Foto: Tegning: MORTEN MØRLAND

Et nytt spøkelse gjennom Europa

INNENRIKS

Hvem ville trodd at Carl I. Hagen kunne bli mannen som åpnet en bro mellom ytre høyre og ytre venstre?

Publisert:

I uken som gikk har Fremskrittspartiets tidligere leder Carl I. Hagen høstet storm etter å uttrykt støtte på russisk tv til Putins politikk på Krim-halvøya. Det har vært stilt spørsmål ved hans dømmekraft. Jeg tror Hagen vet meget godt hva han gjør.

Litt rask selvkritikk først. For tre år siden skrev jeg følgende om Hagen:

«Dagens Carl I. Hagen fremstår som en gammel entertainer som har mistet sin «mojo», sin sjarm, sin magi, sitt gehør. Som er blitt totalt tonedøv for sitt publikum og som prøver å tvinge frem applaus ved å fremføre groteske karikaturer og parodier på sine fordums glansnumre».

Hagen hadde da vært ute og angrepet Oslorestauranter som ga gratis mat til flyktninger og asylsøkere, for å prøve å skaffe seg reklame. Det var nemlig bare «et forsøk på å lyse seg i glansen (sic) og skaffe seg reklame for sin restaurant», ifølge Hagen.

Dette var tidlig på høsten 2015. Den syriske staten hadde kollapset og hundretusener var på flukt fra IS og/eller regjeringsstyrker. Bildet av den tre år gamle druknede gutten som ble skyllet i land på stranden i det greske ferieparadiset Kos, gikk verden rundt samme dag som Hagen kom med sin utblåsing på Facebook.

På kort sikt fikk jeg rett. Velgerne reagerte negativt. Fremskrittspartiet gjorde et elendig valg i Oslo, der Hagen var listetopp og ordførerkandidat. Internt i partiet ga mange ham skylden for resultatet.

I dag, etter at sympatien for flyktninger og asylsøkere har kjølnet betraktelig i Norge og verden for øvrig, virker ikke uttalelsen som noe verre enn litt dårlig timing. Og min kommentar mer som en grov undervurdering.

Et halvt år etter katastrofevalget hadde vi Hagen på besøk i podkasten «Giæver og Joffen» her i VG. Nominasjonskampen før det amerikanske presidentvalget var i ferd med å eksplodere, og Hagen hadde overrasket alle ved å erklære begeistring for sosialdemokraten Bernie Sanders. Han sa også at dersom Sanders tapte nominasjonen til Clinton, trodde han at Trump ville vinne det forestående valget.

Det var det for så vidt mange som mente på venstresiden i norsk politikk, men ikke så mange på høyresiden. Hagen var en av de første til å dra en parallell mellom de to ytterfløyene, med Trump som brofundament.

Senere har Trumps valgseier og presidentskap gjort noe med hele den gamle balansen mellom høyre og venstre også i norsk politikk. Den fløyen av Fremskrittspartiet som tidligere ble regnet som «populistene» er i ferd med å gi seg selv navnet «nasjonalkonservative» og er i økende grad blitt anti-globalister med støtte til Trump.

For disse er Putin i ferd med å bli en helt. En sterk, nasjonalistisk leder som viser sine veike europeiske kolleger hvor skapet skal stå og hvordan man driver en nasjonalstat.

For mange på ytre venstresiden, som så på anti-globalismen, anti-Nato og anti-EU som sine enemerker, er det frustrerende å se hvordan disse temaene nå blir «kuppet» av folk rundt, og til høyre for Fremskrittspartiet.

Under presidentvalgkampen i 2016 så man en begynnende tendens til at enkelte på ytre venstrefløy lot seg fascinere av Trumps nasjonalistiske «America first»-ideologi som en form antiimperialisme.

Mange slukte skremmebildet av Hillary Clinton som den ytterliggående amerikanske høyresiden har bygget opp gjennom 25 år, og fremstilte henne som en livsfarlig hauk som ville igangsette en NATO-krig mot Russland, med Krim som utgangspunkt og unnskyldning.

Da Trump vant valget og begynte å opptre mer som en søramerikansk diktator enn som en tradisjonell amerikanske president, resonnerte dette hos mange gamle norske radisser. Senere har gamle ytre venstreaktivister dukker opp som skribenter både på bloggen til stalinisten og AKP-gründeren Pål Steigan og hos ytre høyre-nettstedet Resett.

Og etter hvert har retorikken trengt inn i mer etablerte venstresidebastioner som «venstresidens dagsavis», Klassekampen. Nyhetssjef i avisen og tidligere Rød Ungdom-leder Mímir Kristjánsson åpnet døren mot ytre høyre da han på Facebook i sommer omfavnet det faktum at det er lite som skiller ytre høyre fra ytre venstre i mange saker: og en felles kamp mot frihandel, NATO, EU og etablerte medier:

« ... når (Steve) Bannon snakker om «the forgotten men» og Dansk Folkeparti og Sverigedemokraterna slår ring om pensjonene, er ikke den egentlig søt musikk i våre ører?»

De som har opplevd Bannons «glemte menn» på nært hold, vet at deres mål står ganske langt fra de tradisjonelle ideene og ønskene til norske venstreradikalere. Men for Carl I. Hagen, som skapte og ledet en politisk bevegelse gjennom nærmere førti år, er de selvfølgelig lett gjenkjennelige.

Han har sett det før, at det som rører seg i den store verden også kan røre seg her. Og at det er et spøkelse på vei gjennom Europa som ikke vil ha noe problem med å sluke den håndfullen av naive venstreradikale som tror at de skal klare å kuppe en slik bevegelse.

Her kan du lese mer om