 

– Ja, de sier så, smiler Finsrud.  

– Så får vi heller klemme litt mer senere. 

I Norge er det et mål at flest mulig bor hjemme så lenge som mulig.

Mange eldre ønsker også å bo hjemme, fremfor på sykehjem.

Fordi eldre bor hjemme lenger enn før, har mange av dem sammensatte og alvorlige sykdomsbilder. 

Av dem som er over 70 år, har over 40 prosent av mottakerne av hjemmetjenester demens, ifølge Folkehelseinstituttet.

Flere eldre kan være avhengige av pårørende for å få hverdagen hjemme til å gå rundt.

Nå blir familiemedlemmer frarådet å besøke mor, far, tanter og onkler.

Da er det viktig at mennesker som Merete Rinvoll og Jolie Muziranenge holder seg friske og raske.

Ved det minste tegn på symptomer, er rutinene klare, ifølge avdelingsleder Tømmerås:

Hoster en ansatt litt kraftigere enn vanlig, skal hun eller han rett hjem. 

Har beboeren symptomer, skal pleierne tilbake til kontoret og hente utstyr før de får fortsette jobben. 

Hennes team har 65 ansatte og ansvaret for 200 brukere.

Om en av dem blir syk uten å ha symptomer, kan smitten bre om seg til flere titalls eldre før noen finner det ut.

– Det er klart det er ekstremt krevende. Vi blir gale hvis vi begynner å tenke på at alle vi besøker kan være smittet. For det kan de jo. 

Rådene om å holde avstand, vaske hendene ofte og ikke oppholde seg i samme rom over tid, er den viktigste beskyttelsen man har, understreker Tømmerås.

– Om smittede ikke har symptomer, er dette måten vi kan stoppe videre smittespredning på, sier avdelingslederen.

Tømmerås legger til:

– Vi mener vi har tenkt på alle eventualiteter. Men fordi vi ikke kjenner viruset godt nok, kan man ikke være 100 prosent sikker. 

For mange er pleierne fra kommunen nå den eneste fysiske kontakten de har med andre mennesker. 

– Jeg må få berømme de ansatte: Jammen går de ut der. Fy søren – de står i det! sier Tømmerås.

I en villa på Trasop lener en 87-åring seg bakover i sofaen.
Rolf Brynjulf Sunde sperrer øynene opp.

Det startet med grønn stær. Nå trenger Sunde hjelp til å dryppe øynene tre ganger hver dag.

Synet må være så godt at han ser de små bokstavene i boken han holder mellom hendene.

– Jeg retter den, sier han.

Sunde har brukt hele sitt yrkesaktive liv som arbeidstager i staten, og skrevet to bøker om personaladministrasjon. 

Men lovverk og rutiner endrer seg. I boken foran seg har Sunde huket av for avsnittene som kan bli stående, og satt kryss der han må endre teksten. Dette er den 13. utgaven, forteller han. 

Under trappen i stuen står datamaskinen plassert på et skrivebord. 

– På dagtid er det litt vanskelig. Internett går sakte, fordi mange er på nett i disse coronatider, sier han. 

Vanligvis pleier 87-åringen å lufte seg litt, gå tur og være ute. Nå holder han seg mest hjemme. 

– Det er veldig spesielt, det som skjer. Det gjelder hele verden, og økonomien er presset, sier han. 

– Det gir en litt å tenke på. 

Medisinglassene står hulter til bulter på kjøkkenbordet. TV 2-nyhetene surrer i bakgrunnen. 

Hjemmet han selv bygget 60-tallet, da Sunde og kona Tone hadde hele livet foran seg, huser bare ham nå. 

Tone døde for mer tre år siden, etter å ha vært demenssyk i flere år.

Venner ser han sjelden. En av dem bor på sykehjem og kan ikke besøkes nå. 

– Det er ikke så mange igjen, sier Sunde. 

For utsatte grupper er det viktig å unngå nærkontakt for å være beskyttet mot coronaviruset. 

Samtidig kan eldre nå bli mer isolert enn noen gang, påpeker forskere i en kommentar i det medisinske tidsskriftet The Lancet.

Også dette har store konsekvenser for folkehelsen, skriver forskerne. 

Avdelingsleder Lillian Tømmerås vet at mange nå er ensomme og engstelige: 

– Noen får all informasjon via tv og nyheter, og klarer ikke å sortere inni hodene sine. Det kan føre til frykt, angst og depresjon.

Et av tiltakene bydelen prøver å innføre, er å samle tre og tre til frokost i omsorgsblokken Lillemor Finsrud bor i. 

Tømmerås er særlig bekymret for dem som sier fra seg hjemmetjenester i frykt for å bli smittet. 

– Vi skal leve med en del annerledesheter fremover. Vi må inn og prate med dem og trygge dem.

– Det kan ikke gå et halvt år uten at Kari og Per får menneskelig kontakt, sier hun. 

Forskerne i The Lancet foreslår å etablere bedre nettbaserte løsninger, slik at helsepersonell kan nå ut til eldre med behandling på andre måter. 

I likhet med regjeringen oppfordrer de også pårørende om å ringe eldre de vet er alene og ensomme. 

Per Høyem (55) valgte en annen løsning.
For fire uker siden flyttet han hjem til barndomshjemmet på Godlia i Oslo og moren Ella.
– Han har reddet livet mitt, sier Ella Aandal Høyem (89).

Tidligere i vår falt hun og slo seg i tv-stua hjemme og måtte legges inn på sykehus. Etter behandlingen ble hun lagt inn på helsehus. 

Under oppholdet fikk hun lungebetennelse, ifølge mor og sønn, og måtte igjen legges inn på sykehus, denne gangen i isolasjon.

– Stengte dører er ikke noe for meg. Det ble mye ensomhet. Angsten kom krypende, sier hun. 

Hjemme står soveromsdøren på vidt gap om natten nå. 

– Jeg tror ikke jeg noen gang vil klare å lukke den igjen.

Egentlig ville helsepersonellet at Ella skulle legges inn på helsehuset én gang til før hun ble skrevet ut. Det ville ikke Ella.

– Den beste medisinen for mamma var å komme hjem, sier Per.

Én uke etter at Ella hadde kommet hjem fra sykehuset, ringte de fra lungeavdelingen. En av pasientene hadde fått påvist corona.

Ifølge Ella testet hun negativt på coronatesten. Men fordi hun hadde vært i nærkontakt med den smittede pasienten, ble både hun og sønnen satt i karantene.

I karantenetiden kunne hun ikke motta så mye hjelp fra hjemmetjenesten i bydelen. 

For Per var det et enkelt valg: 

– Jeg ba hjemmetjenesten om å vente med å komme til karantenen var over.

De siste ukene har han handlet og laget mat, hjulpet til med stort og smått og holdt moren med selskap.

– Det er jo en liten påkjenning for meg også. Jeg mekker litt på sykkelen i garasjen, og har tatt meg noen lufteturer, sier han. 

På helsehuset var det lite farger og sennepsgule vegger, forteller Ella. Hjemme henger maleriene med fargerike motiver tett i tett.  

Noen står innpakket på gulvet i tv-stua. Ella har malt dem selv, og skal gi dem i gave til Oppsal eldresenter. Hun gleder seg til senteret åpner igjen. 

– Det var veldig fint å være med der. Nå blir det mest rusleturer rundt i hagen. 

Mandag flyttet Per hjem igjen til Jeløya utenfor Moss. Siden da har hjemmetjenesten tatt over for fullt. 

– Men man blir småsprø av ikke å vite hva som skjer fremover, sier han. 

– Det er trist at vi ikke kan få en klem. Det er så hyggelig å klemme. Jeg får gi en klem til meg selv i mellomtiden, sier Ella. 

Mer om

  1. Visuell fortelling
  2. Coronaviruset
  3. Østensjø
  4. Oslo
  5. Tjenester
  6. Helsehus
  7. Sykehjem

Flere artikler

  1. Derfor kan corona-vaksinen utvikles raskt

  2. 50–60 personer i karantene i Karmøy: – Trygg på at alle relevante nå er i karantene

  3. Én av tre sitter i joggebuksa på hjemmekontoret

  4. Bent Høie: – Neste sommer finnes ikke når du er ung

  5. Usikkert hvem som står først i skolekøen – om et par uker

  6. Raja tok coronasveisen: – Det var på tide

Fra andre aviser

  1. Brannvesenet advarer om knusktørr skog etter flere meldinger om bål i Oslomarka

    Aftenposten
  2. Varsler om angst og depresjon blant fotballspillere

    Aftenposten
  3. Over 16.000 deltok i digitalt 1. mai-tog

    Aftenposten
  4. Rødgrønt bystyre i Oslo sliter med løfter om heltidsjobber

    Aftenposten
  5. Hver femte førsteklassing møtte ikke på skolen i Oslo mandag

    Aftenposten
  6. Mann ranet med pistol i Oslo

    Aftenposten

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder