SPARTANSK: Den pensjonerte offiseren Inge Bildøy planter et norsk og et russisk flagg ved minneplaten på Tjøtta krigskirkegård. For den forbipasserende turist, er det umulig å se at den åpne plenen rommer graven til over 8000 krigsfanger. Foto: Øyvind Nordahl Næss , VG

4800 navneplater avduket i oktober: Den glemte krigskirkegården

TJØTTA (VG) Hvor mange vet egentlig at norske myndigheter gravde opp nærmere 8000 døde krigsfanger på tidlig 50-tall og flyttet dem til et bortgjemt sted i Nordland?

  • Silje Løvstad Thjømøe
  • Øyvind Nordahl Næss
ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

Hadde det ikke vært for skiltet langs fylkesvei 17, på dette øde stedet noen mil sør for Sandnessjøen, ville nok de fleste passert uten å legge merke til bautaen ved havet. Men på denne åpne plassen ved Helgelandskysten i Nordland, ligger intet mindre enn 8562 døde krigsfanger.

De kom til Norge under andre verdenskrig, tvangssendt fra Sovjetunionen for å slave og dø for nazistene mens Festung Norwegen – forsvarsanleggene som skulle stoppe en alliert invasjon – steg frem.

Han overlevde nazistenes fangeleir: Her er 92-åringen tilbake på dødens fjell

Men de er viet lite plass i den store fortellingen om Norge i krig.

For den historieinteresserte turist er nok gravplassen en skuffelse. De fleste har sett bilder av endeløse rekker med hvite kors i Normandie, en verdig siste hvile for allierte soldater som falt under invasjonen i juni 1944.

ÅPNINGEN: Utenriksminister Halvard Lange holdt tale under innvielsen av Tjøtta sovjetiske krigskirkegård 8. juli 1953. Senere skulle forfall og glemsel prege stedet noen mil sør for Sandnessjøen. Foto: Per Lillegaard , Helgeland museum

Ved Tjøtta er det ingen hvite kors. Et ensomt minnesmerke ruver majestetisk over den grønne plenen. Ved jernporten står et skilt som beskriver om hva stedet skjuler.

Rigel er norgeshistorien største forlis: Tusen flere døde enn i Titanic

– Vi skulle gjerne sett at flere visste om stedet, og at det fikk en skikkelig plass i norgeshistorien. Når man tenker på det, er det egentlig ganske skammelig, sier den pensjonerte offiseren Inge Bildøy (77).

Som leder av den lokale avdelingen til Norsk Reserveroffisers Forbund (NROF) er spesielt interessert i krigskirkegården på Tjøtta.

Men Bildøy er i særklasse. Når det er snakk om norsk krigshistorie, vil nok de fleste tenke på Oslogjengen, Max Manus og gutta på skauen lenge før 8000 døde krigsfanger. Hvordan ble det slik?

Les også: Fikk fangeleir som nærmeste nabo

Frykten for russerne

Mye av svaret ligger nok i måten krigskirkegården ble opprettet på. En skamplett i norsk historie. La oss gå tilbake til 1951.

Norge befinner seg, som de fleste andre vest-europeiske land, midt i den kalde krigen. Gjenoppbygging, militær opprustning og frykt for kommunistene preger samtiden. Men Norge har ett problem. I landets tre nordligste fylker ligger flere tusen krigsfanger gravlagt, spredt over hundrevis av mindre gravplasser. Det er en kinkig situasjon for den norske regjering.

Statsminister Einar Gerhardsen har mottatt et brev fra Moskva, de ønsker å få rede på hvor mange russere som døde på norsk jord under andre verdenskrig, og hvor mye arbeid de la ned. Norske myndigheter frykter et erstatningskrav fra russerne.

MASSEGRAV: Tidligere yrkesoffiser og nåværende guide på Tjøtta krigskirkegård, Inge Bildøy overværer at VGs reporter legger ned blomster på graven til de mange tusen krigsfangene som ligger gravlagt her. Foto: Øyvind Nordahl Næss , VG

I tillegg er forsvarsminister Jens Christian Hauge redd for at sovjetiske spioner – forkledd som familiemedlemmer av de avdøde krigsfangene – skal reise rundt i landet til ulike gravplasser.

Les også: NSBs mørke spor

Hauge tar affære, og i 1951 går et vedtak igjennom i Stortinget: Krigsfangene som ligger gravlagt i Norge skal samles på en felles kirkegård.

–Tjøtta ble valgt fordi det er øde og avsidesliggende. Norske myndigheter tenkte at russerne kunne komme hit for å minnes sine døde. Her var det lite annet av interesse, samtidig som man hadde god kontroll på hva de foretok seg i landet, sier Bildøy, før han legger til:

– «Operasjon Asfalt» var en ren dekkoperasjon. Det var nærmest total mangel på empati og verdighet i planlegging og gjennomføring hos de ansvarlige i Forsvarsdepartementet. De ønsket kun å få flyttet de døde så fort som mulig.

Les også: Her er VG-lesernes sterke krigshistorier

Gravde opp døde krigsfanger

Det blåser surt på Tjøtta denne oktoberdagen. Bortsett fra et par blomsterkvaster og en gammel soldathjelm, er det lite som minner om at dette er Norges største krigskirkegård. Men Bildøy er mann av militæret, og når både det norske og det russiske flagget er plantet i jorden, står han rett mens VG legger ned blomster på den beskjedne minneplanketten.

KRIGSFANGER: Her står soldater fra Den røde armé tett i tett i åpne jernbanevogner i Minsk i 1942. De var tatt som krigsfanger av tyskerne, og ble sendt til Stettin i dagens Polen, før de ble fraktet til Norge. Mange av dem døde i arbeidet med å bygge Hitlers «Festung Norwegen». Foto: Michael Stokkes samling ,

– Vi gjør alltid dette når vi har besøk. For å minnes dem som ga sitt liv for at vi i dag kan leve i en fredelig del av verden, sier han.

Men det har ikke alltid vært like høytidelig. Etter at vedtaket om oppgravingen av krigsfangene ble godkjent i Stortinget, startet en makaber operasjon.

Se den utrolige oversikten: Her er de 11 885 norske falne under andre verdenskrig

Sommeren 1951 reiste de ut, norske menn i båter fulgt av marinefartøy med ordre om å skyte skremmeskudd hvis det oppsto uro i havnene de kom til. «Operasjon Asfalt» var et faktum, oppgaven var grotesk – men enkel: Grav opp levningene etter alle døde krigsfanger og legg dem i papirsekker kledd med asfaltlag innvendig.

Ifølge forfatter Halvor Fjermeros, som har skrevet boken «Med lik i lasten. Operasjon Asfalt – de sovjetiske massegravenes skjebne i Norge», kom det til mytteritilstander om bord i det ene av de to frakteskipene. Mannskapet orket ikke å arbeide med oppbløtte papirsekker med likrester som ga en uutholdelig stank.

– Det er et forferdelig navn på en grusom operasjon. Spør du folk i Nordland hva «Operasjon Asfalt» var, vil sikkert mange tro at det handler om Vegvesenets plan for asfaltering av Riksvei 50. Det sier noe om hvor uvirkelig, og ukjent, denne operasjonen er for oss i dag, sier Bildøy.

Krigsseilerne: De ukjente historiene

Har identifisert 4800

UKJENTE: «Her ligger gravlagt sovjetiske soldater som mistet livet i Nord-Norge og hvis navn ikke kjennes» står det på den beskjedne minneplanketten på gressletten på Tjøtta. Foto: Øyvind Nordahl Næss , VG

Tjøtta består av to deler. Den som ble åpnet i 1953 er resultatet av «Operasjon Asfalt». Her ligger 7551 sovjetiske krigsfanger, hvor av opptil nylig kun 826 var identifisert.

I 2005 oppdaget Bildøy ved en tilfeldighet at navneplatene på de 826 var stuet bort i et fjøs. Da startet kampen for å ruste opp de sovjetiske gravene. Kulturdepartementet vedtok flere år senere å pusse opp Tjøtta for nesten fem millioner kroner. Første steg er nå gjennomført.

– Krigsgravtjenesten gjør et prisverdig arbeid her. Og ikke minst Falstadsenteret som har jobbet med å identifisere fangene. Nå har vi 4800 navn, og noen mener at det er mulig å identifisere enda flere, sier Bildøy og peker på en svart plate med bronsefarget skrift.

Navneplatene som ble avduket i oktober henger tett i tett på innsiden langs steinmuren. Tusenvis av fremmede navn, der fødsel- og dødsår vitner om unge menn som døde en gang på tidlig 40-tall. En grell påminnelse om massegraven vi trår på.

NYE NAVNEPLATER: 4800 navn på krigsofre ble avduket i på Tjøtta i oktober. Inge Bildøy er fornøyd med de nye platene, og sier til VG at det er på høy tid at historien om dem som ligger her blir mer kjent. Foto: Øyvind Nordahl Næss , VG

Les også: Dette var krigens yngste og eldste ofre

– Det var virkelig på tide at disse navneplatene kom opp. Kanskje bidrar det til at det norske myndigheter gjorde under «Operasjon Asfalt» blir en del av krigshistorien.

Del nummer to av Tjøtta åpnet ikke før i 1970. Dette er den internasjonale krigskirkegården, og her ligger 1011 av de over 2500 ofrene som døde da fangeskipet Rigel ble senket i 1944.

Først 26 år etter tragedien fant sted ved Rosøya vedtok norske myndigheter å hente opp likene fra lasterommet, etter at dykkere hentet opp hodeskaller fra havbunnen. Men baugen lå synlig helt frem til 1975, som en kraftig påminner om hva man valgte å verne om av norsk krigshistorie. Bildøy rister på hodet.

– Til min foreldregenerasjon ville jeg ha spurt: Hvorfor reagerte dere ikke? Hvordan kunne man gå med på noe slikt?

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder