NR. 24: Kodenavnet Nr. 24 fulgte Gunnar «Kjakan» Sønsteby gjennom hele krigen. Dette er det siste store intervjuet Sønsteby gjorde med VG, i november 2008. Foto: KARIN BEATE NØSTERUD

NR. 24: Kodenavnet Nr. 24 fulgte Gunnar «Kjakan» Sønsteby gjennom hele krigen. Dette er det siste store intervjuet Sønsteby gjorde med VG, i november 2008. Foto: KARIN BEATE NØSTERUD

«Å dø stående er det ideelle. Jeg burde levd med de gamle vikingene, jeg»

Sønsteby om **De kjente historiene **Livet etter freden **Kameratene fra krigen

I dag sovnet motstandskjempen Gunnar Sønsteby (94) stille inn. Dette er «Nr. 24»s siste, store portrettintervju med VG.

ARTIKKELEN ER OVER SYV ÅR GAMMEL

Vesken de to mennene bar med seg opp i tredje etasje besto av seks-syv kilo sprengstoff.

Gregers Gram bøyde seg ned og tente lunten. Gunnar «Kjakan» Sønsteby tok på seg et par solbriller som forkledning. Så brølte han innover i lokalene:

«Kom dere ut! Huset går i luften om to minutter.»

I den babelske forvirringen som fulgte la Gram til:

«Vi først!»

Ned trappen stormet de to sabotørene med en skog av kontorarbeidere etter seg. Ute på fortauet sto Max Manus vakt med fluktredskapene: tre herresykler. Så sprang bomben.

Ikke én sivilist ble skadet.

PROTOKOLL:Send din siste hilsen til Gunnar «Kjakan» Sønsteby

Den vellykkede sprengningen av arbeidskontoret i Akersgata 55, der VG i dag ligger, var en av de viktigste sabotasjeaksjonene i Norge under krigen. Aksjonen 19. mai 1944 skjedde kvelden før nazistene skulle starte mobiliseringen av tre generasjoner unge norske menn til arbeidstjeneste for okkupasjonsmakten.

Foto: NTB SCANPIX

Oktober 2008, Oslo sentrum: I et gedigent telt i forbindelse med en bokmesse, reiser publikum seg og gir stående applaus til den eldre mannen på scenen. Gunnar Sønsteby (90) vinker til takk. Etterpå er det kjempelang kø av mennesker som vil ha ham til å signere den siste boken om ham.

Gunnar Sønsteby, alias Kjakan, alias «Nr. 24», er Norges største krigshelt. Leder av «Oslogjengen», Europas beste sabotørgruppe under andre verdenskrig. Norges høyest dekorerte borger, med Krigskorset med tre sverd. Eneste ikke-amerikaner som er tildelt de amerikanske spesialstyrkenes høyeste utmerkelse.

- Min største fordel var at jeg så veldig alminnelig ut, sier Kjakan, og legger til:

- Samt at jeg hadde god intuisjon. Og så eide jeg ikke nerver.

I fem år lekte han katt og mus med tyskerne. Han hadde dekkleiligheter over hele Oslo. Spiste aldri middag samme sted som han sov. Hadde 40 falske identiteter som han kunne veksle mellom. New York Times har kalt ham virkelighetens James Bond.

- Hadde en misjon

Nå er han aktuell med ny bok, ført i pennen av tidligere Aftenposten-journalist Finn Robert Jensen. Til jul kommer spillefilmen om hans nære kollega under krigen, Max Manus, hvor også Kjakan har en sentral rolle. Og fortsatt reiser Gunnar Sønsteby, som blir 91 i januar, rundt om i landet og holder foredrag i høyt tempo.

At han overlevde krigen er egentlig et under.

- Jeg skjønte allerede i 1940 at jeg var annerledes, sier Sønsteby.

- Jeg forsto at jeg hadde en misjon, at dette arbeidet passet for meg. Jeg hadde aldri nerver, aldri anfektelser. Egentlig ble jeg bare roligere jo farligere det var.

- Hva var det som gjorde at du var så kald?

- Du vet, noen har fantasi. De tenker på hvor ille det kan gå. Slikt falt meg aldri inn. Fortsatt sier folk til meg: «Det var så farlig det dere gjorde. Du kunne dødd!»
Da svarer jeg bare: «Men det skjedde jo ikke. Ferdig med det».

- Har du aldri hatt mareritt?

- Nei. Jeg putter minnene i en skuff, og lukker den. Så drar jeg den ut når jeg holder foredrag.

- Ikke alle vennene dine fra Oslogjengen hadde det slik? Som Max Manus, for eksempel?

- Nei, stakkars Max, han hadde det vondt. Han gjorde en minst like god jobb som meg, det hadde ingen ting med det å gjøre, men han hadde nerver. Så løste han det på gal måte, i likhet med mange andre, ved å ta en drink. Jeg var en av de få som ikke hadde det slik. Jeg var nok heldig der, innrømmer Sønsteby.

VGTV: SE DOKUMENTAR OM «KJAKAN» SØNSTEBYDel 1: Tyskerne kommer | Del 2: Motstandskampen | Del 3: Freden

Han hadde et enormt nettverk under krigen. Dagene tilbrakte han på sykkel rundt i byen.

Møtene med Milorg-leder Jens Christian Hauge fant «tilfeldig» sted på avtalte gatehjørner i byen, så tråkket de sammen noen kvartaler og utvekslet opplysninger før de syklet videre i hver sin retning.

Fryktet NS

- Det var planleggingen som var viktig. Jeg kunne godt sitte en uke eller to og tenke gjennom en aksjon. Skal du ta en bygård, hvem snakker du med da? Jo, vaktmesteren, han vet alt om gården. Eller kona hans, eller søsteren. Flukten etterpå, derimot, den planla jeg aldri. Slikt brukte jeg ikke tid på, det fikk gå sin gang.

Kjakan forteller at det var de norske NS-folkene som var de farligste motstanderne. De kjente forholdene bedre enn tyskerne, var flinkere til å gjennomskue planer.

Det de alle fryktet, var tortur.

- Tortur var det viktigste våpenet til nazistene. Utført på riktig vis er det ingen som holder ut tortur. Etter to timer er selvtilliten under gulvet. Jeg hadde så mye kunnskap at jeg visste at jeg aldri måtte bli tatt i live. På slutten av krigen sov jeg bak to låste dører, med tre håndgranater ved siden av meg. To var forbeholdt angriperne. Den siste var til meg selv.

- Det er underlig i dag å tenke på at dere var så unge?

- De fleste var i begynnelsen av 20-årene, noen var bare 18-19. Og alle var ugifte. Du er helt annerledes motivert når du er ung og ugift. Hvis jeg hadde valget når jeg skulle plukke folk, tok jeg alltid en som var ugift.

REPORTASJEN FORTSETTER UNDER BILDET

Foto: KARIN BEATE NØSTERUD

Gunnar Sønsteby halter når han går - isjiasen plager ham fælt, men han er alt for aktiv til å ta det rolig, slik legen forlanger. Men blikket er kjapt, hørselen god, og briller bruker han kun når han kjører bil.

Det er lett å la seg lure av Kjakan.

Stemmen er mild, men du merker fort at dette er en mann som er vant til å gi ordre. Han erter og kan nesten være småfrekk. På scenen forteller han historier fra krigen så nedtonet at det kan være vanskelig å forstå dramatikken.

Egentlig bør du ha lest historiene på forhånd for å få med hans mange understatements.

Fikk England-opplæring

I 1943 dro han over til England og fikk opplæring i sabotasjearbeid, før han vendte hjem til Norge og ble Oslogjengens selvskrevne leder. Men faktisk var han nære på å ikke få reise.

Engelskmennene kjente ikke til at han allerede hadde drevet tre års undergrunnsarbeid, og den stive engelske kapteinen så bare en frekk norsk ung mann som ikke taklet britisk disiplin.

- Jeg var nok en litt opposisjonell karakter, sier Kjakan med understatement.

Flere ganger under krigen skremte han vannet av folk når han tok sin Walther politipistol med fullt magasin, stakk løpet i munnen - og trakk av.

- Jeg kjente pistolen ut og inn, og visste at den hadde en spesiell sikringsmekanisme hvor hammeren gikk ned når du trykket avtrekkeren til et bestemt punkt. De ble jo rasende på meg ved den norske legasjonen i Stockholm selvsagt, det så jo helt vanvittig ut.

- Du gjorde det ofte?

- Til stadighet. Det var skrekkelig moro, syntes jeg.

- Men tenk om skuddet hadde gått av?!

- Helt umulig. Patentet var brennsikker, gliser 90-åringen.

Fulgte intuisjon

Mye har vært sagt og skrevet om Gunnar Sønstebys intuisjon.

- Vet du hva vardøger er? spør Kjakan, og svarer selv:

Foto: AXEL ÖBERG

- Jeg hadde den evnen at jeg fikk forvarsel. I mange år etter krigen kunne jeg si til kona mi, Anne-Karin, at «Nå kommer det noen», og to minutter etter banket det på døren. Bestemoren min hadde det kraftig. To ganger reddet det meg under krigen.

Kjakan forteller om den ene gangen, da han var på hyttetur i Telemark.

- Ved totiden på natten fikk jeg det plutselig for meg at jeg måtte dra. De andre ba meg bli, men jeg sa jeg måtte til Rjukan, satte meg på sykkelen og tråkket fem-seks mil på dårlige veier. To timer senere var hytta omringet av tre lensmenn og 30 karer som spurte etter Broch, som var det navnet jeg brukte på den tiden.

I mange år etter krigen var hjemmefrontens likvideringer av angivere og overløpere et tabubelagt område.

Egil Ulateigs meget omdiskuterte bok «Med rett til å drepe» i 1996 (som senere ble trukket tilbake) brakte temaet opp i dagen. I dag snakker både historikere og Gunnar Sønsteby selv langt mer åpent om temaet enn de første fem tiårene etter krigen.

En historie som er kjent fra motstandslitteraturen, er møtet ved Bjørnefontenen. En person som hevdet han hadde sittet på Møllergata 19 og hadde viktig informasjon, ba om et møte med Sønsteby.

Kjakan fryktet ganske riktig at det kunne være en provokatør (i virkeligheten var det en felle arrangert av Gestaposjefen Siegfried Fehmer), men gikk etter en nøye vurdering med på å møte ham sammen med en av sine egne karer. Møtet fant sted i belgmørket ved Bjørnefontenen på Majorstua.

- Det var ham eller meg

Etter møtet var de to motstandsmennene ikke i tvil: Den angivelige «Monsen» var tysk agent. Få dager etter ble «Monsen» tatt av dage av motstandsbevegelsen i en leilighet på Frogner.

- Det var ham eller meg - og da synes jeg egentlig det var greit at det ble ham. Skulle jeg latt meg skyte? Det var et ganske naturlig valg, sier Kjakan.

- Angiverne var de verste under krigen. Det var virkelig siste sort. En skolekamerat av meg skrev til tyskerne og tilbød å hjelpe dem å finne meg mot betaling, forteller Sønsteby.
Brevet ble fanget opp av motstandsbevegelsen. Kjakan sendte to av sine menn, utkledd som statspolitimenn, til Rjukan for å hente angiveren. Han nådde aldri fram til Oslo.

- Jeg sa til dem: «Før dere skyter ham, så fortell ham hva han har gjort». Krig er krig, det er mann mot mann, oppsummerer Sønsteby.

- Burde levd med vikingene

Da krigen tok slutt, ble Kjakan Sønsteby sjef for den kongelige livvakt. Så reiste han til USA, og ble der i fem år.

- Jeg hadde behov for å komme vekk, gjøre noe helt annet. Så var jeg så heldig at jeg kom inn på Harvard og fikk en utdannelse.

Deretter ble det en lang karriere i forskjellige stillinger i næringslivet, før han hoppet av og ble selvstendig konsulent, «livredd for å bli pensjonist» som han selv sier.

- Å dø stående er det ideelle. Jeg burde levd med de gamle vikingene, jeg, sier Gunnar «Kjakan» Sønsteby.

Dette intervjuet ble første gang publisert i VG Helg 8. november 2008.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder