GÅR LANGE TURER: Roar Lilleberg skulle mye heller vært på bryllupsreise i Thailand enn hjemme i Trysil akkurat nå. Foto: Privat

Roar måtte forlate kona på bryllupsreise: - Jeg savner ei hånd å holde i

Coronaisolasjonen har endret livene til oss alle. VG har snakket med tre forskjellige nordmenn om sine erfaringer under krisen.

  • Øystein David Johansen

Artikkelen er over 97 dager gammel, myndighetenes råd angående coronasmitten kan derfor være utdaterte. Du kan alltid holde deg oppdatert i vår spesial, eller gjennom FHIs nettsider.

VG skrev i forrige uke om hvordan isolasjonen som har kommet med coronakrisen har påvirket livene til isolerte og ensomme. Frivillige organisasjoner har merket stor pågang, og mange eldre føler seg ekstra ensomme når de ikke kan få besøk i hjemmet.

VG har snakket med tre nordmenn om hvordan de har opplevd de rare dagene.

Roar Lilleberg var lykkelig på bryllupsreise med kona fra Thailand. Så endret alt seg. 19. mars måtte han reise hjem til Norge, mens kona ble igjen i Thailand.

– Jeg gikk fra total lykke som nygift og til en drøy måned etterpå hvor vi ikke vet noen ting, det er bare kaos.

– Man blir jo helt gal av dette. Jeg gråter og er fortvilet. Jeg har sluttet å følge med på hysteriet i media, det blir man enda dårligere av. Jeg har ikke livslyst lengre, alt er bare så uendelig trist.

– Det verste er å tenke på tidsperspektivet. Hvor lenge skal dette vare? Tre uker til, eller to år?

– Jeg går ut på tur, og holde avstand hvis jeg møter folk.

– Det jeg savner mest er ei hand å holde i. Jeg prøver å beholde galgenhumoren i hvert fall, derfor sa jeg til en kamerat: Jeg kan ta på meg en silikonhanske med sprit, så kan en holde meg i hånden i fem minutter ut gjennom katteluken.

Lill Kolås bor i Oslo, og sliter med sosial angst fra før. Hun har følt seg isolert også før coronakrisen, og har gjort seg noen refleksjoner rundt den nye situasjonen. Den har minnet henne på at hun tross alt er en del av et fellesskap:

– For oss som også har en pre-corona mur og er selvisolerte året rundt trodde jeg ikke det ville utgjøre den helt store forskjellen. Vi som på folkemunne kalles utenforskapet. Vi som av ulike årsaker tror at båten er for liten og havet for stort har plutselig blitt som folk flest.

MANGE ISOLERTE: Coronakrisen har ført til en annerledes hverdag for de fleste av oss, med mye tid hjemme. Illustrasjonsbilde Foto: Terje Bringedal/VG

les også

Ensomme og isolerte: – Mange klarer ikke tenke på noe annet i det hele tatt

Men noen forandringer kom bak kulissene. På godt og vondt, skriver hun:

– Jeg har ikke lenger et plausibelt forklaringsproblem ovenfor hoderystende mennesker i full jobb med store sosiale nettverk som ikke vet mye om dørstokkmila og tom lommebok. Ordet Nav er ikke lenger et rykende stempel i pannen og selve definisjonen på latskap.

– Noen av oss som har en ansiktsløs plagsomhet uten synlige krykker. Sosial angst. Eller pent sagt ; «sliter litt». Nå har vi havnet i samme redningsskøyte, det store fellesskapet, om ikke enn i den samme lugaren. Forskjellen mellom «oss» og «de andre» med familie og jobb blitt sakte, men sikkert visket ut av et kinesisk virus.

les også

Klara (86) savner besøk: – Jeg tror mange har det vondt nå

De nye smittevernreglene har noen overraskende konsekvenser for dem som «sliter litt», skriver Lill:

– Enmeters avstanden føles som rein lykke. Lite folk på bussen og mangel på
susende sykkelhelter heller ikke å forakte. Fortauet nesten for seg selv.

– Folk sitter i karantene, slik som meg. De sliter med sitt og jeg sliter med mitt. Ikke en trøst, ikke en fryd, men en ubevisst morbid tankegang, kanskje. Lyden av andre mennesker som ikke er inni en TV eller radio
er betryggende.

Folkemengder liker ikke vi som «sliter litt», skriver hun. Da blir det «hjertebank, øresus og andre uforklarligheter».
– Da ble det altså utenforskap bak corona-muren selv om jeg plutselig hadde ervervet meg en sterk posisjon i fellesskapet utad. Etter en uke på Mariekjeks og te og en overfylt porsjon sjelsgrubling, tok jeg til slutt motet til meg. Jeg skrev på en Facebook gruppe hvordan det er å «slite litt», blitt karantenefast og med Nav som «arbeidsgiver». Om køen på Fattighuset. Etter to timer sto en ukjent kar på døren med fire fulle matposer. En gave sa han. Det var den dagen jeg fikk tilbake troen på menneskeheten og skjønner at det finnes en nasjonal dugnadsånd. På ordentlig.

-Vi som «sliter litt» gjør dette i mange måneder, mange i flere år. Corona-muren faller i grus til slutt. Jeg håper jeg får beholde den gode fellesskapsfølelsen. Når det blir post-corona tider.

Bård Andresen jobber i et konsulentfirma, og bor i en boligblokk i Oslo. Der har han sittet isolert i tre uker, coronasmittet.

– Det å miste friheten gjør noe med deg. Jeg forstår hvordan Petter følte det i fengsel. Det som er enda verre er at man ikke kan se noen fysisk eller se noen i ansiktet. Jeg ser frem til dagen jeg kan gå ut å se folk og si hei til de jeg møter.

SLAPP UT DENNE UKEN: Bård Andresen hadde vært i isolasjon i tre uker da VG snakket med ham. Her er han på sin egen veranda, så langt han kom. Foto: Helge Mikalsen

– Du kan ikke gå ut med søppel, du kan ikke hente post. Du kan ikke snakke med noen ansikt til ansikt. Det hjelper ikke å sitte på Skype, det gir ikke noe mer følelse av «fysisk» kontakt. Jeg anser meg faktisk selv om relativt sterk psykisk, men må si at det har vært mange tunge dager. Heldigvis har jeg kunnet jobbe hjemmefra så hverdagene har godt greit, men helgene har vært ekstremt tunge og gjør alt mulig for å få dagene til å gå. Har vel snart vasket hele leiligheten to ganger i løpet av tre uker, vaskemaskinen går minst daglig osv. Det har også vært dager hvor man sitter og lengter til at klokken kan bli såpass at man kan legge seg å sove.

– Jeg har forsøkt å beholde min vanlige rutine med å stå opp, dusje, kle på meg i håp om at dette skulle bli mest mulig normale dager.

– Jeg har vært såpass heldig at sykdomsbildet ikke har sendt meg til sykehuset, men de åtte første dagene var en opplevelse jeg ikke vil ha igjen.

– Det er så mye man tok for gitt som nå er blitt borte. Den første dagen jeg får lov til å gå ut skal jeg gå rundt og rundt, høre fuglekvitter. Kanskje er det noen andre som går tur med bikkja eller unger som er i parken. Bare gå meg en tur. Det som var vanlig før.

Mer om

  1. Coronaviruset

Flere artikler

  1. Ensomme og isolerte: – Mange klarer ikke tenke på noe annet i det hele tatt

  2. Frykter smitteverntiltak gjør at flere får angst og depresjon

  3. Pluss content

    Ekspertenes 7 råd: Slik kommer du ut av ensomheten

  4. Klara (86) savner besøk: – Jeg tror mange har det vondt nå

  5. Isolasjonshotellet i Italia: – Jeg vil hjem, tilbake til livet mitt

Fra andre aviser

  1. For noen er det enklere å være alene nå. For andre er det vanskeligere.

    Bergens Tidende
  2. For noen er det enklere å være alene nå. For andre er det vanskeligere.

    Aftenposten
  3. Lider av angst: – Dette er som en pust i bakken

    Aftenposten
  4. Alle tre har valgt å snakke høyt om ensomheten. Har det hjulpet?

    Aftenposten
  5. Psykologens tips: Slik holder du ut brakkesyke

    Fædrelandsvennen
  6. Advarer mot å la hjemmekontor bli permanent

    Bergens Tidende

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder