GAUSTAD SYKEHUS: Kvinnen i 30-årene hadde sitt første møte med psykiatrien da hun var 19 år. Hun bor nå på Gaustad sykehus.
GAUSTAD SYKEHUS: Kvinnen i 30-årene hadde sitt første møte med psykiatrien da hun var 19 år. Hun bor nå på Gaustad sykehus. Foto: Jørgen Braastad

Kronikk: Får psykisk syke pasienter den behandlingen de trenger og har rett på?

INNENRIKS

Datteren deres har vært beltelagt hele eller deler av døgnet gjennom de to siste årene. I denne kronikken stiller foreldrene spørsmålstegn ved en psykiatri som bare har gjort henne sykere.

debatt
Publisert:

Har du behov for psykiatrisk hjelp, har du de samme rettighetene som når du er fysisk syk. Mange foreldre forteller likevel at de etter å ha søkt hjelp til psykisk syke barn, fortvilet, gang etter gang, har opplevd avvisning eller for tidlig utskriving.

Vår datter slapp, uten påtrykk fra oss, inn til behandling fordi helsevesenet selv så hennes behov for hjelp. Det satte vi stor pris på, og vi hadde tiltro til helsetjenestene og til behandlerne.

Vi er foreldrene til kvinnen i 30-årene som er tvangsinnlagt ved Gaustad sykehus, og som første gang omtales i VG Helgs reportasje 12. mars.

Datteren vår var 19 år da hun møtte psykiatrien med symptomer som blant annet anoreksi og selvskading. Etter ganske kort tid så vi at sykehusoppholdet ikke dempet problemene hennes, men faktisk forsterket dem. Gradvis har sykdomsbildet forverret seg, og vi har nå i ti år levd tett med en jente som i hendene på et helsevesen vi stolte på, er blitt stadig dårligere.

Feilbehandling

Først i 2014 fikk hun en ny diagnose, Asperger syndrom. Seks år etter at en behandler anbefalte en nærmere utredning, for å kunne stille en mer presis diagnose. Faglig ansvarlig behandler går langt i å innrømme at hun frem til da ble utsatt for feilbehandling.

Asperger syndrom er en nevrologisk utviklingsforstyrrelse, og det finnes ingen helbredelig behandling. De siste to årene har hun nesten sammenhengende vært beltelagt og overvåket 24 timer i døgnet. Tilsvarende tilfeller av så omfattende og langvarig tvangsbruk er ikke kjent, hverken i etterkrigstidens Norge eller for øvrig i Europa.

Vi har møtt behandlere som har gjort en svært god innsats, og vi har møtt det motsatte. Ikke minst har vi møtt et system som ikke klarer å levere kvalitet hele døgnet uken gjennom. Behandling/samtaler skjer på hverdager få timer per uke, ikke daglig

Lediggang kan som kjent være roten til at vondt blir verre, og et sårbart menneske med behov for forutsigbarhet og trygghet veltes når ufaglærte på vakt blir eneste kontakt ettermiddager, kvelder, netter, helger og hele ferieuker. Et referat fra dette havet av timer ville inneholdt svært mange vonde enkeltepisoder.

Kvinnens ønske om å dø

Vår datters behandler sier til VG søndag 13. mars at det er vanskelig for ham å se en jente med en potensiell fremtid som venn, kjæreste, mor, journalist og aktiv deltager i samfunnet, sitte i belter i uker, måneder og år. Det er ikke enkelt for oss foreldre heller.

For oss er det ufattelig at den ressurssterke jenta vår ikke har tatt skrittene ut i den fremtiden vi en gang trodde fullt og helt på.

Som foreldre stiller vi oss undrende til vinklingen saken har fått i VG. Oppmerksomheten er i hovedsak rettet mot kvinnens ønske om å få lov til dø. Helseminister Bent Høie uttaler i et intervju i VG 15. mars at han forstår pasientens dødsønske, men stiller seg tilsynelatende ingen spørsmål ved hvorfor hun har et slikt ønske.

Vi ser en klar sammenheng mellom dette ønsket og den langvarige sykehusinnleggelsen. For lite og feil behandling, hverdager uten innhold og for mange vonde enkeltepisoder mener vi har gjort det vanskelig å leve for vårt barn, så vanskelig at hun ytrer et ønske om å slippe.

Håp

Jenta vi fulgte til sykehusdøren, ytret ingen slike ønsker. Hun brukte tid på studierelaterte oppgaver, hadde en valp hun trente i skog og mark og hadde nettopp kjøpt egen leilighet.

Er det rett og slett langvarig oppbevaring og tvangsbruk som er utslagsgivende for henne når hun ytrer ønsket om å dø?

Vårt største håp er at hun skal bli friskere. Vi har en drøm om å leve sammen med jenta vår her ute. Å ha Asperger syndrom er forenelig med et meningsfullt liv.

Som foreldre har vi gjennom årenes løp stilt mange spørsmål knyttet til om vår datter gis den rette behandlingen, og om den er i samsvar med den psykiske helsevernlovens formål. Datteren vår har et utall ganger tatt opp saken sin med kontrollkommisjonen og brakt saken inn for domstolene.

Vesentlig dårligere

Ingen myndigheter eller kontrollorganer har stilt seg spørsmålet om kvinnens dødsønske kan ha sammenheng med den behandling eller mangel på sådan hun har fått gjennom årene. Det gjør vi. At hverken sykehuset, kontrollkommisjonen eller rettsvesenet har fantasi til å stille spørsmål ved relevansen i den behandlingen vår datter har fått, synes vi er svært vanskelig å akseptere.

Les også: Åpner tilsynssak mot Gaustad sykehus

Enda verre blir det når det blant fagpersoner med kjennskap til denne pasienten er enighet om at pasienten har blitt vesentlig dårligere under behandlingen.

Det er positivt at VG har satt søkelyset på psykiatrien i Norge. Med bakgrunn i vår datters situasjon, vies et tabubelagt område innenfor norsk helsevesen nødvendig oppmerksomhet.

Det er bra at helseministeren vil utrede kontrollkommisjonenes rolle og virksomhet, og det er godt å se at fylkesmannen på eget initiativ vil åpne tilsynssak i denne konkrete saken. Vi ønsker og håper at dette resulterer i god, anstendig behandling av psykisk syke i fremtiden. Ingen skal oppleve det datteren vår gjennomlever.

Her kan du lese mer om