Halvparten av lærerne: For liten tid til lek i førsteklasse

Med Kunnskapsløftet i 2006 forsvant mye av leken i skolen. Barnepsykiatere mener det er skadelig for mange barn. Andreas valgte hjemmeundervisning med pappa.

Hele 49 prosent av lærerne sier at det er for liten tid til lek i førsteklasse. Det viser den store kartleggingen av 1000 førsteklasselærere som VG har skrevet om de siste dagene.

I undersøkelsen, som er utført av Respons Analyse, oppgir også 57 prosent av lærerne at elevene i deres førsteklasse bruker maksimalt 30 minutter på lek og fysisk aktivitet utenom friminuttene på en vanlig skoledag.

Hele 75 prosent av lærerne svarer at skolen eller kommunen har egne fagplaner og kompetansemål for hva elevene på første trinn skal ha lært.

– Ble sliten og kvalm

Andreas Jansson fra Bergen er en av dem som savnet leken i førsteklasse.

– Jeg gledet meg til å begynne på skolen, men det ble en nedtur. Jeg trodde det skulle være mer lek, sier Andreas, som nå er 14 år.

Førsteklassingen Andreas ble rastløs av å sitte så mye i klasserommet og følte seg dum fordi de andre leste fortere.

– Jeg merket at jeg ikke passet på skolen. Ble sliten og kvalm av å være der, sier Andreas.

Foreldrene til Andreas ble overrasket over hvordan sønnen endret seg. Gradvis forsvant hans gode egenskaper. Nysgjerrigheten, entusiasmen, energien.

– Vi er tradisjonelle foreldre som tenkte positivt om skolen og hadde ikke reflektert over at dette skulle bli problematisk, men den store endringen i ham kunne ikke tilskrives noe annet enn at han hadde begynt på skolen. I seks år hadde han tilegnet seg masse kunnskap, men så stoppet det helt opp, sier pappa Knut Christian Jansson.

Deres første tanke var at sønnen bare måtte ta seg sammen og vende seg til at livet kan være tøft. Men så ble pappa Knut med i klasserommet for selv å observere skoledagen.

– Der så jeg en stresset sønn som tydeligvis følte at han kom til kort, sier Knut. Det kreative, lekende og nysgjerrige barnet var borte. Han understreker at han ikke legger noe skyld på læreren eller skolen.

– Tvert imot var dette en meget engasjert lærer og en god skole, men læringsgleden forsvinner helt i dette systemet. Selv om de ikke har karakterer, skaper skolehverdagen et miljø preget av konkurranse der barna rangerer hverandre etter ferdigheter. Barna måler hverandre og blir mest opptatt av ikke å dumme seg ut. Det er et dårlig utgangspunkt for læring. Å lære krever at man tør å ta sjanser, sier Knut Christian Jansson.

Skadelig å fjerne leken

Barnepsykiater Stein Førde ved Rikshospitalet understreker at barna mister en viktig kommunikasjonskanal hvis leken tas fra dem. Leken er viktig for å uttrykke seg, men også for å trene seg og utvikle sosiale ferdigheter og selvfølelse.

– Det er en sosial og emosjonell prosess hvor barna lærer seg hvem de er og hvilken respons de får utenfra. Når leken er som mest relevant, i fem-seksårsalderen, tar vi den altså fra dem. Da mister de en mulighet til personlighetsdannelse, sier Stein Førde.

– Tar barna skade av ikke å få lekt?

– Noen har en motstandskraft til å stå imot det, men i det store og det hele vil jeg svare ja. Vi ser gang på gang at summen av alt dette presset kan føre til en sykehusinnleggelse. Leken som har forsvunnet fra de yngste barna er en del av det, sier Førdes kollega, Trond Diseth.

Leken er viktig for barnets personlige og psykologiske utvikling og er selve basisen for barnets selvfølelse og sosiale relasjoner, forklarer barnepsykiaterne.

– Mennesker har i tusener av år levd etter denne rekkefølgen: Først erfare, så trekke konklusjoner, så reagere. Nå får de konklusjonene servert rett inn i hodet uten at de har gjort erfaringer. De burde gjort mye mer av helt andre ting i første klasse enn å lære å lese og skrive. Det kan heller komme etter hvert, mener Stein Førde.

Han støttes av førsteamanuensis i pedagogikk, Hilde Dehnæs Hogsnes ved Universitetet i Sørøst-Norge.

– Jeg synes det er uheldig at det settes inn et så kraftig læringstrykk så tidlig som i første klasse. Det kan føre til senere tap ved at elever faller av lasset og opplever nederlag allerede første året. Og det fører ofte til mye stillesitting, sier Hogsnes.

Hun er opptatt av at elevene som er fem og seks år når de begynner på skolen, skal få leke mer enn mange gjør i dag.

– Bør ikke elevene også få lære å lese, skrive og regne allerede på første trinn? Mange har forventninger om det?

– Jo, men det handler om måten de lærer dette på. Skolen må legge til rette for at dette skjer på en aktiv og tilpasset måte. Barna skal ikke bare sitte å høre på – som passive mottagere, svarer Hogsnes, som selv har lang praktisk erfaring som barnehagelærer og barnehagestyrer.

Hun synes ikke det er et overraskende funn i undersøkelsen blant førsteklasselærerne at tre av fire rapporterer om egne kompetansemål for de aller minste elevene. Men hun liker det ikke.

– Alle disse kompetansemålene kan føre til en passivitet og et press om å prestere som kommer for tidlig. Dessuten går det ofte utover barnas lek og utfoldelse, mener Hogsnes.

Kunne ikke se på at syvåringen sluknet

Da situasjonen bare forverret seg for Andreas i andre klasse, kom faren med et uvanlig tilbud: «Skal vi heller utforske verden sammen?»

Hjemmeundervisning. Knut og Andreas’ mor Ragnhild kjente ingen andre som drev med det, og visste ikke helt hva de gikk til. De visste bare at de måtte gjøre noe drastisk.

– Vi kunne ikke se på at sønnen vår sluknet i en alder av syv år, sier Knut.

Andreas sa ja til å ta tredje trinn hjemme med pappa.

– Vi lekte og var mye ute, også mens vi hadde undervisning. Vi padlet, fisket, hørte på musikk og var på utstillinger. Det var veldig fint, sier Andreas.

Knut jobber som pianist og organist og Andreas var mye med ham på jobben, men han trappet også ned på jobbingen.

– Han fikk velge ut fra sine interesser, og det var noe helt nytt. Skolen er jo lagt opp slik at voksne skal bestemme hva barna må interessere seg for, sier Knut.

les også

Sagnet om Søgnen – en av Skole-Norges aller mektigste

Foreldrene til Andreas forteller at de ofte stilte spørsmål ved om de hadde gjort det rette. Mange var kritiske til valget deres, fordi det er så uvanlig og fordi det oppfattes som en protest.

– Men vi begynte å få tilbake Andreas. Han senket skuldrene og begynte å interessere seg for ting igjen. Da kjente vi at vi var på rett spor, sier Knut Christian Jansson.

– Drev nedsnakking av lek

– Vi burde aldri latt politikerne snakke ned leken slik de gjorde etter «Pisa-sjokket». At skolen er blitt så ekstremt resultatorientert går hardt ut over barna, sier Norges mest kjente lærer Håvard Tjora, som har lang klasseromserfaring.

Etter innføringen av Kunnskapsløftet opplevde han å måtte forsvare faglig alt han foretok seg som lærer. Å spille slåball med klassen for å styrke samhold og trivsel var ikke blant det som kunne forsvares. Som førsteklasselærer hadde han tidligere brukt mye lek i undervisningen og hadde blant annet sandkasse i klasserommet. I tillegg var det en time frilek hver dag, der han var til stede.

– Da kunne jeg hjelpe en stille gutt inn i leken eller fange opp de sosiale nettverkene i jentegjengen. Nå dyttes elevene ut i friminutt, og må klare seg selv. Da får hierarkiene utvikle seg fritt og mange føler utrygghet. Selv om regelen er at «alle skal med», er det veldig mange måter å si «ja» på, når noen har tatt mot til seg for å spørre om å få være med i leken, sier Tjora.

Han frykter at også barnehagene nå fjerner seg mer fra leken for å forberede barna til skolen.

– Spørsmålet er om de heller bør være den siste bastionen som ivaretar barndommen.

Tilbake til skolen

Andreas bestemte seg for å gå tilbake til vennene og skolen i fjerde klasse.

– Da gikk det bedre en stund, for vi hadde en lærer som tok oss med mye ut. Men så ble det verre i 5. til 7. trinn igjen, for da handlet så mye om prøver og lekser. Jeg savnet å gjøre noe fysisk, sier Andreas.

Han var stille og gjorde det han skulle, men likte seg dårlig.

– Jeg husker de belønnet elever som gjorde det bra. En gang fikk fem elever være med til pepperkakebyen sammen med læreren fordi de hadde vært flinke. En av dem var meg. Jeg syntes det var tåpelig, sier Andreas.

les også

Sebastian (12) om å sitte stille i 1. klasse: – Føltes som å bli bundet med kjetting

Da han skulle opp i ungdomsskolen, begynte han på Steinerskolen på Skjold utenfor Bergen.

– Jeg liker at du får brukt mer av deg selv og at de ikke er så opphengt i karakterer, sier han. Andreas driver mye med klassisk musikk. Han synger, spiller fiolin og har lyst til å bli sanger.

Rektor ved skolen Andreas gikk på svarer:

Vi ønsker å understreke at Andreas kom tilbake til den samme læreren og den samme klassen etter et år med hjemmeundervisning, og at han ga uttrykk for at han trivdes bedre da.

Dette med belønning kjenner ikke jeg til, og lærerne han hadde da, jobber ikke her lenger. I mine ører høres dette merkelig ut, og jeg ville ikke tillatt en slik «ordning».

Når dette er sagt, er det mye som har endret seg i skolen siden Andreas var førsteklassing. I dag underviser læreren mindre, elevene skal selv være aktive og medvirkende i undervisningen og være med i større grad å påvirke hvordan de skal nå målene sine. Vi arbeider for et miljø hvor alle må ned i læringsgropen før de lærer noe nytt, og at det skal være trygt å feile. De fleste erkjenner at det er feilene våre vi lærer mest av eller husker best. Det er metodefrihet i norsk skole, mens målene står i Kunnskapsløftet. Lekens betydning og egenart har høyt fokus i Bergensskolen og variasjon av arbeidsmåte er viktig for å nå alle elever. Samtidig kan ikke alt læres gjennom lek, og det som en elev er interessert i, er det ikke sikkert en annen elev er like interessert i. Målet er likevel å skape felles engasjement og nysgjerrighet hos alle elever. Det er heller ikke akseptert i dag at foreldre kommer og observerer egne barn av hensyn til medelevers personvern.