TØFT: Ida Goksøyr (25) mistet broren Andreas for to år siden da han stod i organkø og ventet på et donorhjerte. Ida forteller hun besøker graven en gang i uken, og at hun fortsatt sender broren sms selv om det ikke kommer svar. Foto:Petter Emil Wikøren,VG

* Nesten 1 av 3 sier nei til organdonasjon
* Stadig flere trenger transplantasjon: Andreas (26) døde i organkø

ARENDAL (VG) Andreas Goksøyr Christoffersen fra Arendal døde mens han ventet på nytt hjerte. Han ble bare 26 år.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

Aldri før har flere nordmenn stått i kø for å få nye organer. Samtidig sier færre ja til donasjon, i 2014 sa nær én av tre nei. Ved årsskiftet ventet 418 mennesker på nye organer for å overleve, og de siste to årene har 47 mennesker dødd i kø. Dette er historien om en av dem.

Andreas Goksøyr Christoffersen var en helt frisk og sunn ungdom. Han spilte på førstelaget til håndballaget ØIF Arendal. Han var trener for de yngre partiene, og han hadde alle dommerkurs på lave nivåer. Hans drøm var å bli proff elitedommer. Så langt kom han aldri.

LIVSGLAD: Andreas Goksøyr Christoffersen døde mens han ventet på nytt hjerte. Han ble bare 26 år gammel. Foto: Privat Foto:Privat,

Fikk hjertesvikt

Da han var 19 år gammel følte han seg uvel. Han mistet energien. Han fikk problemer med å puste. Legene trodde han kunne ha lungebetennelse, kanskje kyssesyken, men alle prøver var negative. Sommeren gikk over i høst, men infeksjonen i kroppen til 19-åringen ville ikke gi slipp.

– Jeg kommer til å dø ung, Ida, sa han til meg da. Jeg forsto ikke hvordan han kunne si noe sånt, sier søsteren hans Ida Goksøyr (25) da VG møter henne hjemme i Arendal.

Legene oppdaget at Andreas’ hjerte hadde begynte å vokse. Lungene fikk ikke plass til å gi nok luft til 19-åringen, og til slutt var hjertet så stort at det ikke lenger var plass til at det kunne slå. Dagen etter han ble lagt inn på sykehuset i Arendal, fikk han hjertesvikt.

Utrolige historier:Jimi hørte sin egen dødsdom

Etter kort tid ble han fløyet til Rikshospitalet. Andreas hadde kardiomyopati, en tilstand som gjør at hjertets hulrom øker mens muskulaturen stadig svekkes. Han trengte nytt hjerte, men det fantes ingen. I løpet av høsten visnet kroppen til Andreas såpass mye bort at det ble satt inn en hjertepumpe i titan, et såkalt titanhjerte, i brystkassen hans som en midlertidig løsning. Den skulle holde liv i Andreas inntil et nytt hjerte dukket opp.

– Dette fikk ham på beina. Vi fikk nytt håp, og planla å komme hjem til jul, sier hans mor Sissel Christoffersen.

Fikk ny sjanse

Men kun dager etter julefeiringen hjemme i Arendal ble det oppdaget at Andreas hadde blodforgiftning. På ny ble kursen satt til Rikshospitalet. I midten av januar kom beskjeden: Et hjerte som passet Andreas tilnærmet perfekt var tilgjengelig. Men alt måtte skje raskt. Mens hjertet ble fløyet til Rikshospitalet, ble Andreas umiddelbart klargjort for operasjon.

Mamma Sissel var på sykehuset med sin sønn. Hjemme i Arendal satt Ida, pappa Kai og søstrene og ventet.

Har du lest?Da Marcus (5) døde, fikk Celine (7) nytt hjerte

– Han kunne jo dø på operasjonsbordet, men samtidig ville han dø om han ikke ble operert. Det var en lang natt, forteller Ida.

Morgenen etter kom beskjeden: Operasjonen var vellykket. Hjertet passet Andreas, og kroppen så ut til å ta det godt imot. Allerede dagen etter operasjonen var han på beina. Han hadde fått en ny sjanse. Andreas var frisk igjen.

– Jeg husker han var redd for om han ville kjenne igjen sine egne følelser, om følelsene ville kjennes fremmed med en annen persons hjerte inne i seg, sier søster Ida.

Andreas tok fagbrev som elektriker, som både hans mor og far hadde gjort. Han jobbet i Caverion, en jobb han elsket. Han måtte bytte ut håndballen med en idrett som krevde mindre. Han fikk seg hunden Akilles, og deltok på flere hundeutstillinger. Han hoppet i strikk kun seks måneder etter hjertetransplantasjonen.

– Han levde virkelig livet og han var lykkelig. Jeg tror nok han følte han skyldte hjertedonoren å leve og sette pris på livet, sier Ida.

Familien kunne endelig senke skuldrene og fokusere på framtiden. De visste ikke at kampen ikke var over.

GODE VENNER: Andreas brant for hundesport. Her er han sammen med hunden sin Akilles under en konkurranse i juli 2012. Foto:Privat,

Roser helsevesenet

Sommeren 2012 forsvant energien igjen. Ida mener broren kjente det lenge før han fortalte familien om det. Han ble stadig dårligere. Han fikk forbud mot å kjøre bil. Ida bodde sammen med Andreas, men måtte etter hvert flytte ut.

Les også:Facebook vil dele din organ-status

– Det var så tungt. Så tungt å se en du elsker så mye ha det så vondt, sier hun.

Våren 2013 var Andreas så dårlig at han ikke kunne bo alene lenger, og han flyttet hjem til sin mor. I mars fikk familien beskjed om at han ikke ville overleve om han ikke fikk nok et nytt hjerte. Denne gangen ville ikke et titanhjerte kunne hjelpe 25-åringen, og han ble igjen satt i donorkø. Andreas var så dårlig at han ikke klarte enkle, dagligdagse gjøremål alene lenger. Han mistet mer og mer av livsgnisten.

– Vi har fått så mye god hjelp fra Rikshospitalet og helsevesenet for øvrig. De har vært der for oss hele tiden. Når man virkelig trenger hjelp, da er helsevesenet der. Jeg kan ikke få rost dem nok, sier mor Sissel.

Les også:Elise (27) ga bort pappas organer

Andreas snakket sjelden om hvor vondt han hadde det. Ida tror det handlet om at han ikke ville være en belastning.

– Han snakket om alt som var godt. Han snakket om mamma og pappa, om familien, om meg og vennene sine. Om det som gjorde ham glad, sier søster Ida.

Det nærmet seg jul, og Andreas var innlagt på sykehuset i Arendal igjen. Den siste uken før Andreas dør, sjekket legene sju hjerter. Ingen passet. Det var ikke annet å gjøre enn å vente. Men kroppen til Andreas maktet ikke ventetiden. Nyrene sviktet. Leveren sviktet. 21. desember ringte mammaen til Ida, og ba henne komme hjem.

VONDT: Ida Goksøyr har funnet støtte i kjæresten Joachim Røsvik Skjervum (31) etter at hun mistet sin 26 år gamle bror Andreas i organkø. Leiligheten tilhørte hennes bror, men i vår kjøpte Ida den av sine foreldre. Foto:Petter Emil Wikøren,VG

– Jeg ble litt irritert, jeg ville ikke hjem. Skjønte ikke hvorfor jeg måtte komme meg hjem, sier hun.

Men Ida dro hjem til søstrene sine Mari og Marthe. Moren dro til sykehuset for å være med Andreas og faren.

Les også:Først fikk pappa nytt hjerte, nå står sønnen i hjertekø

Litt over klokken 23, ringte telefonen på ny.

– Dere må komme til sykehuset. Med én gang, sa moren

Søsteren lå og sov da Ida dro henne ut av sengen. De hev seg i bilen, og gikk inn dørene til hjerteavdelingen på Arendal sykehus klokken 23.30.

Faren sto over sengen hvor Andreas lå. Øynene var lukket. Ida listet seg inn, hun ville ikke vekke Andreas, som hun trodde sov. Da hun kom nærmere og så farens tårevåte ansikt, mistet hun alle krefter i kroppen og falt. Andreas sov ikke. Han var død.

Mor fortviler:Min sønn ble begravet uten hjerne

– Det er ikke bare hjertet som knuser. Hele kroppen knuser. Livet faller i fillebiter, og ingenting blir som det har vært.

Hele familien er donorer

Andreas ble gravlagt tidlig i januar 2014. Ida hadde skrevet dikt som hun leste for

MANGE MINNER: Andreas hadde et stort nettverk, og det blir stadig lagt ned nye blomster og hilsener på graven hans på Bjorbekk i Arendal. Foto:Petter Emil Wikøren,VG

kirken på Bjorbekk i Arendal. I kirken ble det satt opp en stand for organdonasjon, og det ble samlet inn 13.000 kroner til organisasjonen.

Allerede da Andreas ble syk første gang, engasjerte Ida seg i donorsaken. Det ble hennes terapi gjennom sorgen over brorens sykdom – og deretter bortgang.

– Vi fikk fem år ekstra med Andreas takket være transplantasjonen. Selvfølgelig tenker jeg ofte at vi kunne fått så mange flere, men jeg har blitt flinkere til å se framover og ikke tenke «hva hvis». Det har vært viktig for meg ikke å la sorgen vinne, sier Ida.

Andreas kunne ikke selv være organdonor på grunn av sykdommen hans, men hele familien har valgt å være donorer selv. Det mener Ida kun er en selvfølge.

– Færre sier ja til donasjon

Ifølge Stiftelsen for organdonasjon skyldes de lange donorkøene hovedsakelig to forhold. Den ene er at transplantasjon har blitt en mer kjent behandlingsform enn det var tidligere, og at det er flere henvisninger fordi leger har blitt mer klar over at transplantasjon kan være et alternativ.

– Det handler også om at vi stadig blir eldre og får sykdommer som lar seg behandle med medisiner. Det kan igjen føre til at man blir rustet til å gjennomgå en transplantasjon, noe som kanskje ikke ville ha vært aktuelt tidligere, mener Throels Mathisen i stiftelsen.

De siste årene har det vært en nedgang i mennesker som sier ja til organdonasjon.

– Vi er usikre på hva dette skyldes, men det kan ha sammenheng med at man ikke har god nok kommunikasjon eller har gitt tydelig beskjed om standpunktet sitt. Dermed blir pårørende usikre når de får valget.

FOR FÅ: Throels Mathisen har i en årrekke jobbet for å få flere til å si ja til organdonasjon. Foto:Pressefoto, Stiftelsen Organdonasjon,

Mathisen har selv byttet ut alle sine organer, og hadde ikke vært i live i dag hadde det ikke vært for organdonasjon. Han forteller at det har vært en økt bevissthet rundt temaet de siste årene, men er klar på at det ikke på langt nær finnes nok donorer i landet.

I april i år vedtok Stortinget en ny transplantasjonslov som styrker avdødes vilje om organdonasjon. Er ønsket til den avdøde kjent, kan ikke familie eller pårørende overprøve denne. Men dersom ønsket er ukjent, er det opp til familien å bestemme.

Loven sier også at sykehuspersonell nå er pålagt å ta opp spørsmål om donasjon der det er aktuelt. Mathisen forteller at han opplever at folk flest er positive til organdonasjon, men at noe skjer idet man havner i en akuttsituasjon hvor en nær dør. Han poengterer derfor viktigheten av å formidle standpunktet sitt til sine nærmeste om man sier ja til donasjon.

Avslører organsvindel:Trikset med journaler for pasienter i donorkø (krever innlogging)

– Noen pårørende er kanskje redde for å gjøre noe galt som strider mot avdødes ønske, hvis dette ikke er kjent. Man er gjerne i en traumatisk situasjon når spørsmålet kommer, og ønsker kanskje å håndtere den på enklest mulig vis og da sier man nei, sier han.

Det er først når en person er hjernedød at det vil være aktuelt med organdonasjon. Det innebærer at personen er koblet til respirator, slik at kroppens biologiske

funksjoner kan opprettholdes.

Donorlege: – Pårørende blir usikre

Donoransvarlig lege ved Oslo universitetssykehus Ullevål, Dag Wendelbo Sørensen, mener det er vanskelig å si noe om årsakene til at folk velger å si nei til organdonasjon, fordi det ikke finnes gode nok tall på området. Han tror det er sammensatt.

– Noen forstår ikke hva det innebærer å være hjernedød, mens noen pårørende ikke orker mer kirurgi eller ikke orker at prosessen skal bli lenger enn nødvendig, sier han.

– Vi vil antakeligvis aldri klare å framskaffe nok donorer til å dekke behovet vi har i landet, legger han til.

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder