De døde av corona

Egil Lermo (78) og kona Hanna Karine (77) døde med et døgns mellomrom. Nesten helt til det siste lå de hånd i hånd.
Georg Mathias Johansen gledet seg til skiferie i Østerrike. Han døde da han kom hjem, 55 år gammel.
Nina rakk å fortelle moren sin at hun var glad i henne. Kort etterpå lå Anne-Grethe Aarnes (82) i respirator.

Dette er historien om 14 liv som har gått tapt under coronaepidemien.

  • Ane Muladal
  • Camilla Fredstad Huuse
  • Bjørnar Tommelstad
  • Christina Quist
  • Synne Eggum Myrvang
  • Terje Bringedal (foto)

Tove Lermo Bellis (53) har sjelden følt seg så alene som da hun sto utenfor Bærum sykehus. I én søppelsekk hadde hun farens klær. I en like fullpakket sekk bar hun morens tøy.

To dager i forveien lå foreldrene i hver sin sykeseng, hånd i hånd.

Nå var all behandling avsluttet.

Når datteren tenker tilbake på mars måned, kan hun ikke riktig fatte det som rammet familien hennes.

I begynnelsen av april fortalte hun om tapet av foreldrene i avisen Budstikka. Siden har ikke telefonen stått stille.

Lermo Bellis var lenge usikker på om hun skulle fortelle én gang til.

Til slutt landet hun på at det er viktig å være åpen om hvordan corona kan ramme.

Og å gi nok en hyllest til menneskene på sykehuset, de som tok seg av foreldrene hennes – helt til det siste.

Foto: Terje Bringedal

11. mars klarer ikke Egil Lermo (78) å få på seg tøyet på egen hånd da han våkner.

Han føler seg slapp og er litt dårlig, men har hverken hoste eller høy feber, ifølge datteren.

Egil blir innlagt på infeksjonsavdelingen på sykehuset samme dag, forteller hun.

Coronatesten viser positivt prøvesvar.

Kona Hanna Karine Lermo (77) blir sittende hjemme alene i karantene, uten mulighet til å besøke mannen sin.

Etter noen dager blir 77-åringen testet hjemme. Også hun får positivt prøvesvar.

Det som gnager datteren aller mest i dag, er at ingen skjønte hvor syk moren var i ferd med å bli.

Lermo Bellis er selv sykepleier, og var på besøk hos moren flere ganger etter at faren ble innlagt.

Da sto hun ute i hagen og vinket inn.

– Hun hostet mye, men var på beina. Det plager meg at jeg ikke kunne hjelpe henne. At jeg ikke kunne se det på henne, at hun var sykere enn det hun så ut som.

– Hun var helt isolert.

14. mars klarer ikke Egil lenger å puste selv, forteller datteren.

78-åringen blir flyttet fra infeksjonsavdelingen til intensivavdelingen. Etter hvert blir han lagt i respirator.

Samtidig, hjemme i huset på Rykkinn i Bærum, blir ektefellen Hanna stadig dårligere.

23. mars ringer 77-åringen til fastlegen sin, ifølge datteren. Samme dag blir også Hanna hasteinnlagt på Bærum sykehus.

Allerede dagen etter er hun overført til intensivavdelingen, slik som sin mann.

Fordi situasjonen er så spesiell, tillater avdelingen at datteren får komme på besøk.

Gjennom vinduet til rommet ser hun at foreldrene ligger side om side, med sengene skjøvet inntil hverandre.

Alle minnene fra somrene på gården i Vesterålen, kveldssola som sto gjennom kjøkkenvinduet og farget naturen rød og varm, spiller gjennom hodet hennes.

Foreldrene flyttet begge nordfra som unge voksne, men det var ikke før Nordlandslaget arrangerte dansekveld i Oslo, at de to fant hverandre.

Datteren antar at det var faren som tok det første steget. Siden har det vært dem.

– Pappa var veldig sosial. Ikke at mamma ikke var det, men pappa dro i gang veldig mye, sving, rock, Elvis og det hele, sier hun.

– Og mamma kunne heller aldri funnet seg en mann som ikke kunne danse.

Dansen fortsatte ekteparet med inn i pensjonistlivet. Sammen dro de på turer med pensjonistforeningen og levde et aktivt liv, til tross for at Egil hadde kols.

Datteren er sjokkert over hvor fort sykdomsforløpet gikk. Og at sykdommen kom stille og snikende, før den brått slo til.

– Mamma var hjerte- og lungefrisk. Derfor trodde jeg at hun skulle klare seg. Pappa hadde tilleggssykdommer. Men han var så frisk, selv om han var syk.

– Jeg hadde trodd de skulle være her i mange år til.

– Nå som samfunnet åpner gradvis opp, håper jeg ikke folk slapper for mye av. At de passer seg i butikker og i det offentlige rom, sier hun.

Foto: Terje Bringedal

Lermo Bellis vet at foreldrene er borte. Likevel ser hun dem overalt:

På kafeen der de pleide å sitte med vennene sine, hjemme i huset, på handletur i butikken.

– Selv om jeg er 53 år, er jeg blitt foreldreløs.

Hun priser seg heldig som fikk være hos dem da de døde.

– Hadde jeg ikke fått vært sammen med mamma og pappa da, hadde jeg hatt det mye verre nå, sier hun.

Etterpå takker Lermo Bellis den «fantastiske gjengen» på Bærum sykehus.

– Jeg ble så godt ivaretatt, sier hun.

Mot slutten av mars ble flekkene på foreldrenes lunger stadig større. Nyrene sviktet.

Det siste moren skal ha sagt før hun ble lagt i respirator, var at hun ikke ville leve uten Egil.

I dag lurer datteren på om det var tilfeldig, det som skjedde da mars ble april.

31. mars tok Egil sitt siste åndedrag.

Dagen etter døde Hanna.

En morgen i slutten av mars klarer ikke Bjørn Pedersen (93) å stå opp av sengen. Da skjønner datteren at det går mot slutten.

Han var ikke typen som pleide å bli liggende.

Tvert imot: Han skjøv dyna til side, satte føttene i gulvet og gjorde seg klar til en ny dag.

Ett år før han døde, flyttet 93-åringen inn på Gullstøltunet sykehjem i Bergen. Det var blitt for tungt å bo alene.

Ensomt var det også, uten kona Ellen Marie Pedersen, som døde i 2017.

De to hadde vært som erteris siden frigjøringsdagen 8. mai i 1945, og var gift i over 65 år.

På sykehjemmet får Bjørn en ny venn. En eldre mann, som liker å skravle, diskutere nyheter og titte på TV.

De spiser måltidene sine sammen, og besøker hverandre på rommet.

Men så kommer corona-smitten til Gullstøltunet sykehjem.

Flere av beboerne blir smittet, alle isoleres.

Også Bjørn Pedersen får påvist smitte.

Sykepleierne ringer Britt Kristine hver dag. I begynnelsen klarer Bjørn seg fint. En dag før påske spør han datteren om hun kanskje kan komme innom med solo, seigmenn og sjokolade til ham.

Det er så kjedelig å se på TV uten godsaker, sier faren.

Hun leverer godteriet i en vakuumpakket pose utenfor sykehjemmet.

For å muntre ham opp, legger hun ved et Donald-blad.

Mandag 30. mars ringer Britt Kristines telefon. En lege på sykehjemmet sier at hun og broren bør komme. Så fort de kan.

– Han var så dårlig at vi forsto at vi måtte ta farvel, sier hun til VG.

Søskenparet møter opp på sykehjemmet. De blir pakket inn i smittevernutstyr, og sendt raskt inn på farens rom.

Bjørn ligger i sengen med øynene lukket. Gjennom lateks-hansken kjenner Britt Kristine varmen fra hånden hans.

Kort tid senere dør Bjørn Pedersen.

– Vi kom i grevens tid. Det uttrykket har i hvert fall aldri vært mer relevant i mitt liv. Det var ikke noe dramatikk rundt måten han døde på. Alt var rolig, men det gikk fryktelig fort.

– Det er vanskelig å forklare, men vi forsto at viruset angrep lungene hans. Vi så hvordan pappa døde. Han fikk ikke oksygen, sier hun.

Det er fremdeles sårt å tenke på at faren er borte.

Den tålmodige, snille mannen som alltid fikset og ordnet ting. Som hele livet hadde lært barna å tenke gode tanker, om seg selv og andre.

Britt Kristine får ikke rost Gullstøltunet sykehjem nok. Måten de ansatte fulgte opp de pårørende på, i en vanskelig tid, beskriver hun som eksemplarisk.

– Jeg tenker at det er viktig med åpenhet, slik at folk forstår hvor farlig viruset kan være. Jeg har sett et menneske jeg er glad i dø av corona, og det er noe ingen vil oppleve.

– Vi er nødt til å være åpne om dette, for hvordan skal vi ellers lære?

«Du kjem vøl att og ser om me?»

Hjørdis Rognås (90) stilte alltid samme spørsmål hver gang datteren gjorde seg klar til å dra.

«Ja, mamma, det lover jeg», pleide datteren Wenche Rognås å svare.

Det samme svaret ga Wenche 28. februar, da hun var på besøk i Hjørdis’ omsorgsbolig i Aurdal i Valdres.

Kort tid etter skal en ansatt ved institusjonen ha fått påvist smitte. Hjørdis måtte i isolasjon.

På det tidspunktet visste ingen i familien at Wenches besøk skulle bli det siste.

De visste heller ikke at moren kort tid før sin død skulle pådra seg et brudd i foten. Eller at det skulle gå flere dager før noen fant det ut.

– Det aller mest hjerteskjærende er at hun skal ha hatt det vondt de siste dagene av sitt liv. Og at vi var uvitende om det, sier Wenche.

Familien reagerer på måten kommunen behandlet Hjørdis på før hun døde. Slik VG har skrevet om tidligere, vil de melde saken til Norsk pasientskadeerstatning.

Du kan lese historien her.

Når Wenche tenker tilbake på moren sin, er det spesielt én egenskap hun trekker frem:

Hun var utrolig hjertelig og god. Det var hun mot alle, liten som stor. Og hun krydret med humor og glimt i øyet, sier datteren.

90-åringen var ingen ivrig kirkegjenger, men beholdt barnetroen livet ut.

– Vi barna vokste opp med å sovne til mors aftenbønn på sengekanten.

En omskrevet versjon av aftenbønnen ble lagt ved dødsannonsen og gravferdsseremonien.

Det er en fin og rørende tanke, sier Wenche.

Hjørdis’ hukommelse sviktet. Men hun lyste hun opp når noen i familien kom på besøk. Hun spurte ofte hvor gamle barnebarna var blitt siden sist.

Oppfølgingsspørsmålet var alltid:

«Trives dere på skolen?»

Svarte de ja, lyste hun opp igjen.

– Mamma var en omsorgsperson og har aldri gjort noen noe vondt i hele sitt liv, sier Wenche.

17. mars viste coronatesten at 90-åringen var smittet av viruset.

Bare én uke senere sovnet hun inn.

Ingen i familien fikk se henne i tiden før hun døde. Familien har bestemt seg for å huske de gode minnene.

Likevel gnager det dem at de ikke fikk tatt ordentlig farvel.

– At det skulle ende sånn, er så uendelig trist og gjør sorgen av tapet etter ei god mor tyngre å bære, sier Wenche.

Øystein og Birgit hadde mye å feire i 2020. Sommeren skulle markere at de hadde vært gift i 60 år. I september ville Øystein ha fylt 90.

23. mars måtte Birgits ektemann gi tapt for coronaviruset.

– Jeg er vant til å ha ham rundt meg. Vi har vært pensjonister i mange år, så vi har vært mye sammen. Plutselig er jeg alene, sier hun.

Han hadde vært syk i omtrent to uker. Både Øystein og Birgit testet positivt på viruset etter å ha hatt symptomer.

Ekteparet hadde vært svært påpasselige med å ta alle forholdsregler, holdt seg unna folk, hadde ikke vært i utlandet og tilbrakte mye tid hjemme.

Birgit vet ikke hvordan de kan ha blitt smittet. Men det var matlysten som forsvant først.

Deretter kom sterkere symptomer, magesmerter og kvalme.

På et tidspunkt var ekteparet så syke at de ikke orket å stå opp av sengen. Da tok Birgit kontakt med lege.

Timer senere kom legen på hjemmevisitt. Øystein ble lagt inn på Ullevål sykehus.

Foto: Privat

Kvelden før han døde, en søndagskveld, var Birgit og datteren på besøk hos ham. De var der til sent på kvelden.

– Han hadde på seg en maske for å få hjelp til å puste, men vi snakket sammen og han virket ganske oppegående og fin, forteller Birgit.

Bare kort tid etter de hadde dratt hjem, fikk hun beskjed fra Ullevål om at Øystein var blitt dårligere. Mandag ettermiddag døde 89-åringen.

– Det hele gikk så fort. Dødsfallet kom som et sjokk på oss, forteller hun.

Georg Mathias Johansen (55) hadde gledet seg til skiferien. 29. februar var skiensmannen på plass i vintersportsstedet Ischgl i Østerrike.

En uke med gode venner, høye fjell og fantastisk skikjøring.

I forkant hadde reisefølget undersøkt om det var trygt å reise.

Helsemyndighetenes svar var å følge UDs reiseråd.

På dette tidspunktet var det ingen advarsler mot reiser til Østerrike.

Etter den første dagen med alpesnø under plankene var det tid for afterski på baren Kitzloch.

– Vi mistenker at det var der han ble smittet, sier svogeren Frede Christensen.

Afterskibaren er senere blitt pekt ut som en smittebombe for coronaviruset.

I starten av mars ble en rekke nordmenn smittet på skiferie til Østerrike. Mange av dem hadde besøkt nettopp Kitzloch.

– Georg Mathias betraktet seg som frisk da han kom hjem. Men på hjemreisen fikk de høre om den forverrede smittesituasjonen i Østerrike. Derfor gikk han i selvpålagt karantene etter at han kom hjem, sier svogeren.

Foto: Privat

12. mars fikk Georg Mathias påvist coronasmitte. I dagene som fulgte, hadde han høy feber.

16. mars begynte han å få lungebesvær. Dagen etter ble han lagt inn på sykehus.

Familien var i kontakt med Georg Mathias den kvelden han ble hentet av ambulanse og lagt i respirator på sykehuset.

Det var den siste samtalen.

– Vi fikk ikke besøke ham. Oppfølgingen fra Sykehuset Telemark har vært upåklagelig. Vi var i telefonkontakt med dem en til to ganger daglig.

8. april døde Georg Mathias på sykehuset, etter tre uker i respirator. Flere i reisefølget til Østerrike ble også smittet. Men disse er blitt friske igjen.

– Vi vet ikke hvorfor han ble så hardt rammet. Han hadde ingen underliggende sykdommer, sier svogeren.

«Nina, vet du. Jeg er så trøtt».

Nina Aarnes Wanke ligger i sengen hjemme, og snakker med moren, Anne Grethe Aarnes (82) på telefonen.

De snakker sammen på telefonen daglig. Begge er blitt smittet av coronaviruset.

Nina klarer seg hjemme, men moren er innlagt på sykehus, på grunn av alderen og den høye feberen.

For 23 år siden flyttet Nina til Østerrike, til byen Zell am See. Da foreldrene pensjonerte seg, flyttet de etter.

Senere ble både mor og datter enker. De sto hverandre veldig nær.

«Nina, du må stå på»

«Vi står han av».

Anne Grethe sa de samme oppmuntrende ordene til datteren flere ganger på telefonen mens hun var syk.

30. mars snakker de sammen på telefonen. Nina forteller moren at hun er glad i henne.

Det blir deres siste samtale.

En time senere ringer Ninas telefon. En lege fra sykehuset forteller at moren ligger i respirator, og har fått en akutt, massiv lungebetennelse.

Like etterpå dør Anne Grethe (82).

– Det jeg har opplevd, kommer veldig mange til å oppleve de neste ukene. Det er helt fryktelig ikke å få tatt farvel, sier Nina til VG.

Anne Grethe Aarnes døde uten noen av sine nærmeste rundt seg.

For datteren Nina har det vært spesielt vanskelig. De var hverandres nærmeste familie.

– Jeg vil at folk skal skjønne hvilke styggedom dette er. Er man blitt smittet, har man null kontroll.

Rett som det var kunne Ole Harry Enersen (83) dra barnebarna i ørene, spøke og lage spillopper.

Kanskje var det derfor han fikk besøk på Kopås sykehjem nesten hver dag.

– Pappa hadde omsorg for alle. Men han var en liten ertekrok, sier sønnen Morten Enersen.

– Det var bare sånn han var. Det er greie minner å ha med seg videre, sier Morten.

83-åringen var enebakking til beinet, sa hei til alle og kjente hele bygda. De siste årene kom demensen snikende.

Både han og broren Dag Enersen beskriver faren som omsorgsfull, punktlig og raus.

– Han var glad i livet og levde i nuet, sier Dag.

I begynnelsen av april fikk Enersen og flere andre ved sykehjemmet påvist smitte.

Kopås er blant sykehjemmene som er hardest rammet av viruset. Nå er fem personer døde.

Foto: Frode Hansen

I farens ånd har sønnene ett hovedbudskap etter dødsfallet: De ansatte ved sykehjemmet fortjener all den skryt de kan få.

– Jeg er stolt av å bo i Norge og ha så god eldreomsorg, sier Morten.

– Vi som har vært der, har sett hvordan de ansatte har stått på. Det har de gjort, og det gjør de fremdeles, legger Dag til.

Da faren ble syk, ringte de ansatte hver dag og oppdaterte familien. Brødrene berømmer sykehjemmet for at de fikk god informasjon – helt til det siste.

Faren ville neppe likt at helseansatte bare blir målt på antall dødsfall og smittespredning, mener sønnene.

Viruset kan spre seg hvor som helst, understreker de.

– Pappa stortrivdes på Kopås. Og det er ikke bare vi som har mistet fatter`n. Enebakk er ikke store greiene. Dem som jobber der ute, kjente ham. De har jo også mistet en av sine.

Natt til lørdag 18. april orket Enersen ikke mer.

Han ble holdt i hånden av en ansatt da han sovnet inn.

Dagen da Andrea (42) ble bisatt, var mellom 160-180 personer fra ti land med i den digitale seremonien.

Hjemme i leiligheten i Trondheim, fulgte svigerforeldrene Realf og Solveig Ottesen den sterke seremonien.

Foran kameraet i California satt sønnen, Lars Christian Ottesen, med urnen hennes fremfor seg.

På et pyntet bord foran ham sto flere blomster og bilder fra bryllupet - som fant sted i Buenos Aires to år før.

– Det har vært forferdelig tøft, spesielt fordi vi ikke har kunnet være der for Lars Christian. Vi får ikke lov til å reise til USA, og han får ikke lov å komme hjem. Han fikk heller ikke besøke henne på sykehuset, eller se henne, forteller pappa Realf Ottesen.

Da corona-smitten traff New York som en bombe i mars, la ekteparet det de mente var en sikker plan:

Sammen med den velstående familien som Andrea jobbet for, reiste de til Los Angeles - for å komme vekk fra smitten.

Likevel ble Andrea syk.

I 14 dager lå hun på et sykehus i Santa Monica i Los Angeles – 12 av disse tilkoblet respirator.

Til slutt ga kroppen hennes opp. Tilbake sitter en fortvilet ektemann, uten nærmeste familie i nærheten.

– Vi ringer til ham to-tre ganger i døgnet. Denne historien sier noe om hvor mange som rammes av dette. Andrea var sterk, hun tålte det meste, men denne sykdommen tålte heller ikke hun, sier Realf.

I tiden før Andrea døde, skrev hun flere innlegg på sin Facebook-profil. Hun fortalte om sykdommen for å advare andre:

Om at coronaviruset kan ramme vilkårlig, og gjøre unge mennesker svært syke.

Innleggene hennes er blitt delt mange hundre ganger, blant annet i hjemlandet Argentina, USA og Norge.

Denne historien ble først publisert i Adresseavisen. Lars Christian Ottesen er kjent med at VG skriver saken.

«Vi jenter er like gode som kara.»

Guri Melleby nektet å godta at kvinner og menn ikke skulle få konkurrere på like vilkår.

Selv var hun en pioner i skyttersporten.

Under Landsskytterstevnet på Kongsvinger i 1955 ble hun tidenes første skytterprinsesse.

Mens hun var aktiv utøver, ville Det Frivillige skyttervesen innføre atskilte kvinneklasser. Melleby protesterte:

«Ikke tale om», sa hun for fire år siden, da hun ble intervjuet i Indre Akershus Blad i anledning sin 100-årsdag.

Nå omtaler Det Frivillige skyttervesen henne som en utøver som gikk foran i kvinnekampen i organisasjonen.

På sykehjemmet la de eldre seg allerede klokken 21.

Det passet ikke natterangleren Melleby så godt. Hun syntes det var kjedelig å gå til sengs så tidlig.

I starten av april ble Melleby smittet av coronaviruset.

17. april døde hun på Hemnes sykehjem i Aurskog-Høland, 104 år gammel.

Fem dager i forveien feiret hun bursdagen sin med kake og kaffe med sin nærmeste pårørende, Odd-Sverre Melleby. Faren hans var Guris fetter.

Odd Sverre beskriver slektningen sin som veldig positiv og full av humør. I bygda var hun best kjent som pianolærer og dirigent.

Selv hadde hun ingen barn. Hun bodde på familiegården sammen med søsteren sin frem til Aud gikk bort i 2006.

Det hendte Odd Sverre spurte om hun ville bli med på en biltur fra sykehjemmet og tilbake til familiegården.

Det ville hun ikke. Det var ikke sikkert at hun ville reise derfra igjen, sa hun.

Melleby fikk feber etter at hun ble smittet av coronaviruset. Den gikk over. Men to-tre dager før hun døde blusset sykdommen opp igjen.

– Det var trist at det skulle ende på denne måten, sier Odd Sverre.

104-åringen ble kommunens første corona-offer.

Marit Huse (78) snakket med alle. Kjente alle.

I slutten av februar satte hun seg på flyet med retning Spania, som hun hadde gjort flere ganger før.

Hun stortrivdes i varmen på ferie- og helsesenteret Solgården i Valencia.

17. mars blir Marit hentet på flyplassen av sønnen.

Norge er blitt totalt forandret de siste dagene, etter at regjeringen har innført de strengeste tiltakene i landet i fredstid.

Det tar noen dager før Marit blir syk. Hun har knapt symptomer. Ingen feber. Ingen hoste.

– Det var broren min som merket det først. De bor i samme hus, og han oppdaget at hun ikke hadde matlyst, sier sønnen Leif Jørgen til VG.

78-åringen hadde astma og diabetes, og var derfor i risikogruppen. 26. mars blir hun innlagt på Ahus.

Der blir hun liggende, alene.

Ingen av brødrene kan besøke moren på sykehuset. En av sønnene sitter i karantene fordi han kjørte moren hjem fra flyplassen.

Leif Jørgen, som bor i Tyskland, ville selv ha havnet i karantene om han hadde dratt til Norge.

Men de har daglig kontakt. Sender hilsener fra barn og barnebarn. Sykepleierne som tar vare på moren, formidler beskjeder frem og tilbake.

Åtte dager etter at Marit ble innlagt, makter ikke kroppen mer.

– Vi prøvde å gi henne motivasjonen til å kjempe videre, men 3. april fikk jeg en telefon om at hun var borte.

Mamma var en fantastisk person. I en normal situasjon ville vi vært der for henne til siste slutt. Det fikk vi ikke nå, sier Leif Jørgen.

«BØ!»

Arne Iver Johansens ansikt titter frem bak hendene hans.

Barnebarn og oldebarn står ved heisen på sykehjemmet der 78-åringen bor. De skal ta farvel etter nok et koselig besøk.

Med seg har de hatt med kake, tegninger og fotografier som skulle pynte veggene på rommet hans.

De visste ikke da at det var siste gang de skulle se familiens spilloppmaker igjen.

Jannicke Strømberg Skjørsæter (34) minnes sin bestefar som en tøysekopp med mye latter og tull.

– Bestefar var den eldste i flokken, toppen av familien. Han drev familien på en positiv måte. Han hadde demens, men han sluttet aldri å være morsom på den gode måten, sier hun.

Foto: Frode Hansen

Arne Iver Johansen flyttet til Kopås sykehjem i Enebakk før jul.

Halvannen uke før han dør, får familien beskjed om at det er kommet inn smitte på sykehjemmet. Alle beboerne blir testet.

Arne Iver tester positivt, og blir flyttet til isolat. Bort fra det kjente rommet sitt, rommet med hans egne møbler og bilder av alle han kjente.

– Mamma og onkel fikk besøke ham – i fullt smittevernutstyr. Da var han så dårlig at han ikke var i stand til å prate, forteller barnebarnet Jannicke.

Etter noen dager viser 78-åringen tegn til bedring. Men så stiger feberen på ny.

Natt til første påskedag kommer beskjeden om at han har gått bort.

Denne helgen dør også to andre beboere ved sykehjemmet i Enebakk av covid-19.

Barnebarnet har lurt på hvordan smitten kom inn på sykehjemmet, men hun bærer ikke nag.

Hun mener de ansatte har gjort alt de kunne, og roser dem for innsatsen de la ned.

10. mars reiste Karl Jakob Jakobsen til Solgården i Spania sammen med 139 andre personer.

På forhånd hadde ferie- og helsesenteret rådført seg med norske myndigheter om det var forsvarlig å gjennomføre reisen.

FHI frarådet ikke at de 140 personene skulle dra.

Feriesenteret på Costa Blanca åpnet i 1972. Karl Jakob var en kjent og kjær gjest. Han var der årlig. Noen ganger dro han flere ganger i året.

Karl Jakob var ikke engstelig for «disse corona-greiene», fortalte han datteren før han dro.

Mange av dem som drar til Solgården, har én eller flere underliggende sykdommer. Selv hadde Karl Jakob diagnosen Parkinson.

Det gikk ikke mange dager fra 77-åringen ankom Spania til han begynte å kjenne smerter i kroppen.

15. mars forteller han familien om en lei hoste. Påfølgende dag ble han lagt inn på et privat sykehus i Benidorm.

– Han hadde et fint rom, norsk på tv-en og nordisk helsepersonell som forsto ham. Han hadde litt vondt i ryggen, men fortalte ikke hvor dårlig han egentlig var. Sånn har han bestandig vært, veldig optimistisk, sier storesøster Eldbjørg Marie Brun.

Få dager senere, natt til 21. mars, døde Karl Jakob.

– Det gikk kjempefort. Han ringer oss selv i 19-tiden fredag kveld. Så får jeg en telefon fra broren min dagen etter og da er han borte, sier datteren Solfrid.

Tilbake sitter familien i Norge, som måtte vente flere uker på å få urnen med sin pappa og bror hjem.

De er likevel takknemlige for at farens siste dager var fylt med glede.

– Han fortalte at det var en av de fineste turene han hadde hatt der. Det er jeg kjempeglad for, sier datteren.

«Nei, nei, nei, det kan du ikke kaste»

Aase Gulbrandsen (92) kikker opp fra bøker, avisartikler, tegneblokker og blyanter.

Både hjemme og på atelieret kryr det av store og små kunstverk, alt i et system bare Gulbrandsen selv forstår.

Vennene ler. «Typisk, Aase», tenker de.

– Hun hadde alltid system i ting. Vi tenkte det kom fra sekretærjobben, sier venninnen Calina Pandele Yttredal.

Men det var ikke sekretæroppgaver som var Gulbrandsens kall her i livet.

Hun var så glad i å tegne og male at hun ikke gikk noen steder uten blokk og blyant i sekken.

Ikke engang når hun skulle ut og handle melk lot hun tegnesakene bli liggende hjemme.

Hun kunne jo se noe spennende på veien.

I 40-årene bestemte hun seg for å satse på kunsten. «Nødvendig og modig», skriver to av kunstnervennene hennes i Gulbrandsens nekrolog.

Allerede på debututstillingen i 1970 fikk hun honnør for arbeidet sitt.

– Aase var en særegen kunstner. Hun hadde enorm produksjon på atelieret på Frysja i Oslo. Hun produserte i stor fart, helt til inntil nylig, sier Yttredal.

– Så var hun veldig blid, hadde humor og var omtenksom.

Det skiller nesten 30 år mellom dem. Likevel har de vært nære venner gjennom vel 40 år.

70 ÅR: Kunstnervennen Calina Pandele Yttredal tegnet Gulbrandsen i 1997.

Gulbrandsen giftet seg ikke og fikk aldri barn selv.

Kanskje er det derfor hun var så opptatt av å være sammen med vennene sine, samle dem til middager og lunsj på Theatercaféen, Frognerseteren og Bygdøy.

Yttredal glemmer ikke synet av Gulbrandsen med vesken under armen, stående på hjørnet hun pleide å plukke henne opp, klar for å være sammen.

De siste årene bodde hun i omsorgsbolig og på sykehjem. 11. april døde hun, etter å ha blitt smittet av corona.

En gang spurte vennene hennes hva lykke var.

«Jo, det er enklere enn du tror! Lykken er å høre fuglene synge, kjenne lukten av syriner, være til stede», svarte Gulbrandsen.

Mer om

  1. Visuell fortelling
  2. Coronaviruset
  3. Sykehjem
  4. Sykehus
  5. Respirator
  6. Østerrike
  7. Karantene

Flere artikler

  1. Mistet moren av coronavirus: – Ingen kom og vurderte helsetilstanden hennes

  2. Hjørdis (90) døde av corona: – Ingen fortjener en slik avslutning på livet

  3. Arne Iver (78) døde av coronaviruset: – Jeg tenker på latteren og tøyset hans

  4. Ved dette sykehjemmet døde 3 av 23 beboere i helgen

  5. Funnet død i sitt eget hjem – var coronasmittet

  6. På dette sykehjemmet har det skjedd tolv coronadødsfall

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder