KJÆRLIGHET: Mamma Hilde Marie Svenningsen får en god klem av treåringen. 30. januar i år mistet hun, Theo (5), Oliver (3) og pappa Frank-Einar Gundersen sin kjære Tobias (3) etter ett års kreftsykdom. Nå håper de at flere skal få kunnskap om gullsløyfen, barnekreftforeningen og ønsker å støtte forskning på barnekreft.
KJÆRLIGHET: Mamma Hilde Marie Svenningsen får en god klem av treåringen. 30. januar i år mistet hun, Theo (5), Oliver (3) og pappa Frank-Einar Gundersen sin kjære Tobias (3) etter ett års kreftsykdom. Nå håper de at flere skal få kunnskap om gullsløyfen, barnekreftforeningen og ønsker å støtte forskning på barnekreft. Foto: Privat

Barnekreftforskere varsler: Norge ligger svært langt etter

INNENRIKS

Svenske og danske forskere har presentert fire ganger så mye forskning på barnekreft som norske forskere de siste fem årene.

Publisert:

I våre naboland deler de ut flere hundre millioner til barnekreftforskning årlig. I Norge søker forskerne fra samme pott som alle kreftforskere.

I fjor fordelte Kreftforeningen 179 millioner kroner til kreftforskning. Ingen av disse millionene gikk til et barnekreftprosjekt.

– Når enkelte kreftformer rammer flere titallstusen nordmenn og barnekreft bare noen hundre, så faller vi fort igjennom, sier overlege og forsker Monica Cheng Munthe-Kaas ved Seksjon for barnehematologi og barneonkologi ved Oslo universitetssykehus.

I en rapport laget av flere av Norges fremste barnekreftforskere i fjor, slo de fast at forskningen både er «underprioritert og underfinansiert» sammenlignet med nabolandene våre.

Ønsker mer forskning

Søndag fortalte VG historien til Tobias Gundersen (3) som døde 30. januar etter å ha vært kreftsyk ett år. Nå samler familien inn penger til barnekreftforskning i hans navn.

– Forskning er utrolig viktig for at nestemann som rammes skal få en litt lettere vei. Dersom Tobias’ historie gjør at noen får lyst til å gi penger til forskning på barnekreft er det veldig fint, sa mamma Hilde Marie Svenningsen.

Kreftlegenes rapport sammenlignet antall prosjekter som team fra hvert av de nordiske landene presenterer under den årlige samlingen for barnekreftforskning, NOPHO. Mellom 2011 og 2015 hadde Norge 18 prosjekter mot 72 fra Sverige og 67 fra Danmark.

Da VG gjorde samme utregning med tall fra 2016, viste det seg at både Sverige og Danmark hadde fire ganger så mange prosjekter som Norge de siste fem årene.

– Sammenlignet med Sverige og Danmark ligger vi svært langt etter. De har hatt egne barnekreftfond siden 80- og 90-tallet, mens Norge kun har hatt ett samlet kreftforskningsfond, sier overlege Eva Widing.

Les også: Mathilde (9) ga bort håret sitt for kreftsaken

– Annen agenda

Overlegen er ferskt medlem i hovedstyret til Barnekreftforeningen som i år vil dele ut egne, øremerkede forskningsmidler for første gang. Totalt vil de gi rundt syv millioner kroner.

I fjor ga det svenske Barncancerfonden 240 millioner til forskning på barnekreft, og det danske Børnecancerfond ga over 50 millioner kroner.

– Dette handler om at Kreftforeningen har en annen agenda og ikke ser våre behov. Barnekreft opptrer heldigvis såpass sjelden at man ofte må ha internasjonale prosjekter for at det skal bli god forskning. Kreftforeningens forskningsmidler har prioritert noen store områder der det er mulig å drive god forskning i Norge, sier Widing.

Les mer: Kreftforeningen frykter delt helsevesen

Barnekreftforskerne skriver i sin rapport at de har et mål om at ingen barn eller unge i fremtiden skal dø av kreft.

– Fra 1950-tallet frem til 2000 hadde vi en banebrytende utvikling når det gjaldt å behandle kreft hos barn og bedre prognosene. Men de siste årene har det flatet ut. For å gjøre enda nye fremskritt, må vi få mer individuell behandling – det krever dyr og ressurskrevende forskning, sier Widing.

Offentlig oppgave

Kreftforeningen bekrefter at ingen av fjorårets millioner gikk direkte til et barnekreftprosjekt, men understreker at mange av de store forskningsprosjektene går på basalforskning som kan komme alle kreftpasienter til gode – uansett alder og kreftform.

– Det er en internasjonal vitenskapsgruppe som avgjør hvilke prosjekter som mottar støtte fra våre forskningsmidler og her er det høy konkurranse, sier assisterende generalsekretær Ole Alexander Opdalshei i Kreftforeningen.

Les mer: Den norske kreftindustrien utvikler medisiner verdt milliarder

Han legger til at de samarbeider med barneonkologene for å se hvordan de kan lage prosjekter på tvers av landegrensene som når opp i konkurransen om forskningsmidler.

– Samtidig er det viktig å huske at forskning først og fremst er en offentlig oppgave. Det er veldig fint at privatpersoner og bedrifter ønsker å bidra til bedre kreftforskning gjennom oss, men barnekreft er et alt for viktig område til at det skal være prisgitt hvor mange nordmenn som legger penger på en bøsse, sier Opdalshei.

Fri forskning

Den offentlige pengebøssen er det Forskningsrådet som sitter på. Statssekretær Anne Grethe Erlandsen i Helse- og omsorgsdepartementeter er godt kjent med rapporten der barnekreftforskning ble beskrevet som «underprioritert og underfinansiert».

– Vi har et system der politikere ikke øremerker midler til noen diagnoser eller områder. Forskningen skal være fri og ubundet, sier Erlandsen.

Hun viser til at regjeringen legger opp til økt forskningssamarbeid på tvers i Norden – blant annet gjennom formannskapet i Nordisk ministerråd. Norge er et lite land som trenger et visst omfang for å få til forskning.

– Er det godt nok at Sverige og Danmark har fire ganger så mange prosjekter på barnekreft som Norge?

– Det høres mye ut, men det har også andre årsaker enn finansiering. Både Sverige og Danmark har legemiddelindustri og annen industri som bidrar stort til forskning. Det har vi tradisjonelt hatt lite av i Norge. Jeg tror ikke Norge trenger å skamme seg for hva vi bruker av offentlige penger på forskning, men vi må åpne for mer næringsutvikling innenfor helseområdet, slik vi jobber for.

– Er ikke barnekreft så viktig at man burde sikre finansieringen uavhengig av hvilke privatpersoner og bedrifter som gir?

– Jo, det er viktig og det berører mange. Samtidig mener jeg det er noe godt i en kombinasjon av offentlig og privat finansiering. Dét handler ikke om at vi ikke vil bruke mer penger, men at flere føler et eierskap til saken og forskningen, sier statssekretæren.

Her kan du lese mer om