Forandring er Verdens Gang

Avisen Verdens Gang ble skapt av mennesker i sorg, som lette etter håp. De drømte om å bygge bro i et krigsherjet Norge.

  • Hanne Skartveit

Det var jubelscener da Norge ble frigjort fra nazismen i 1945. Men rett under festen og den ektefølte gleden, lå det en nesten bunnløs fortvilelse.

Den vestlige sivilisasjon hadde hatt sitt fullstendige sammenbrudd.

Byer og land lå i ruiner. Millioner på millioner av mennesker var slaktet ned, på slagmarken og i dødsleirer.

Foto: NTB scanpix

Da den norske hjemmefronten la fra seg våpnene, var det en gruppe blant dem som grep til pennen. Våpenmakt og demagogi hadde bare skapt ulykke. Det de hadde tilbake var ordet.

Hjemmefrontfolkene ønsket seg et Norge der folk snakket ordentlig sammen.

De skapte avisen Verdens Gang.

Første utgave kom på gaten 23. juni 1945.

Les PDF-versjon av VGs første forside

Grunnleggerne ønsket å bygge en partipolitisk og økonomisk uavhengig avis for hele landet.

En avis som skulle «bygge bro over motsetninger i samfunnet og dempe politisk strid som ikke er begrunnet i ideologiske forskjeller», som det heter i vår stiftelseserklæring. Og videre – «kjempe mot ytterliggående, samfunnsnedbrytende tendenser.»

Slik har vi tolket vårt oppdrag i alle årene siden.

I dag kjennes det mer aktuelt og nødvendig enn på lenge.

I en urolig verden, der stormaktene er på kollisjonskurs, og den internasjonale orden er under press.

Vi lærer, igjen og igjen, at kampen mot autoritære strømninger og ekstreme og menneskefiendtlige ideologier aldri tar slutt.

De viser seg særlig i vanskelige tider. Som nå.

Foto: Dylan Martinez / Reuters

Verden er et kaotisk sted. For å skape orden forteller mennesker historier til hverandre. Vi leter i historiene for å forstå hvem vi selv er. Ikke bare som mennesker, familie, men også som nasjon og verden.

På sitt beste gir historiene oss et bedre og mer inkluderende samfunn. På sitt verste kan de bidra til utestengelse – ja, til og med hisse til hat.

Slik vi har sett når ytterliggående krefter vinner frem:

Enten vi snakker om nazismens fremmarsj i mellomkrigstidens Tyskland.
Opptakten til folkemordet i Rwanda mer enn førti år senere.
Eller den blodige borgerkrigen i det tidligere Jugoslavia. Tidligere naboer og venner vendte seg mot hverandre, i hat og vold.

Verdens Gang er et godt navn.

Gjennom de 75 årene VG har eksistert, har verden endret seg dramatisk.

Det bærende for oss har hele tiden vært å fortelle historier, i stort og smått.

Om verdensbegivenheter. Og om små hendelser i den store sammenhengen, som kan være store og dramatiske i et menneskes liv.

Av og til er også en god historie bare det.

En fortelling som gir glede.



Som overrasker.



Eller opprører.



Enhver vil kjenne sin tid og sin tids begivenheter som de største og mest dramatiske.

For mine besteforeldre var det krigen og gjenoppbyggingen. Einar Gerhardsen, industrialisering og norsk NATO-medlemskap.

Mine foreldre hadde sine formende år i utdanningseksplosjonen og det gryende opprøret som etter hvert eksploderte i 68-generasjonens krav om «fred, frihet og alt gratis».

Den som tror at identitetspolitikk og splittelse er noe nytt, kan kikke bakover til den tiden.
Til borgerrettskampen i USA, og etter hvert til verdensomspennende demonstrasjoner mot Vietnam-krigen.

Ønsket om forandring sto mot ønsket å bevare datidens dominerende verdier og tradisjoner. Den tidens kulturkrig var ikke ulik den vi står midt i nå.

Ofte står ytterkreftene mot det store flertallet. Det er dette vi må være på vakt mot, også i dag.

De ekstreme fløyene styrker hverandre.

Jo mer polariserte debattene og verdikampene blir, jo sterkere blir de som alltid vil forsøke å kuppe en rettferdig kamp og gjøre den til sin.

Som AKP-ml på 1970-tallet, som med sin autoritære ideologi ønsket å revolusjonere Norge.

Og som gjennom Kvinnefronten ønsket å gjøre all kvinnekamp til sin, på bekostning av det store flertallet feminister som ønsket rettferdighet, men ikke væpnet revolusjon.

Midt i verdikampen og de revolusjonæres voldelige drømmerier fant Norge oljen.

Foto: Terje Mortensen

Noen få unge menn, byråkrater i det norske statsapparatet, sørget via kløkt, samfunnsansvar og dristig jus for at disse store verdiene kom på fellesskapets hender.

Slik la de grunnlaget for dagens velferdssamfunn.

På samme tid økte innvandringen til Norge fra fjerne strøk. Med dem ble Norge et annet. Mer mangfoldig, med de berikelser og utfordringer det førte med seg.

Velferdssamfunnet vårt handler ikke bare om tilgangen på oljepenger.

Lenge før vi satte en krone inn i Oljefondet, hadde Norge et velferdssamfunn, med gode ordninger for alle. De fleste land som har store naturrikdommer, klarer ikke å bruke dem til fellesskapets beste.

Saudi-Arabia er et godt eksempel. Der styrer kongefamilien og noen få utvalgte mennesker de naturressursene som burde tilhøre hele folket.

Det norske samfunnet er preget av likhet, og en ganske bred enighet om at alle skal ha tilgang på gode tjenester, betalt av våre skattepenger. Den politiske viljen og kraften var til stede lenge før oljeeventyret startet opp.

Og med kvinnenes inntog i politikken, ble ordningene enda mer omfattende.

Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB scanpix

Et viktig navn i denne sammenhengen er Gro Harlem Brundtland.

Som Aps statsminister gjennom store deler av 1980- og 1990-tallet, omformet hun norsk familiepolitikk.

Det ble lettere for kvinner å få barna de ønsket seg, og samtidig jobbe og få økonomisk uavhengighet.

Selve nøkkelen til et fritt liv.

Jeg vokste opp under den kalde krigen.
Gjennom 1980-tallet demonstrerte jeg mot USAs utplassering av atomvåpen i Europa.
Som ung voksen så jeg Berlinmuren bli revet.

Det vi aldri hadde trodd ville skje, skjedde.

Sovjetunionen gikk i oppløsning.

Vi gikk inn i et tiår, 1990-tallet, da vi trodde alt var mulig. Det ble flere demokratier, mer velstand, mer fred.

Troen på internasjonalt samarbeid sto sterkt gjennom 1990-tallet.

Norge søkte igjen om å bli medlem i EU, etter å ha stemt nei en gang før, i 1972.

I 1994 ble resultatet av folkeavstemningen et nytt neiflertall.

Jeg er blant dem som tror at Lillehammer-OL samme år bidro til dette.

Det vellykkede arrangementet styrket nordmenns selvfølelse, og troen på at vi kunne klare alt. På egen hånd.

Foto: Hans Brox / NTB scanpix

Igjen handlet det om selvråderett, om hvorvidt vi som nasjon fikk størst innflytelse på vår egen fremtid innenfor eller utenfor EU. VG argumenterte hardt på lederplass for et ja til medlemskap. Det står vi fast på, også i dag.

Mens tiåret før var preget av optimisme, ble overgangen til 2000-tallet innledningen på terrorens tiår.

Det hadde egentlig begynt i siste halvdel av 1990-tallet.

Men det var 11. september 2001 at verden våknet opp til islamistenes terror.

Da Al Qaida fløy inn i tvillingtårnene i New York denne morgenen, var det slutt på freden, slutt på optimismen.
USAs svar var å invadere Afghanistan, der terroristene hadde sitt skjulested.

Norge ble etter hvert involvert i krigen, og har fortsatt soldater i landet.

Vi har fått hjem kvinner og menn i kiste. Prisen har vært høy.

Men Norges bidrag har vært viktig, det har det vært bred enighet om.

Om det var verdt det, vet vi ennå ikke. Afghanistan er i ferd med å bli overlatt til seg selv igjen.

Da kan alt skje.

USAs invasjon i Irak i 2003, derimot, var svært omstridt. Både i Norge, og hos andre av amerikanernes allierte.

Foto: Goran Tomasevic

Etter den første Irak-krigen, i 1991, mente mange amerikanske politikere at USA burde gått hele veien inn til hovedstaden Bagdad, for å kaste diktatoren Saddam Hussein.

Den gangen snudde de før det, etter å ha presset Irak ut av Kuwait, nabolandet irakerne hadde okkupert.

Nå så de amerikanske krigshisserne en ny mulighet.

Krigen i Irak gikk dårlig.

En rekke åpenbare tabber, som å oppløse hæren, fjerne alle som hadde støttet opp om Hussein i ulike administrative stillinger, og dårlig oppfølging av sivilsamfunnet gjorde at krigen ble en fiasko omtrent fra første stund.

Vi får aldri vite hvordan det hadde gått dersom planleggingen og utføringen hadde vært bedre.

Slik det ble, er Midtøsten enda mer urolig i dag enn den var før USAs andre invasjon i Irak.

Og terroren ble enda mer intens, også i vår verdensdel.

Blant de mest blodige terroraksjonene i midten av dette tiåret var bombene i Madrid og London, med ett års mellomrom.
Folk var redde.

Kampen mot terror hadde høyeste prioritet. Sikkerhetslover ble skjerpet, personvern ble svekket.

På tross av at den verdensomspennende jihadistiske terroren rammet langt flere mennesker i den muslimske verden enn i vesten, opplevde muslimer i Europa i økende grad mistenksomhet og trakassering.

Og motsetningene økte.

De eksploderte med karikaturstriden våren 2006.

Den danske avisen Jyllands-Posten hadde vinteren i forveien trykket karikaturer av profeten Muhammed.

Danske muslimer ble rasende, og noen av dem reiste på turne til land i Midtøsten for å hisse opp sine trosfeller. Også en norsk avis trykket tegningene.

Det ble brann i den muslimske verden – bokstavelig talt. Voldelige demonstrasjoner i gatene, mot både Norge og Danmark.

Foto: Arif Ali / AFP

Norges ambassade i Syrias hovedstad Damaskus ble satt i brann. Også her hjemme var det demonstrasjoner mot tegningene.

Den rødgrønne regjeringen, ledet av Aps statsminister Jens Stoltenberg gikk langt i å unnskylde overfor muslimene.

Regjeringen sviktet både ytringsfriheten og redaktør Vebjørn Selbekk, som var truet på livet fordi han hadde publisert de omstridte karikaturene.

Stoltenberg hadde kort tid i forveien vunnet valget, og etablert den første flertallsregjeringen på flere tiår.

Foto: Jan Petter Lynau

Han snublet første gang han ble satt på prøve – nettopp i karikaturstriden. Men da neste krise kom, finanskrisen i 2008, viste Stoltenberg seg som en sterk leder.

Sammen med SVs finansminister, Kristin Halvorsen, loset han Norge trygt gjennom den største økonomiske krisen i nyere tid.

Den samme krisen var det som møtte Barack Obama da han som nyvalgt president skulle ta over styringen av USA.
Hele det globale finanssystemet var i ferd med å kollapse.
Verdensøkonomien kunne følge med i dragsuget.

Den økonomiske krisen sugde nesten alt av Obamas krefter og handlingsrom de første årene av hans periode.

Vanlige amerikanere måtte betale en høy pris for finanselitens lek med deres penger.

Mye av grunnlaget for Donald Trumps seier åtte år senere ble antagelig lagt her.

Foto: Alex Wong / Getty Images

Obama tente også nytt håp i Midtøsten.

Sommeren etter at han tiltrådte, holdt han en tale i Egypts hovedstad Kairo, kalt «En ny begynnelse». Mange unge mennesker i den arabiske verden ble inspirert av Obama.

Vi fikk den arabiske våren.

Men det blir for lettvint å forklare opprøret mot Midtøstens autoritære ledere med Obamas tale.

Et interessant spørsmål er om vi i 2011 hadde fått den arabiske våren, uten det forutgående tiåret.

Invasjonen av Irak hadde vist undertrykte borgere i hele Midtøsten at det faktisk var mulig å kaste en despotisk leder.

Terroren som herjet, også i muslimske land, skapte nye allianser.

Ut av frykten vokste også et håp om forandring.

Det er lett å glemme hvor stabilt Midtøsten faktisk var gjennom mange tiår etter andre verdenskrig.

Autoritære ledere, og rene diktatorer, holdt sine nasjoner i et jerngrep gjennom generasjoner. Rene politistater, der opposisjonelle havnet i fengsel, og folk holdt seg tause fordi de visste at de hemmelige tjenester hadde ører overalt.

Men under overflaten sydet det.
Jeg var på Tahrir-plassen da egyptere i alle aldre, av alle slag, demonstrerte mot det autoritære Mubarak-regimet.

Leger hadde satt opp syketelt, der de hjalp dem som havnet i trøbbel.

Bestemødre hadde med barnebarna sine, og forsikret dem om at Egypts beste tid lå foran dem.

Kristne og muslimer ba sammen, og beskyttet hverandre mot bråkmakere.

Unge studenter, som kunne alt om sosiale medier, organiserte og samkjørte protestene.

Gjennom denne våren så vi for fullt resultatene av den revolusjonen de nye sosiale mediene innebærer, også i å mobilisere politisk kraft.

Foto: Mohammed Abed / AFP

Internett hadde allerede endret vår måte å leve på. Sosiale medier ble et nytt verktøy som førte mennesker sammen.

En hel verden heiet på demokratiforkjemperne. Verden håpet med dem. Jeg trodde de skulle lykkes, at demokrati og frihet omsider skulle få fotfeste i en herjet region. Som vi vet – slik gikk det ikke.

Våren ble til vinter. Regimene slo tilbake – nesten overalt.

I dag er Midtøsten mer kaotisk enn på lenge.

IS vokste frem, og tok over som den største terrortrusselen etter Al Qaida. Ut av borgerkrigen i Syria vokste det frem en såkalt islamsk stat, det blodigste og mest barbariske regimet i nyere tid.

Men i 2011 dominerte drømmene.

Ser vi tilbake på dette året, ser vi at det lovet mye, og leverte lite. For Norges del er dette året det mørkeste etter krigen.

Terroranslaget mot regjeringskvartalet og Utøya 22.juli vil i tiår fremover kaste skygger over dem som ble rammet, og alle de andre som ble direkte berørt. Familie og venner.
For hele Norge vil denne datoen for alltid vekke vonde minner.

Først i valgkampen to år senere nærmet norsk politikk seg en slags ny normal, med tradisjonelle stridstemaer og gode diskusjoner.

Høyres Erna Solberg vant valget. Hun tok med seg Frp inn i regjering. Det var første gang i historien at Carl I. Hagens gamle parti rykket inn i regjeringskontorene.

Den nye regjeringen fikk en tøff start.

Det tok ikke mange månedene før oljeprisen raste. Særlig på vestlandet forsvant det tusenvis av arbeidsplasser.

Norsk økonomi var i krise.

Vi så enda en gang hvor avhengig norsk økonomi er av oljeindustrien. Og av Oljefondet, som igjen ble en buffer som hjalp oss over kneika.

Foto: Frode Hansen

Året etter kom flyktningkrisen til Europa.

Tusenvis kom i båter over Middelhavet, og til fots over landegrensene der de kunne.

Det kom til og med mennesker fra Russland til Norge, over Storskog. Mange på sykkel.

Borgerkrigen i Syria hadde drevet millioner på flukt.

I strømmen av mennesker var det også mange som ikke var flyktninger, men som drømte om et bedre liv et sted med større muligheter.

Situasjonen var overveldende, særlig for grenselandene som var første stopp for mange av dem som kom.

Foto: Espen Rasmussen

Vi fikk til fulle erfare hvor lite samordnet EU og Europa var i møte med så mange mennesker på vei inn over vårt kontinent.

Tidligere østblokkland nektet å følge opp avtaler om å fordele flyktningene. Enkeltland som Tyskland og Sverige tok en mye større andel enn andre.

I de fleste land i Europa skapte situasjonen uro og konflikter.

Ytterkreftene styrket seg mange steder. Behovet for et bedre internasjonalt regelverk for mennesker på flukt ble akutt. Men lite skjedde.

I en tid der den internasjonale orden er under stadig sterkere press, synes det mindre realistisk enn på lenge å finne frem til felles løsninger på verdens flyktningproblem.

Et annet eksempel på at det internasjonale rammeverket forvitrer, så vi da britene stemte ja til å forlate EU.
Brexit kom som et sjokk på Europa.

Fortsatt, fire år senere, er mye uklart rundt hvordan Storbritannia skal forholde seg til den europeiske unionen.

Mange av de samme stemningsbølgene og trendene som ledet frem til Brexit, var etter alt å dømme også utslagsgivende for at Donald Trump ble valgt til USAs president høsten 2016.

Ingen, antagelig ikke engang han selv, hadde trodd at han skulle vinne over demokratenes presidentkandidat, Hillary Clinton.

Valget av Trump skremte mange, og provoserte enda flere.

Trump ble valgt, på tross av avsløringer om hans fortid, blant annet om hans behandling av kvinner.
Om det var dette raseriet som bidro til at #metoo-bevegelsen fikk så stor kraft, er uvisst.

Men det er grunn til å tro at det bidro til å sette i gang den internasjonale bevegelsen som begynte med en enslig tweet høsten 2017, ett år etter at Trump ble valgt.

Også i Norge fikk bevegelsen stor betydning, særlig i politikken.

Med valget av Trump ble også USAs forhold til Kina dramatisk endret.

Trump startet en handelskrig, som mange frykter kan spille over til en storpolitisk konflikt som vil prege verden i flere tiår fremover.

Noen tror denne konflikten til og med vil ta større plass enn klimasaken på den globale scenen.

Fjorårets store sak var nettopp klima. Ungdommen brølte over hele verden. Den svenske unge kvinnen Greta Thunberg ble helten til mange ungdommer, også her hjemme.

Spørsmålet er om klima forblir den store saken.
Eller om coronaen, som traff oss så brått denne våren, vil prege livene våre i lang tid fremover.

Vi vil uansett observere, rapportere og kommentere.

Som vi alltid har gjort.

Journalistikk er førsteutkastet til historien. Eller historiens kladdebok, som noen kaller det.

En kladdebok vil alltid inneholde unøyaktigheter og feil.

Ettertiden kan se ting annerledes.

Men det å få være med på å rapportere om det som skjer, når det skjer, er kjernen i det vi holder på med.

Fortelle historier.

Om verdens gang.

På godt og vondt.

Mer om

  1. Rik artikkel

Flere artikler

  1. Slik var dramaet da Norge stengte ned

  2. Pluss content

    Fryktløs kriger til topps i Forsvaret

  3. Hei, jeg heter Maud og har angst

  4. Vind eller forsvinn

  5. Politiet: Trønder kan ha brukt hundrevis av betalingskort for å begå overgrep

  6.  De permitterte: – Det tøffeste jeg har vært gjennom

Fra andre aviser

  1. Det ukjente dramaet bak kriseforliket

    Aftenposten

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder