Dette er Jensens siste ord til juryen

Fredag fikk Eirik Jensen det siste ordet under den 76. dagen i rettssaken mot ham. Det var en sår mann som talte til Norge siste jury.

Onsdag trekker lagretten seg tilbake for å bestemme seg om de mener Jensen er skyldig eller ikke.

Her er den tidlige politimannen Eirik Jensens appell til Juryen:

– Ærede lagdommere, lagrett. Dette har vært en lang reise for meg. Jeg skal si litt mer om det etterpå. Jeg vil bare kommentere en ting, og det er det man kaller liv og lære, på godt og vondt. Jeg har gjort mye rart i det man kaller min karriere, ikke alt har vært like bra. Noe har vært noe jeg tar jeg med meg uansett utfall av saken som noe positivt. Jeg har drevet med informantbehandling i 25 år, eller kanskje enda litt lengre enn det. Og det er nå en gang slik at i dette faget så blir veien til ettersom man går. Noen må faktisk gå opp veien og ta sjanser. Og på en måte gjøre seg i stand til å argumentere for arbeidsformen.

– Informantbehandling byr på mange, mange utfordringer. Vi har stort sett i denne sak fått veldig fokus på de negative momentene, de farlige momentene. Jeg har sett mange av de selv, og jeg har helt klart gjort en del ting som jeg helt klart kunne ha gjort annerledes. Men hensikten har hele tiden vært å bidra til at arbeidsformen blir anerkjent, og at man via resultater har på en måte oppnådd å få fokus på et behov politiet har for å vite i sanntid hva som foregår rundt oss.

– Jeg føler liksom at, og jeg kaller dem «papirtigerne», er mer opptatt av å finne begrunnelser for at jeg ikke skal gjøre jobben som enhver politimann er forpliktet til å gjøre. Det vil si at for det om jeg bytter telefonnummer og går opp i 8 etasje, og begynner på en annen arbeidsplass, så har jeg faktisk mitt kontaktnett intakt enda. Det som er det underlige er at enkelte politiledere føler at det kontaktnettverket jeg har, og som jeg har brukt mange år på å etablere, blir en direkte trussel mot egen virksomhet. De har ikke den samme tilgangen på informasjon. De lever av informasjon som gir resultater.

– Mange av de yngre som nå har kommet til har ikke fått anledning til å drive med det såkalte pionerarbeidet. Det står senest i dag på nettet hvor komplisert politiyrket har blitt, og hvor mange mangler vi har og hvor mye vi ikke får til. En av grunnene er faktisk at det er færre og færre som er ute i disse miljøene der vi la ned disse pionersteinene. I dag er det mye teori, mye boklig lærdom, som man lærer teoretisk, men erfaringsgrunnlaget har man ikke tatt vare på. Det står det også i den artikkelen. Det gjelder ikke bare informantbehandling, men best practice på mange områder.

– Jeg blir mildest talt forbannet når jeg nærmest blir stilt til veggs fordi jeg gjør jobben min. Jeg skaffer informasjon. Jeg blir oppringt og bedt om å skaffe informasjon. Spesielt når det er akutte hendelser, alvorlige ting som skjer, da ringer telefonen fordi de vet at jeg har kontakter. I neste øyeblikk, når jeg går disse fire etasjene opp fra fjerdeetasjen, så får jeg en ordre om å legge ned ni av de mest innarbeidede informantene jeg har, på en problematikk som noen bagatelliserer, men som i dag er absolutt relevant.

– Åtte til ni gjengkontakter er kuttet ned på bestilling, fordi jeg ikke skal drive med informanter. Det skjønner jeg ikke. Men nok om det. Det var snakk om telefoner her. Gruben. Det som er det interessante er at Cappelen disponerer en advokat telefon. Det betyr i praksis at den ikke kan avlyttes. Han har ringt fra prestekontoret på Ila med prestens telefon. Man avlytter ikke dette. Det er safet. Så får dere tenke deres.

– Så skal jeg begynne på avslutningen. Dette er siste gang jeg kommer til å prate til retten. Jeg vet ikke hva som skjer nå fremover. Vi er forberedt på alt. Karl Ove Knausgård skrev en bok. Den har en tittel. Det er «Min kamp». Min kamp har pågått i fem år. Hver dag. Hver helg. Jeg har levd med det 24/7. Jeg har viet mitt liv til virksomheten. Jeg har jobbet med mennesker som har gitt meg tillit og informasjon, om kriminalitet, hvordan kriminaliteten utføres og hvem som utfører den. Nettverk og personer. Dette har de gjort med livet som innsats.

– Vi i politiet er avhengig av at noen er villig til å bidra, selv om de er kriminelle. De har også noen normer og etiske regler om hva de mener er akseptabelt og uakseptabelt. Når de først rekker ut hånden må det være noen der som tar den imot. Og setter seg ned, tar kaffekoppen, oppsøker dem om dog alene. Det er ikke noe negativt i deres øyne. Det er sånn de vil ha det. De viser faktisk at vedkommende som gjør det, hvis det er et ekstremt miljø, er trygg på seg selv. Det gir tillit.

– Men det har også medført at jeg da har pålagt meg noen prinsipper jeg også: aldri avslør en informant. Det har vært hellig for meg. Det har vært uhyre komplisert i denne saken her, men det er et prinsipp jeg har hatt siden jeg begynte i denne virksomheten. I tillegg til det har jeg valgt, for å prøve å holde ryktet mitt i orden, å bidra når disse personene ber om hjelp. Dette gjaldt også Cappelen. Han trengte mye hjelp og støtte gjennom årene. Hans far, som nå er død, ba meg om det – passe på han. Det har jeg gjort.

– Men det jeg kanskje ikke regnet like mye med er at Cappelen, han er kynisk, han er beregnende og i tillegg også en intelligent person. Som informant og kilde er dette utrolig bra egenskaper, men som menneske så kan det bety trøbbel. Spesielt trøbbel når det uforutsette slår til. Denne saken er en uforutsett hendelse.

– Vi i politiet er avhengig av at noen er villig til å bidra, selv om de er kriminelle. De har også noen normer og etiske regler om hva de mener er akseptabelt og uakseptabelt. Når de først rekker ut hånden må det være noen der som tar den imot. Og setter seg ned, tar kaffekoppen, oppsøker dem om dog alene. Det er ikke noe negativt i deres øyne.

– Det som er litt tungt for meg. Det er ikke rent lite. Men det er i alle fall et moment som er tungt. Det at jeg da har hjulpet, jeg har støttet og jeg har vist tillit. Alle disse momentene har fått et negativt fortegn fra motparten i denne saken. Det at jeg til de grader føler meg nå, jeg har aldri nevnt dette tidligere, dolket i ryggen. Det er en tung følelse. Da har det blitt satt ut rykter og påstander som det er utrolig vanskelig å imøtegå.

– Så man kan si det slik at all tillit, hjelp og støtte slår tilbake med en fantastisk kraft. Men som en avsluttende replikk. Som sagt det har vært mange vitner i saken her ledere, tidligere kolleger, som har prøvd å beskrive sin oppfatning, sin virkelighet. Men jeg håper at retten har forstått hvor mye denne politijobben har betydd for meg.

– Derfor håper jeg av hele mitt hjerte at dere forstår at jeg ikke ville satt min karriere, ettermæle og faktisk mitt liv på spill for det denne saken egentlig dreier seg om. Det dreier seg om småpenger, som skal veie det opp mot det jeg har beskrevet. Jeg har følt at jeg har gjort en jobb. Alt det som på en måte har vært innsatsen har vært et forsøk på å bidra til å gjøre andre i stand til å løse det samfunnsoppdraget vi faktisk har.

– Hvis jeg kan formidle informasjon som kan hjelpe andre, så gjør jeg det. Hvis jeg kan hjelpe noen, om de er kriminelle eller ikke, så har jeg også gjort det. Jeg har også hjulpet han som sitter bortpå hjørnet der. Det har vært en del av det hele, men prisen kan bli høy. Jeg håper som en avslutning at man nå bruker tiden til å gå igjennom det som er fremlagt, og vurderer, så får retten ta den beslutningen de mener er riktig. Takk for oppmerksomheten.»

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder